Klimaendringer påvirker fiskebestander og fiskeriforvaltning gjennom endrede utbredelsesområder, produktivitet og økende havforsuring. Dette reiser komplekse spørsmål om reguleringer, avgifter og internasjonal koordinering.
Av Alf Håkon Hoel, Professor, UiT – Norges arktiske universitet/ Havforskningsinstituttet
I 1896 påviste den svenske fysikeren Svante Arrhenius at økt innhold av karbondioksyd (CO2) i atmosfæren medfører økt lufttemperatur. Et århundre senere ble konsekvensene av økte utslipp av CO2 erkjent og en global avtale om reduksjon av utslipp av klimagasser ble vedtatt i 1992. Samtidig begynte nasjonale tiltak for å redusere utslipp å bli innført, som den norske CO2-avgiften. En generasjon senere – i dag – fortsetter utslippene som bidrar til en global oppvarming å øke, ambisjoner om utslippskutt til tross. Vi ligger nå an til et globalt klima ved slutten av århundret over 2 grader varmere enn det førindustrielle nivået.
Dette berører samfunnslivet på nær sagt alle områder, herunder også fiskeriene og fiskeriforvaltningen. Hva er konsekvensene, og hva gjør vi for å rå bot på dem?
Konsekvenser
Marine økosystemer er gjenstand for store naturlige variasjoner. Slike variasjoner og effektene på fiskebestandene er godt dokumentert i Norge, bl.a. hvordan gytefeltene for torsk flyttes mot sør i kalde perioder og mot nord i varme perioder. Økte utslipp av klimagasser og et varmere klima påvirker fiskebestandene og fiskeriene på ulike måter. Produktiviteten i fiskebestandene endres. Hos noen arter er et varmere klima fordelaktig, hos andre motsatt. Det er økende oppmerksomhet rundt «marine hetebølger» med raske og kraftige temperaturøkninger. I 2018-2019 kollapset bestanden av snøkrabbe i Beringhavet og med den store fiskerier på grunn av en slik hetebølge.
En annen effekt av et varmere havklima er endringer i utbredelsesområdet til bestandene slik vi har sett for blant annet makrell i Norskehavet (større område), torsk i Nordsjøen (mindre) og polartorsk i Barentshavet (mindre). Dette henger også sammen mattilgang – en viktig effekt av klimaendringer kan også være at forholdet mellom byttedyr og beitende dyr endres. I sør ser vi at torskeyngel lider av sviktende tilførsel av krepsdyr som er den viktigste føden. Økt CO2 i atmosfæren medfører også havforsuring, noe som berører kalkproduserende arter negativt.
All matproduksjon av betydning har miljøkonsekvenser. Ifølge kvotemeldingen (Meld. St. 7) sto den norske fiskeflåten for 1,7% av de norske utslippene i 2021. De totale norske utslippene er 0,1% av de globale.
Hva med forvaltningen av fiskeriene?
Disse og andre endringer vi kan observere kan ha konsekvenser for hvordan vi forvalter fiskeriene, globalt, regionalt og nasjonalt. Globalt ser vi initiativer i Verdens matvareorganisasjon FAO og under FNs generalforsamling. Her handler det mest om å styrke kunnskap om klimaendringene og dra lærdommer for fiskeriforvaltningen. På regionalt nivå har regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner begynt å se på problemstillingene og hva dette betyr for dem.
I Norge har vi siden tidlig 1990-tall hatt en ordning med CO2-avgift for å få ned utslipp av klimagasser. Som matproduksjon hadde fiskeriene lenge en refusjonsordning for CO2-avgiften, i likhet med landbruksnæringen. Avgiftene er ment å stimulere til omstilling. Men utslippsfrie fiskebåter finnes knapt, strøm er mangelvare på kysten og fiskerinæringen konkurrerer på et internasjonalt marked der andre ikke har slike avgifter. Derfor ble den tidligere refusjonsordningen erstattet med en midlertidig kompensasjonsordning som gjelder i dag.
Et annet spørsmål er hvordan reguleringene av fiskeriene skal innrettes i forhold til klimaendringer. Fiskeridirektoratet har et oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet om hvordan klimahensyn kan gjøres mer eksplisitt i rådgivningen om reguleringer. Direktoratet har foreslått et utvalg som skal se på saken. Dette er en komplisert materie da klimatilpasning av reguleringer griper inn i målkonflikter som det ikke er noen enkle svar på hvordan skal løses. Fiskeriforvaltningen i Norge er innrettet mot stabilitet i avveininger mellom miljø og ressurser, økonomi og sosiale forhold. Hvordan skal f.eks. avveininger mellom ulike redskapstyper med ulike klimaavtrykk skje? Og hvordan vil dette berøre etablerte fordelingsordninger?
Internasjonale forhold
Siden de fleste norske fiskerier skjer på bestander som er delt med andre land og nesten hele produksjonen eksporteres kan ikke disse spørsmålene løses uten å se hen til omgivelsene. Blant annet fisker et stort antall utenlandske fartøy i norske farvann i henhold til avtaler med Norge. Og den norske næringen konkurrerer på de samme markedene som de utenlandske. Hvordan sikrer man at klimatiltak treffer ulike aktører likt og ikke går i den norske næringens disfavør?
I et litt større perspektiv kan det spørres om vi også trenger en mer strategisk inngang i klimaspørsmålet i fiskeriforvaltningen. I USA har fiskerimyndighetene lenge hatt en klimastrategi for fiskeriene. Strategien har definerte mål for forvaltningen og er supplert med regionale handlingsplaner med prioriteringer for forskningsinnsats. Kanskje noe slikt kunne vært vurdert også i Norge?