Svalbards kulturarv er i ferd med å gå tapt som følge av tinende permafrost og økende erosjon. Ved hvalfangergravplassen Likneset fører et dypere aktivt permafrostlag til økt mikrobiell aktivitet og raskere nedbrytning av organisk materiale. Dette viser hvor viktig det er å gjøre kulturarv til en del av klimastrategiene for Arktis.
Av Lise Loktu, Ionut Cristi Nicu og Alma Thuestad // Norsk institutt for kulturminneforskning
Svalbards kulturarv utgjør et av de best bevarte historiske arkivene i det europeiske Høyarktis. Spor etter hvalfangst, pelsjakt, vitenskapelig virksomhet, gruvedrift og militær tilstedeværelse finnes spredt ut over landskapet og gir et unikt innblikk i hvordan mennesker har tilpasset seg omgivelsene og utnyttet ressurser gjennom fire århundrer.
Disse stedene forfaller nå i stadig høyere tempo. Tinende permafrost, kysterosjon, økt nedbør og ustabil grunn bryter ned organisk materiale og endrer kulturlandskap. Når disse stedene raser sammen eller skylles bort, mister vi viktig kunnskap om langvarige interaksjoner mellom mennesker og miljø.
Selv om det gjøres mye for å overvåke og modellere miljøkonsekvensene av klimaendringene, er kulturarv fortsatt en blind flekk i Svalbards klimastrategier. I motsetning til biologisk mangfold eller naturfarer inngår ikke arkeologiske funnsteder i systematiske overvåkingssystemer, og det finnes ingen langsiktige datasett som kan brukes til å måle forringelse eller danne grunnlag for prioritering. Kulturminneforvaltningen lider i tillegg under begrenset bemanning, fragmentert dokumentasjon fra tidligere undersøkelser og finansieringsordninger som prioriterer utbyggingsrelatert arkeologi i Sør-Norge.
Menneskelig aktivitet øker presset ytterligere. Turismen fortsetter å vokse, og mange besøkende ønsker å oppleve de siste gjenværende arktiske landskapene. Gravplassene i Smeerenburg og på Gravneset er blant de mest besøkte stedene på Svalbard, til tross for at de også er blant de mest sårbare. Fotgjengertrafikk, jordpakking, tap av vegetasjon og behov for ny infrastruktur rammer sårbare steder uforholdsmessig hardt, mens forskning og logistikk setter ytterligere fotavtrykk.
Det samlede presset fra oppvarming, naturlig erosjon og trafikk av besøkende truer uerstattelige historiske ressurser og svekker det kunnskapsgrunnlaget som trengs for å gjennomføre velbegrunnede klimatilpasningstiltak.
Likneset: målbar klimapåvirkning
Hvalfangergravplassen på Likneset i Smeerenburgfjorden illustrerer flere av disse utfordringene og danner utgangspunktet for prosjektet CLIMARCH (RIS ID 12194), som gjennomføres i regi av Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). CLIMARCH har som mål å undersøke hvordan klimaendringene bidrar til forringelsen av arkeologiske miljøer på Svalbard, og bruker hvalfangergravstedene i Smeerenburgfjorden som case. Det er registrert over 700 graver i området, og rundt 100 av dem ble utgravd på 1980-tallet, inkludert 14 på Likneset. Flere graver har avdekket usedvanlig godt bevarte tekstiler – noen av de best dokumenterte eksemplene på arbeidsklær fra 1600-tallet i hele verden.
Siden den gang har kysterosjon forårsaket vedvarende ødeleggelse på flere steder, noe som særlig er tydelig på Likneset. Selv om erosjonsfronten bare har rykket frem ca. 2,2 meter (2016) siden 1980-tallet, har gravkonstruksjoner og kister rast sammen på grunn av jordsig, noe som har ført til at tekstiler og skjelettrester har blitt fragmentert, mens sedimenter og økt oksygeneksponering har trengt inn i fyllmassen. Da det ble gjennomført nye utgravninger på Likneset i 2016 og 2019, hadde bevaringsforholdene forverret seg markant. I motsetning til på 1980-tallet var tekstilfunn nesten helt fraværende i erosjonsutsatte områder. Dette raske tapet skyldes sannsynligvis økt mikrobiell aktivitet og raskere forråtnelse som følge av et stadig dypere aktivt lag (laget av permafrosten som tiner hver sommer), økt vanninntrengning, ustabile skrenter og tilbaketrekning av strandlinjen.
Likneset har derfor fungert som et sentralt pilotgravfelt i CLIMARCH-prosjektet. For å vurdere virkningene av klimaendringene på en systematisk måte benyttet vi et semikvantitativt bevaringsgraderingssystem knyttet til tafonomiske endringer i arkeologisk materiale (dvs. de endringene en organisme gjennomgår etter døden). Ved å bruke standardiserte kriterier for kister, tekstiler og skjelettrester fra tre utgravningsfaser blir det mulig å sammenligne forholdene over en periode på mer enn tre tiår. Når dataene vurderes sammen med dronebaserte ortofotoer, regional geologisk kontekst, erosjonsobservasjoner, permafroststudier og klimadata, viser de tydelige romlige mønstre: De dårligst bevarte gravene er forbundet med ustabile sedimenter preget av sprekker, innsynkning og erosjon, mens de bedre bevarte gravene ligger i mer stabile områder lenger inne i landet.
Likneset-caset er et praktisk eksempel på klimatilpasset forvaltning av kulturminner. Gjentatt gradering ved hjelp av det samme graderingssystemet med jevne mellomrom kan fungere som et varslingsverktøy for lokaliteter som nærmer seg kritiske terskler. Når denne tilnærmingen kombineres med miljødatasett, blant annet om bakketemperatur, kystprosesser, nedbør, havisforhold og bølgeeksponering, kan den hjelpe forvaltningsansvarlige med å forutse hvor det er mest sannsynlig at det vil oppstå skader neste gang, og med å avgjøre når det er nødvendig med nøddokumentasjon eller -utgraving.
En oppfordring til tverrfaglig handling
Til tross for økt bevissthet får kulturarven fortsatt begrenset oppmerksomhet i klimapolitikken og finansieringsrammene. Det er avgjørende å anerkjenne bevaring av kulturarv som en del av en strategi for å møte klimaendringene. Kulturlandskap inneholder informasjon om historisk risikostyring, mobilitet og tilpasning til ekstreme miljøer, og de bidrar til identitet og samhold i avsidesliggende arktiske samfunn. Likevel spiller de fortsatt en marginal rolle i klimapolitikk, miljøkonsekvensutredninger og tilpasningsstrategier. Uten målrettede tiltak risikerer Svalbard å miste både de fysiske sporene og de kulturelle betydningene som er forankret i landskapet.
Det er behov for en mer helhetlig tilnærming. Det trengs blant annet langsiktige overvåkingssystemer for risikoutsatte områder: varslingsverktøy som kombinerer bevaringsgradering med geomorfologiske data, hydrologiske data, fjernmålingsdata og permafrostdata, og protokoller for hurtig respons når forringelsen skyter fart. Det trengs også et tettere samarbeid mellom arkeologer, geologer, klimaforskere, økologer og beslutningstakere. Et slikt samarbeid er i tråd med Framsenterets målsetting om å fremme løsningsorientert kunnskapsutvikling i Nordområdene.
Bevaring av kulturarven er ikke noe som står utenfor klimatilpasningen; det er en del av arbeidet med å bygge robuste samfunn. Kulturarven gir det langsiktige perspektivet som trengs for å takle raske miljøendringer. Uten samordnet innsats risikerer Høyarktis å miste et uerstattelig arkiv som knytter sammen mennesker, steder og historier på tvers av generasjoner.
Les mer:
CLIMARCH: Klimabetinget forringelse av arkeologiske miljøer
Andre relevante prosjekter:
PERMARICH: Risikoer for infrastruktur og kulturminner ved tining av permafrost
CULTCOAST: Bevare kulturminner i arktiske kystområder
THETIDA og SASCHA: Risikovurderinger knyttet til klima og kulturarv
https://www.niku.no/en/prosjekter/thetida/ https://www.niku.no/en/prosjekter/climate-change-and-heritage-risk-assessments-sascha/