Isbjørn: Til glede og frustrasjon

Publisert: 29. mars 2021

En isbjørn som beveger seg fritt ute i naturen er en fryd å se. En isbjørn som gnager på setet til en snøscooter, ødelegger kostbart utstyr eller bryter seg inn i en hytte, det er ikke så frydefullt for oss. Norsk politikk på Svalbard har som mål å minimere risikoen for uønskede møter mellom mennesker og isbjørner.
Isbjørner er nysjerrige og ikke lettskremte, men de reagerer ofte på høye lyder. Denne ungbjørnen ser ut til å ha mistet interessen etter at det ble avfyrt et varselskudd over den. Foto: Magnus Andersen/Norsk Polarinstitutt.

Det å oppleve isbjørn i sitt naturlige element er en stor opplevelse, men møter mellom mennesker og isbjørn kan også medføre risiko for begge parter. Forvaltningen av isbjørn i våre områder baserer seg på et strengt regelverk for å minimere antall konfrontasjoner med fatalt utkomme, i tillegg er mye av isbjørnens leveområder på Svalbard vernet.

Ved all ferdsel i isbjørnområder er det viktig at man er godt forberedt på en måte som minimerer sannsynligheten for konfrontasjoner. Gjennom gode forberedelser og gode valg kan man oppnå flotte og trygge naturopplevelser for friluftsfolk og trygge arbeidsforhold for de som har en jobb å gjøre i felt på Svalbard.

Mytisk og fascinerende

En fullvoksen hannbjørn lunter inn i sollyset en kald aprilkveld. Foto: Magnus Andersen/Norsk Polarinstitutt.

Isbjørnen har en helt spesiell status i manges bevissthet. Den er alt fra et mytisk og religiøst symbol til den største turistattraksjonen i Arktis. For reisende til arktiske strøk er håpet om å få se isbjørn grunnen til at de reiser langt mot nord. Ivrige hobbyfotografer bruker tid og ressurser på å få tatt de perfekte bildene, og profesjonelle filmselskaper kappes om de mest spektakulære scenene til sine produksjoner.

Symbol på klimaendringer

Isbjørnungene er sky og holder seg nær mora de første ukene etter at de har kommet ut av hiet. Denne ungen er fire måneder gammel. Foto: Magnus Andersen/Norsk Polarinstitutt.

På samme tid er isbjørn blitt det mest kraftfulle symbolet på dagens klimaendringer i Arktis.

Det å treffe dette flotte dyret i øde arktisk villmark er en stor opplevelse, og få reiser uberørt hjem etter et slik møte.

Verdien av å ha en bestand av et av verdens mest fascinerende rovdyr i sin nærhet er positivt for både folks egne opplevelser og for reiselivet i et lite samfunn, som Longyearbyen på Svalbard. Det finnes også negative sider, og noen av dem ser ut til å være i endring.

Endring og økt kunnskap

Gjennom forskning og overvåking av isbjørnbestanden på Svalbard og i Barentshavet har Norsk Polarinstitutt dannet et godt kunnskapsgrunnlag for å gi råd i forhold til hvordan mennesker skal forholde seg til isbjørn i våre områder. Videre danner forskning på demografi og adferd et grunnlag for å forklare utviklingen vi ser knyttet til konfrontasjoner mellom isbjørn og mennesker på Svalbard, samt å forutsi hvordan ting vil endre seg i kommende år.

Da isbjørnbestanden på Svalbard ble vernet mot jakt i 1973 var dette et resultat av at Norge signerte den internasjonale Isbjørnavtalen. Før den tid ble det drevet utstrakt jakt i store deler av Svalbard og Barentshavområdet, og begreper som «problem-bjørn», eller «isbjørn-menneske-konflikter» var ukjente.

De isbjørnene som kom i nærkontakt med mennesker ble ofte skutt, og i de mer befolkede områdene i Isfjorden på Vest-Spitsbergen var det på dette tidspunktet så få isbjørn å møte på at problematikken nærmest var ukjent.

19 delbestander

På 1960-tallet trodde man at isbjørnene var på en evig vandring over store deler av Arktis, og at man i mindre grad kunne snakke om ulike bestander. I dag forholder vi oss til 19 delbestander, mye basert på kunnskap fra moderne satellitteknologi.

I løpet av de ti-årene Norsk Polarinstitutt har studert isbjørn på Svalbard, har vår kunnskap om vandringer og områdebruk hos arten økt betraktelig. Vi vet nå at noen isbjørner bruker et begrenset område gjennom hele året, mens andre benytter hele Barentshavet, og ofte vandrer de langt nordover inn i Polhavet. Selv om noen bruker mye tid på eller nært land og andre er ute i drivisen nesten hele året, har de til felles at de ofte vender tilbake til de samme områdene til samme tid hvert år.

Var nesten utryddet

Isbjørnene på Svalbard som er av den «lokale» typen har sannsynligvis alltid eksistert her, men etter mer enn 100 års jakt var de trolig i fåtall fordi jakttrykket lokalt var så høyt. De fleste isbjørnene som vandret rundt på øygruppen på 1970-tallet kom fra ute i drivisen. De ankom øyene for å gå i hi, eller de utnyttet de gode jaktområdene i fastisen i fjordene på våren, men trakk så ut i isen igjen.

Mange år etter fredningen begynte enkelte individer å etablere seg i fjordsystemene på Svalbard på mer fast basis, og det er dette vi i dag observerer i blant annet Isfjorden, Van Mijenfjorden og Van Keulenfjorden på vestkysten av Spitsbergen.

https://vimeo.com/469729656

Lokale isbjørner

Lokale isbjørner har liten aksjonsradius og går flere måneder på land i den isfrie perioden av året. Voksne binner finner hi i disse områdene, og fostrer opp ungene på fastisen om våren. Studier av slektsforhold og bevegelsesmønster viser at ungene har en tendens til å velge samme strategi som sin mor.

På denne måten vokser det frem familier hvor isbjørner av ulik alder og av begge kjønn føler tilhørighet til et begrenset område. Dette skaper grobunn for konflikter med menneskene som også bor i området.  Det viser seg at særlig yngre isbjørner, som nylig har forlatt sin mor, oftere kommer i farlige situasjoner både for mennesker og dem selv, enn eldre bjørner.

God informasjon

Samtidig har det over mange år vært en økning i antallet mennesker som er ute i naturen på Svalbard, enten de er lokalt tilhørende i bosetningene, tilreisende turister eller besøkende i arbeids medfør. Det har blitt bygd mange hytter, små forsknings-baser og andre installasjoner ute i terrenget.

Til tross for at potensialet for konflikter mellom isbjørn og mennesker har økt betraktelig, har det ikke vært noen økende trend i antall isbjørn som er skutt i selvforsvar. Stadig bedre informasjon til folk som skal ut i felt har ganske sikkert hatt en positiv virkning.

Oppsøker hytter

Denne hytta i Skansbukta, cirka 40 kilometer fra Longyearbyen, ble rasert av ei binne og hennes årsgamle unge. Bjørnene knuste flere vinduer og dro ut madrasser som rev i filler. De samme bjørnene besøkte flere hytter samme vår. Foto: Jon Aars/Norsk Polarinstitutt.

Samtidig som vi ser at man unngår de kritiske konfliktene hvor liv står på spill, ser vi også at andre typer konflikter oppstår. Det har langt tilbake i tid vært en utfordring på Svalbard at isbjørn bryter seg inn i og raserer hytter, men det kan nå se ut til at dette problemet øker i takt med at vi får stadig flere lokalt tilhørende isbjørn i befolkede områder.

I «gamle dager» bygde man muligens hyttene med tanke på at de skulle være isbjørn-sikre, mens det i nyere tid har vært mindre fokus på dette. I Isfjord-området kan nok dette også ha sammenheng med at mange hytter som brukes i dag ble bygd i en periode hvor det sjelden var isbjørn i nærområdet.

Nysgjerrige av natur

En isbjørn legger på sprang idet knallskuddet, satt opp av forskere fra Norsk Polarinstitutt, går av. Foto: Kit M. Kovacs og Christian Lydersen/Norsk Polarinstitutt.

Isbjørner er nysgjerrige av natur, en egenskap som nok er et resultat av at den er tilpasset et liv i et svært karrig og ugjestmildt miljø, hvor det er langt mellom måltidene og alle potensielle matkilder må sjekkes ut.  Nysgjerrigheten kan muligens forklare deres sterke trang til å demontere det mennesker har plassert i terrenget. Det er ganske vanlig at ulike installasjoner, som antenner og liknende, blir ødelagt av isbjørn. Dette er en type konflikt vi må ha fokus på, og det må være en målsetning å lage isbjørnsikre tekniske løsninger.

Fare og løsninger

Isbjørnen er et potensielt farlig dyr. På Svalbard skjer det dessverre tidvis konfrontasjoner med tragisk utfall, for både mennesker og isbjørn. I gjennomsnitt skytes det omtrent en isbjørn i året på Svalbard, i møter med mennesker.

I løpet av de siste tiårene har det også blitt drept og skadet flere mennesker i møte med isbjørn. Vi mennesker må derfor forsøke å unngå kritiske møter og opptre fornuftig når vi treffer på isbjørn. Ved å følge noen enkle råd kan man redusere sannsynligheten for skade og død betraktelig, og dermed ferdes i isbjørnområder med større trygghet.

Skremmes av snøscooterstøy

Isbjørner bryter seg ofte inn i hytter på Svalbard. Foto: Magnus Andersen/Norsk Polarinstitutt.

Isbjørner kan være sky og er jevnt over lite glad i motorstøy. Norsk Polarinstitutt har undersøkt hvordan isbjørn reagerer på snøscooterstøy. Vi fant ut at mange isbjørner ble skremt og gjemte seg på svært lang avstand i det snøscootere kom kjørende over sjøisen, og lenge før scooterførerne fikk øye på bjørnen.

Det er derfor et godt tips å stoppe ofte og gjennomsøke området med en god kikkert dersom man er på scootertur, da vil man lettere se isbjørn og unngå å skremme dem. Det samme kan gjelde om man ferdes i småbåt på sommeren, når bjørnene ofte er på land eller på sjøis. Hvis man ser en bjørn på avstand, bør man holde seg unna dens kurs og bevege seg vekk fra bjørnen. Med kikkert kan man på trygg avstand oppleve uforstyrret dyreliv.

Vær alltid på vakt

Når man er ute på tur på Svalbard må man vær på vakt og følge med i området rundt seg. Isbjørn kan du støte på hvor som helst på Svalbard, både langs strendene, i dalene og oppe på breene. På vinteren er sjøisen et yndet sted for bjørnene, og særlig områder med fastis hvor det er gode leveområder for ringsel.

Erfaringsmessig oppstår de fleste konfrontasjoner mellom mennesker og isbjørn som resultat av at isbjørnen er nysgjerrig.

Når isbjørnen i tillegg er svært tålmodige vesener og attpåtil totalt uforutsigbare sier det seg selv at vi må være på vakt. Det er i prinsippet umulig å vurdere på forhånd om en bjørn vil rusle videre bortetter stranden, eller snu og komme mot deg i stor fart, så vær forberedt på det meste.

Bevæpnet utenfor bosetningene

Når man ferdes i Svalbards natur skal man ikke sette eget, andres eller isbjørnens liv i fare, men man må likevel være forberedt på at en kritisk situasjon kan oppstå. Tilstrekkelig våpen er nødvendig om man drar utenfor bosettingene. En kraftig rifle (kaliber .308 Win, 30-06 eller kraftigere) er det beste våpenet for beskyttelse mot isbjørn. Det er svært viktig at man kan håndtere våpenet på en sikker måte, både når det ikke er i bruk og om man må skyte for å treffe i en stresset situasjon.

Videre er det viktig å være utstyrt med og forberedt på å skremme bort en nysgjerrig isbjørn ved hjelp av signalpistol eller signalpenn med knall-ammunisjon. Det er viktig å skremme bort en nærgående isbjørn så fort som mulig etter at man oppdager den, for dersom den får tid til å «gjøre seg komfortabel» rundt leiren eller hytten blir den ofte betydelig vanskeligere å skremme bort.

Teltleirer må overvåkes

Forskere i felt må ofte sette opp midlertidige boplasser, i form av telt eller brakker. Da monteres det opp varselbluss slik at sovende forskere blir advart mot nærgående bjørn. Foto: Magnus Andersen/Norsk Polarinstitutt.

Alvorlige hendelser med isbjørn på Svalbard har skjedd i forbindelse med telting ute i terrenget. God plassering og sikring av leiren er det aller viktigste man kan gjøre for å unngå farlige situasjoner.

Bruk av snublebluss eller andre systemer for isbjørnvarsling kan fungere, men den aller beste løsningen er at leiren alltid blir overvåket av en person, særlig om natten når de andre sover. En god hund kan også være en god varsler, men vil likevel ikke fullt ut erstatte en person som isbjørnvakt.

Mer kunnskap

Flere lover og forskrifter gjeldende for Svalbard er relevante for hvordan mennesker skal forholde seg når det gjelder isbjørn. Svalbardmiljøloven, forskrifter som omhandler turisme og annen ferdsel, jakt og fangst, er laget for å beskytte miljøet på Svalbard og dermed også isbjørnene og deres leveområder.

Over hele Svalbard er det forbudt å lokke, forfølge eller på annen måte oppsøke isbjørn, forstyrre eller utsetter dem eller mennesker for fare. Selv om man ikke skal oppsøke isbjørn må man likevel være forberedt på å møte isbjørn ute i terrenget.

Så hva gjør vi når problemet ikke er at vi mennesker oppsøker isbjørnen, men at isbjørnen oppsøker oss? Selv om vi gjør vårt beste for å unngå konfrontasjon vil isbjørnen fremdeles gjøre det som er helt naturlig for den, nemlig å oppsøke oss når vi er ute på tur. Den er tross alt et usedvanlig nysgjerrig rovdyr. Hvordan kan vi likevel sørge for å verne isbjørnen gjennom vår adferd? Mer kunnskap, kombinert med vilje til å endre måten vi forholder oss til isbjørn på må til for at vi skal være enda bedre forberedt på fremtidige isbjørnkonflikter.

Lignende saker