Sett i bakspeilet var det internasjonale havåret 2025 nokså begivenhetsløst. En FNs havkonferanse var det som fikk mest oppmerksomhet – uten at den resulterte i noe viktig. Derimot foregikk – og foregår – det nyttige ting i «maskinrommet» for internasjonalt fiskerisamarbeid: i FNs Hovedforsamling, i verdens matorganisasjon FAO og i noen andre fora. Men medienes søkelys rekker ikke dit. Her følger noen betraktninger om de globale havarenaene i 2026.
Av Alf Håkon Hoel Professor, UiT – Norges fiskerihøgskole og Senter for geopolitikk
Biologisk mangfold
Et viktig tema i 2026 er biologisk mangfold. Ut fra mediestøyen kan det høres ut som vi står overfor en revolusjon i forvaltningen av det åpne hav utenfor nasjonal jurisdiksjon. Det er en overdrivelse. Havrettskonvensjonen er havenes grunnlov og gir regler for hvordan skipsfart, forskning, petroleumsvirksomhet, fiskerier, m.v. skal forvaltes i alle havområder. Områdene utenfor nasjonal jurisdiksjon omfatter vannmassene utenfor 200 nautiske mil og havbunnen utenfor kontinentalsoklene.
Avtalen om bevaring og bruk av biologisk mangfold («BBNJ») som trådte i kraft 17 januar i år er en gjennomføringsavtale under Havrettskonvensjonen (1982). Fra før er det to slike gjennomføringsavtaler, for dyphavsmineraler (1994) og fiskerier (1995). Det viktigste med disse er at de utgjør en videre utbygning av det globale havrettsregimet. BBNJ-avtalen gir også slike utdypende bestemmelser, innenfor fire tema: marine genetiske ressurser, arealbaserte forvaltningsverktøy, konsekvensutredninger og bistand til utviklingsland. Den er således ikke «the high seas treaty» som noen hevder, men én av mange avtaler som regulerer aktiviteter utenfor nasjonal jurisdiksjon. Som med UNCLOS og med FN-avtalen om fiske vil gjennomføring av avtalen være et evighetsprosjekt.
Det første partsmøtet er ventet å finne sted mot slutten av dette året og innen da må en rekke spørsmål rundt prosedyreregler og annet være avklart. USA og Russland kommer ikke til å slutte seg til, mens Kina har gjort det.
Fiskeri
Om lag 5% av verdens fiskerier skjer på det åpne hav utenfor 200 milssonene. UNCLOS legger opp til regionalt samarbeid om fiskeriforvaltningen i slike internasjonale områder og det finnes et 20-talls regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner rundt om i verden. FN-avtalen om fiske som er gjennomføringsavtalen under UNCLOS for fiskeri, skjerper reglene for slikt samarbeid. Den har resultert i en betydelig styrking av det regionale forvaltningsnivået de siste par tiårene.
Et viktig utviklingstrekk er også at Verdens matorganisasjon FAO nå spiller en nøkkelrolle i utviklingen av normer for fiskeri- og akvakulturforvaltningen, som havnestatsavtalen for bekjempelse av IUU fiske. FAO er også bokholder for verdens fiskerier og akvakultur og holder styr på statistikk og informasjon. FAO sin fiskerikomité møtes i september i år. I tilknytning til møtene i COFI holdes det også møter mellom de regionale fiskeriforvaltingsorganisasjonenes sekretariater.
Hovedforsamlingen i FN
Initiativer til nye avtaler kommer ofte fra Hovedforsamlingen – både FN-avtalen om fiske og BBNJ-avtalen ble initiert der. Under Hovedforsamlingen foregår det en rekke løpende og viktige prosesser for å følge opp havforvaltningen på globalt, regionalt og nasjonalt nivå. Både for havrettskonvensjonen og for FN-avtalen om fiske forhandles det omfattende resolusjoner hver høst med bestillinger til andre internasjonale organisasjoner og til landene om tiltak for å styrke havforvaltningen.
Havrettskonvensjonen oppretter tre organer: et havrettstribunal, en internasjonal havbunnsmyndighet og en kommisjon for fastsettelse av kontinentalsoklenes yttergrenser. Disse tre organene rapporterer til Hovedforsamlingen og behandles i resolusjonene. En viktig hendelse i 2026 er også en gjennomgang av status for bunntrålresolusjonene fra 2006. Disse legger opp til at Hovedforsamlingen skal overvåke hvordan land og regionale forvaltningsorganisasjoner følger opp påvirkninger fra bunntråling.
Og her hjemme….
I 2026 er det tid for å markere et av de største og viktigste grepene i norsk havforvaltning: etableringen av en 200 mils økonomiske sone. Ansporet av utviklingen i de da pågående havrettsforhandlingene vedtok Stortinget 17. desember 1976 Lov om økonomiske soner. Sonen ble opprettet 1 januar 1977 og senere samme år fulgte Fiskevernsonen ved Svalbard. Betydningen av disse ordningene for norsk havforvaltning kan knapt overdrives. Loven gir myndighet over store områder med enorme naturressurser. Sonene er utgangspunkt for avgrensning mot andre land. Og loven er grunnlag for en rekke andre lover som regulerer bruken av havområdene våre.