Framsenterprogrammene Fra fjell til fjord (C2C), Bærekraftig matproduksjon (CoastShift) og Samlet påvirkning på økosystemer (CLEAN) tar alle sammen opp temaer av relevans for vannforvaltningen etter EU’s vanndirektiv.
Av Gunnar Sander (NIVA), Marit Arneberg (NIKU), Sigrid Engen (NINA) og Lena Gross (NIKU)
På et dialogmøte 14. januar presenterte Miljødirektoratet, Statsforvalteren og de fylkeskommunale vannkoordinatorene hvordan de arbeider i vannforvaltningen og hva slags kunnskapsbehov de har. Forskerne la fram resultater, fikk spørsmål og kommentarer fra vannforvalterne om innretning og relevans, og det ble diskutert hvordan kontakten mellom forskere og brukere kan forbedres.
I dette notatet oppsummeres en del hovedpunkter fra møtet. Navn i parentes henviser til innleggene, som er tilgjengelige som egne filer nederst.
Se ellers dagsorden:
Databehov og datamangler
Norge har ca 33 000 vannforekomster, som er avgrensede deler av vassdrag eller kyst. Målet for vannforvaltningen er at alle disse skal ha god kjemisk og god økologisk tilstand (se Kvernstuen). For å vurdere det, må alle vannforekomstene klassifiseres (Fig 1). Det innebærer at de skal få en samlet vurdering av i hvilken grad de har god kjemisk og god økologisk tilstand. Hvis det er dårligere enn «god», må det settes inn tiltak. Grenseverdiene som legges til grunn for klassifiseringen kan derfor få stor betydning.
Fig 1 Klassifisering av økologisk og kjemisk tilstand. Miljømålene nås når den økologiske tilstanden er god eller svært god, og den kjemiske tilstanden er god. (Miljødirektoratet)
Miljødirektoratet sa at det er umulig å få gode overvåkingsdata for alle vannforekomstene (se Pettersen). Statlige overvåkingsprogrammer dekker bare utvalgte områder (basisovervåking). Statsforvalteren forsøker også å utnytte tiltaksrettet overvåking fra virksomheter som har fått tillatelse til å forurense, men må da vurdere hvor representative målingene er for vannfore-komstene. Problemkartlegging brukes også i noen grad. Typologier brukes mye for å overføre data mellom antatt like vannforekomster.
Forskerne i Framsenteret har mye data som kan være relevant. De må lastes opp i Vannmiljø for å være tilgjengelige; derfra lastes det videre over i Vann-Nett, som er kunnskapsverktøyet som aktivt brukes i vannforvaltningen. Statsforvalteren kan også legge inn data direkte i Vann-nett. Forskerne opplever ikke Vannmiljø som uten videre brukervennlig. Det ble derfor foreslått at vannforvaltningen kan lage et kurs hvor de veileder forskerne i bruken så de kan legge inn sine data. Samtidig bør Framsenteret ha en mer aktiv politikk for at forvaltningen får tilgang på dataene som forskningsprogrammene skaffer til veie.
Modeller
Modeller er en annen tilnærming for å få data om tilstanden i vannforekomster hvor det ikke er målinger. Modeller kan også brukes til å forklare årsaken til tilstanden og beregne effekter av tiltak.
Mens forskernes modeller oftest krever spesialkompetanse, understreket vannforvaltningen at den trenger ferdige produkter som lett kan brukes. TEOTIL er ment å være et slikt verktøy og kan brukes både for tilstand, årsaksforklaring og enkle tiltaksberegninger (se Sample). Det ble utviklet for ca 30 år siden for å følge opp Nordsjøavtalen, men har hittil knapt vært brukt i Nord-Norge. En årsak er fokuset på eutrofi, som er et mindre problem i Nord-Norge enn rundt Nordsjøen. Det kom imidlertid også fram at den lokale vannforvaltningen ikke oppfatter programmet som enkelt å bruke. Statsforvalteren vil derfor ta initiativ til at NIVA kan gi veiledning.
Samtidig jobbes det med å få inn forhold som er mer spesifikke for Nord-Norge, slik som for eksempel å sette opp ulike lokale eller regionale scenarier for økning i pukkellaks framover i tid (se Jensen), eller endring i jordbrukstiltak mm.
Andre eksempler hvor forskerne bruker modellering, er spredning av elvetilførsler i kystvann (se Poste) og detaljert kartlegging av vannløp (se Thaarup).
Samlet påvirkning
Miljødirektoratet presenterte metodikken de bruker (se Pettersen og fig. 2). Det er et begrenset antall indikatorer som brukes. Utvalget er først og fremst laget for å fange opp effekter av eutrofi og forurensende stoffer, ikke gi en oversikt over tilstanden til hele økosystemet. Med de indikatorene som er, brukes prinsippet om «det verste styrer»: Den dårligste scoren på de valgte indikatorene, bestemmer tilstandsklassen for hele vannforekomsten. Det gjøres ikke noe forsøk på å se samspill mellom flere påvirkninger eller indirekte effekter. Miljødirektoratet spurte derfor om forståelsen av samlet påvirkning.
Fig 2 a og b: Skjematisk beskrivelse av hvordan «det verste styrer» – prinsippet for flere kvalitetselementer leder fram til en samlet klassifisering. Kvalitetselementene er noe forskjellige for ulike typer vannforekomster – se forskjellen på 2a og 2b. (Miljødirektoratet)
I Framsenteret er det mange prosjekter som er opptatt av samlet påvirkning. CoastShift bruker en metodikk som er utviklet av EU-prosjektet ODEMM (se Siwertsson). Den beregner risiko for negativ påvirkning, basert på om påvirkninger og økosystemkomponenter overlapper i rom og tid, og sårbarhet. CoastShift tilpasser metodikken til å se på hvordan matproduksjon i Nord-Norge påvirker ikke bare marine, men også terrestriske økosystemer.
I CLEAN er ODEMM et utgangspunkt for studier av samlet påvirkning. En viktig forskjell er at CLEAN forsøker å også beregne indirekte effekter, som ODEMM ikke har med (se Halsband). Mye av studiene er forsøk på å se på en del samvirkende effekter i enkeltforsøk (se Lindstrøm). Prosjektet har fokusert på 13 områder langs hele norskekysten og jobber med en multiskala-tilnærming. Forskerne ser på hvordan kombinasjoner av klimaendringer (som bl.a. fører til at arter forflytter seg nordover), økt menneskelig aktivitet innenfor mange sektorer og fremmede arter (som kongekrabbe), fører til store endringer i økosystemene. I stor skala går spørsmålene ut på blant annet risikovurdering av menneskelig påvirkning. I liten skala jobbes det blant annet med spørsmål knyttet til kråkeboller og tare. Så langt har imidlertid prosjektet ikke laget noen syntese, slik Miljødirektoratet generelt etterlyste.
Samfunnsviterne i CLEAN har gjennomført en omfattende kartlegging av hvordan samlet påvirkning inngår i ulike lover og plansystemer (se Mikkelsen). De har fått god respons på en spørreundersøkelse til forvaltningen om temaet. I spørreundersøkelsen framkom det bl.a. at flertallet bruker sitt eget skjønn når de skal vurdere samlet påvirkning. Det understreker behovet for å jobbe fram bedre systematikk og bedre kunnskap.
Klimaendringer
I dag inneholder vannforvaltningsplanene bare enkelte verbale omtaler av klimaendringer. Vannforvaltningen har et stort behov for å få bedre kunnskap om hvordan klimaendringer påvirker vannet og finne ut av hvordan klima kan innlemmes i arbeidet. Her har flere av programmene mulige bidrag.
Klimaendringer har allerede stor innvirkning på økosystemer, spesielt i nordområdene. Endringer på land, i ferskvann og langs kysten kan påvirke økosystemer både oppstrøms og nedstrøms, og krysse økosystemgrenser. Det er hovedfokuset til C2C (se Poste). Prosjektet jobber bl.a. med koblinger mellom kantsoner og ferskvann, og hvordan endringer i vegetasjon på land har effekter i vannøkosystemer nedstrøms. Blant annet ser man i stor skala i Troms og Finnmark på hvordan klimaendringer fører til effekter som økt plantevekst på grunn av varmere klima (greening) eller skader på vegetasjon som følge av mer ekstremhendelser (browning). Et annet tema er i hvilken grad endret transport av næringsstoffer påvirker vassdragene. Overvåking av vannføring i elvene viser endringer i sesongmønstre og endret tidspunkt for vårflom, og dermed også endret flyt av næringsstoffer, som blant annet fører til endringer i oppblomstring av alger. Problemstillinger som er relevante for regulering av vannkraft ble tatt opp i diskusjonene. Det er for lite forskning på kombinasjoner av vannkraft og flomtopper, og i hvilken grad en styrt regulering av vann kan påvirke effekter som vi ser helt ut mot kysten. Det er en god del fokus på effektovervåking på anadrom fisk, men det er ellers sett lite på endringer i vannkvalitet
Hvordan virker forvaltningen?
Mange av temaene over kan bidra til kritiske blikk på hvordan metoder og tilnærminger i vannforvaltningen fungerer, og gi forslag til forbedringer. Samfunnsviterne har imidlertid også stilt spørsmål ved hvordan forvaltningen er organisert og om det er svakheter i den som kan forklare at det er vanskelig å nå målene om god kjemisk og god økologisk tilstand (se Sander).
En av utfordringene er at vannforvaltningsplanene er strategiske planer som skal samordne mange sektorer. Gjennomføringen er det imidlertid hver enkelt sektor som er ansvarlig for, ved hjelp av eget sektorlovverk og innenfor egne økonomiske rammer. I hvilken grad vannforvaltningen påvirker sektorene til å gjennomføre tiltak, eller mer generelt, legge om virksomheten så det blir tatt mer hensyn til vannmiljø, er derfor en kritisk faktor for å nå miljømålene.
I CoastShift undersøker forskerne i hvilken grad det skjer med akvakultur (se Kvalvik). Mekanismene for det er illustrert i en trekant (fig 3): Vannforvaltningen kan påvirke avsetningen av områder til akvakultur i kommunenes kystsoneplaner, som igjen er en forutsetning for å få en tillatelse til å drive akvakultur. Vannforvaltningen kan også påvirke akvakulturforvaltningen direkte gjennom at det stilles krav i sektorforvaltningen som reflekterer vannforvaltningen. Det korte svaret på undersøkelsene i Tromsøregionen er at vannforvaltningen ikke ser ut til å påvirke verken kystsoneplanen eller akvakulturforvaltningen utover de kravene som allerede finnes andre steder. Det skjer imidlertid en mer langsom utvikling av praksis og regler som gjør at vannforvaltningen over tid får større betydning for akvakulturforvaltningen.
Figur 3: Mekanismer for hvordan vannforvaltningen kan påvirke forvaltningen av akvakultur: Indirekte gjennom avsetning av areal i kystsoneplaner, og direkte gjennom sektorforvaltningen.
Videre samarbeid
Det har vært ønske om å få til dette møtet lenge, og håpet er at det kan resultere i bedre dialog mellom forskerne og vannforvaltningen framover. Dette var tema for en avsluttende samtale.
Miljødirektoratet syntes møtet var et flott tiltak. De kunne ha invitert flere av seksjonene sine, som seksjon for kartlegging eller havforvaltning. Det er en utfordring for forvaltningen at det ikke er kapasitet til å sette seg inn i mangfoldet av oppdatert litteratur og forskning. Ideelt sett skulle man hatt en kontaktperson i forvaltningen per forskningsprosjekt. Flere fra forvaltningen opplevde at møtet presenterte spennende og nyttige verktøy.
Noen momenter fra samtalen:
- Det er viktig for forskerne å komme i dialog med relevante personer i forvaltningen tidlig i forskningsprosessen, bl.a. for å diskutere relevans, leveranser og kontaktformer. Det bør i større grad innlemmes i egne budsjettposter i forskningsprogrammene.
- Forskere sitter på en fantastisk mengde data, men det mangler tilgjengeliggjøring av data for forvaltningen (se over om hvordan levere og kursing). Det trengs også synteser av data og forskningsresultater så forvaltningen kan få lett tilgang på begrenset tid. Kommunikasjonsfolk kan bistå med å pakke det inn på rett måte for å nå ut til de rette mottakerne.
- Verktøyene som forskerne leverer må svare på forvaltningens behov, være brukervennlige og henge sammen.
- Forskningsprogrammene som deltok på møtet har fortsatt et par år igjen av sine perioder, og er interesserte i innspill på hva de skal gjøre resten av tida. Forhåpentligvis kan Framsenterprosjektene heretter henvende seg til enkeltpersoner i forvaltningen – og motsatt.
- Det må diskuteres om vi skal ha et nytt tilsvarende møte før prosjektene gjøres helt ferdige. Da kan resultatene legges fram på godt planlagte sluttseminarer.
- Vannforvaltningen er i ferd med å gå inn i en ny syklus med planlegging. Planprogram og hovedutfordringer for vannregionene er på høring fram til 30. juni 2025. Det er ønskelig at også forskere leverer høringsinnspill. Finnmark, Troms og Nordland fylkeskommune arrangerer felles høringsmøter 13. mars kl 9 – 12 på Teams. Framsenteret ble invitert til å bidra på programmet om klimaendringer. Amanda Poste koordinerer.