Islands folkeavstemning om gjenopptakelse av medlemskapsforhandlinger i august gjør at EU sin fiskeripolitikk er omfattet av ny interesse.
Av Alf Håkon Hoel. Professor, UiT Norges arktiske universitet, Senter for geopolitikk
Fiskerispørsmålene er viktige for Island. Fiskerikommisær Kadis i EU har signalisert fleksibilitet i møte med Islendingene. Hva innebærer dette?
EU sin felles fiskeripolitikk
Fiskeri er ett av få områder der EU har såkalt «eksklusiv kompetanse». Ved medlemskap overlater en søkerstat myndigheten til å forvalte ressursene til fellesskapet. EU-kommisjonen er den utøvende makten og ministerrådet vedtar reglene. EU parlamentet har også sitt de skal ha sagt.
Grunnplanken i den felles fiskeripolitikken slik den først ble vedtatt i 1970 er at medlemsstatene har lik adgang til hverandres havområder. Disse områdene utgjør i sum «EU-havet».
Prinsippet om lik adgang er uforenlig med en bærekraftig ressursforvaltning. Adgangen må begrenses for å unngå en allmenningens tragedie. I 1983 ble en ny felles fiskeripolitikk vedtatt. Her er tilgangen til ressursene fordelt på medlemslandene etter et prinsipp om «relativ stabilitet» som angir hver medlemsstats andel (kvote) av ulike fiskebestander. Den relative stabiliteten er basert på medlemsstatenes historiske fiske, fiskeriavhengighet og tap av fiskemuligheter ved innføringen av de økonomiske sonene. Kort sagt: mens alle i prinsippet kan fiske over alt, kan de ikke gjøre det uten en kvote å fiske på.
I tråd med at fiskeri er en eksklusiv kompetanse er det EU-kommisjonen som fører ordet i internasjonale forhandlinger om fiskeriforvaltning, basert på forhandlingsmandat fra ministerrådet. Medlemsstatenes havområder grenser til mange land noe som gjør internasjonalt samarbeid om forvaltningen viktig.
Endringer
Etter 1983 er den felles fiskeripolitikken revidert i 1993, 2003 og 2013, men ikke i 2023. Dette har avstedkommet blant annet regionale forvaltningsråd for å sikre mer medvirkning, styrking av kontrollen med fiskeriaktiviteten (delt kompetanse med medlemsstatene), pålegg om landing av alle fangster (tidligere var det påbudt om utkast av bl.a. undermåls fangst) og et mål om at forvaltningen av fiskebestandene skal gi et maksimalt bærekraftig utbytte (MSY). Slike endringer har gitt resultater. Flere bestander i EU-havet er nå på bærekraftig nivå enn for 20 år siden.
Brexit har vært den langt største utfordringen for den felles fiskeripolitikken de senere årene. At Storbritannia, som en av de største fiskerinasjonene og med store havområder gikk ut av fellesskapet, medførte at andre land mistet adgang til britisk sone. Deres fangstkvanta gikk ned og den relative stabiliteten kom under press. Fiskerne i EU lander i dag vel tre millioner tonn fisk årlig, hvorav en betydelig andel er fisket i andre lands – herunder Norges – farvann. EU importerer dobbelt så mye sjømat som de selv fisker for å forsyne egne markeder.
Det pågår nå en prosess med sikte på en revisjon av den felles fiskeripolitikken.
Kommisjonen har gjennomført en evaluering av politikken (det pågår nå en høring av resultatet) og har satt i gang en prosess med visjonering mot 2040. Hva som vil komme ut av dette er vanskelig å si. 27 medlemsstater skal mene sitt og Europaparlamentet har også en finger med i spillet. Et poeng er også at fiskeripolitikken i økende grad blir sett som en del av en helhetlig havpolitikk, slik at hensyn til klima, biodiversitet, konkurransekraft, mm. kommer inn i bildet.
Hva med Island?
Islands økonomiske sone er ca 750.000 km2 og årlige landinger av fisk er i størrelsesordenen én million tonn. Et islandsk medlemskap vil således kunne endre EU betydelig både når det gjelder størrelsen på «EU-havet» og de totale årlige landingene. EU sin økende interesse for Arktis og geopolitiske utviklingstrekk gjør også et islandsk medlemskap gunstig sett fra Brussel.
Det er nok slike ting som ligger bak når fiskerikommisær Kadis er sitert på at EU vil utvise «fleksibilitet» på fiskeriområdet i eventuelle medlemsskapsforhandlinger med Island. Hva slik fleksibilitet kan bety er ikke lett å si. Men det er lite sannsynlig at reglene i den felles fiskeripolitikken vil bli endret sånn uten videre. Som påpekt er fiskeriene et av få områder der EU har eksklusiv myndighet til å regulere, og det er vanskelig å se for seg at dette prinsippet skal utvannes. EU-kommisjonen vil føre ordet i internasjonale forhandlinger. Islandsk økonomisk sone blir EU-hav. Islandske fiskefartøyer blir EU-fartøyer og nasjonale begrensninger på eierskap opphører. Mulige tillempninger kan ligge i fremtidige endringer i den felles fiskeripolitikken. Slike endringer ligger et stykke frem tid og være gjenstand for kompliserte forhandlinger.