For snart 50 år siden, den 17. desember 1976 vedtok Stortinget Lov om Norges økonomiske sone. Loven rommer bare vel 1000 ord, men er Norges viktigste havlov. Den etablerte en 200 nautiske mils økonomisk sone utenfor kongeriket fra 1. januar 1977 med suverene rettigheter for Norge til naturressursene.
(Illustrasjon: Siri Jachlin/UiT)
Av Alf Håkon Hoel, professor, Norges fiskerihøgskole/UiT Norges arktiske universitet
Regnet fra grunnlinjene langs kysten utgjør den økonomiske sonen utenfor fastlandet, fiskevernsonen ved Svalbard (1977) og fiskerisonen ved Jan Mayen (1980) over to millioner km², mer enn fem ganger kongerikets landareal.
Bakgrunn
Havrettsutviklingen frem til 1970-tallet hadde gitt kyststatene adgang til å opprette stadig videre territorialfarvann ved kystene. Og den første runden med havrettsforhandlinger i regi av FN («UNCLOS I») i 1958 resulterte i en konvensjon som ga kyststatene utstrakte rettigheter over kontinentalsoklene.
FNs tredje havrettskonferanse UNCLOS III tok til i 1974. Her ble det raskt enighet om en ny type sone – de økonomiske sonene. Disse skulle omfatte områdene utenfor territorialfarvannet og ut til 200 nmi fra grunnlinjene. Kyststatene fikk utstrakte rettigheter her over naturressursene, mens andre staters rett til fri ferdsel ble opprettholdt. I praksis innebærer suverene rettigheter myndighet til å forvalte ressursene og bestemme over bruken og fordelingen av dem. I motsetning til kontinentalsoklene som tilhører kyststatene uten videre, må de økonomiske sonene. Det var dette Norge gjorde gjennom Lov om Norges økonomiske sone.
Loven
Formålet med Lov om Norges økonomiske sone er å etablere og vedlikeholde en økonomisk sone utenfor kongeriket, dvs. fastlandet, Svalbard og Jan Mayen. Yttergrensen for sonen er 200 nmi eller 370 km, men ikke lenger enn midtlinjen i forhold til andre stater.
Loven innebærer et generelt forbud mot utenlandsk fiske i norsk sone, med mindre annet er avtalt. Loven hjemler også at regjeringen kan gi forskrifter om fiske og fangst av viltlevende marine ressurser, samt at myndighet kan utøves på andre saksfelt som miljøvern, forskning, legging av kabler osv.
Dette er, slik sett, en fullmaktslov som gir myndighetene utstrakt adgang til å forvalte aktivitet i norske havområder. I Lovdata er det rundt 50 forskrifter med detaljerte reguleringer knyttet til loven – omfattende både norsk og utenlandsk fiske.
Gjennomføring
Havrettskonvensjonen pålegger stater med overlappende grenser å forhandle om delelinjer – grenser i havet. I Nordsjøen ble grensene for kontinentalsoklene mot Danmark og Storbritannia trukket (1965), og de økonomiske sonene ble lagt oppå disse. Siden det ble forhandlet maritime grenser med Færøyene, Island, Grønland og til slutt Russland (2010), står Norge med syv nabostater som vi har grenser til i havet.
Et viktig element i gjennomføringen av loven var også opprettelsen av fiskevernsonen ved Svalbard og fiskerisonen ved Jan Mayen. At man ikke etablerte en full økonomisk sone her hadde å gjøre med den daværende sikkerhetspolitiske situasjonen og det at UNCLOS III fremdeles pågikk – 200-mils-sonene var ikke sikker folkerett. Havrettskonvensjonen trådte i kraft i 1994, og Norge ratifiserte den i 1996.
Et sentralt element i gjennomføringen av loven var etableringen av fiskeriavtaler med nabolandene. I løpet av få år ble det forhandlet frem slike avtaler med Sverige (som siden gikk inn i EU), Det europeiske fellesskap (fordi EU har myndighet til å forvalte ressursene til medlemsstatene), Færøyene, Island, Grønland og Russland. Etter Brexit har man også inngått en avtale om fiskeriforvaltning med Storbritannia. Med EU og Storbritannia, samt med Island og Grønland, finnes det også trilaterale avtaler om forvaltning av fellesbestander.
I tillegg finnes det regionalt samarbeid om forvaltning av fiskebestander som også befinner seg i internasjonalt farvann utenfor 200-milsgrensene, slik som de pelagiske bestandene i Norskehavet. Dette skjer dels direkte mellom berørte kyststater og dels gjennom regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner som Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC).
Under disse avtalene forhandles det årlig om kommende års fiskerireguleringer. Totalt dreier det seg om rundt 20 forhandlinger i året. Resultatet av disse har blitt rapportert i årlige stortingsmeldinger siden 1995.
Betydning
Loven gir grunnlag for forhandling av grenser med syv nabostater i havet. Den satte videre premissene for forhandling av en lang rekke fiskeriavtaler med disse statene og for den årlige gjennomføringen av avtalene. Og den hjemler et omfattende og detaljert regelverk for forvaltningen av norsk og utenlandsk fiske i norsk sone.
Betydningen av Lov om økonomiske soner for Norge kan således vanskelig overdrives. Et svært stort havområde kom under norsk jurisdiksjon og ga mulighet for bedre og mer omfattende ressursforvaltning enn før. Et særskilt poeng er at over 80% av disse havområdene ligger nord for polarsirkelen, noe som gjør Norge til en arktisk stormakt.
Den 17. desember markeres 50-årsdagen med et symposium ved Norges fiskerihøgskole i Tromsø.