De siste par tiårene har Arktis blitt gjenstand for økende internasjonal interesse. Interessen er drevet av flere ting: klimaendringer og redusert havis, forestillinger om nye ressursrikdommer og misforståelsen av at Arktis er et lovtomt rom.
Av Alf Håkon Hoel, Professor Norges fiskerihøgskole, UiT og Havforskningsinstituttet
Økte geopolitiske spenninger spiller også inn her. Det som ikke er like fremtredende, er at Arktis er en globalt viktig region for produksjon av sjømat.
Kart; BarentsWatch
Hva er Arktis?
Det finnes mange definisjoner av «Arktis». Arktisk råd, det internasjonale samarbeidsforumet for de åtte arktiske statene, har en forståelse av det marine Arktis der sørgrensen varierer mellom de ulike arktiske randhavene. I Norskehavet er det således 62. Graden sørgrensen, mens i Beringhavet ligger sørgrensen på ca. 55. graden. Dette har med klimatiske forhold å gjøre – Nordøstatlanteren har et varmere klima enn det nordlige Stillehavet.
Hva man mener når man sier «Arktis», er viktig å presisere, ettersom ulike definisjoner innebærer ulike problemstillinger og temaer. Her legger vi til grunn forståelsen i Arktisk råd, der de subarktiske randhavene rundt Polhavet inkluderes.
Arktis som sjømatregion
De fleste arktiske stater er betydelige fiskerinasjoner. USA, Russland, Canada, Norge og Island rangerer blant de fremste i verden når det gjelder fiskerier. De siste tiårene har også akvakultur blitt stadig viktigere – de tre nordnorske fylkene produserer nå rundt 800 000 tonn laks i året. Også på Island og på Færøyene er det betydelig oppdrettsvirksomhet.
Fiskeriene er basert på ressurser som er gjenstand for store naturlige svingninger. Disse svingningene kan forsterkes av beskatning, klimaendringer (naturlige og menneskeskapte) og andre påvirkninger. Nord for 62. graden i Norskehavet og i Barentshavet ser vi nå en betydelig nedgang i fangstnivåene fra et tiår tilbake – totalen er nå i størrelsesordenen to millioner tonn. I områdene rundt Island og Færøyene er den totale fangsten i størrelsesordenen én million tonn, mens den i Beringhavet ligger på rundt tre millioner tonn. Sammen med akvakultur har vi en total produksjon av sjømat i Arktis i størrelsesorden 6-8 millioner tonn.
Dette er store tall – nær en tidel av de globale marine fiskeriene. Dette må ses i lys av at disse områdene er tynt befolket. Det vesentlige av produksjonen må derfor eksporteres til internasjonale markeder.
Et lovtomt rom?
Tidvis støter man på forestillingen om at havområdene i Arktis er et lovtomt rom og at det er behov for nye internasjonale forvaltningsregimer. Men Havrettskonvensjonens regler gjelder her som overalt i verdenshavene. Det samme gjelder for gjennomføringsavtalene under konvensjonen om fiskerier, mineraler og biologisk mangfold. En lang rekke andre internasjonale avtaler gjelder også. Disse havområdene ligger i stor grad i kyststatenes 200-milsoner, der statene har suverene rettigheter over naturressursene.
Når det gjelder fiskeriforvaltning, har kyststatene myndighet over sine havområder. I mange tilfeller har fiskebestandene en utbredelse utover en enkelt stats havområder. I slike tilfelle er det etablert samarbeidsordninger om forvaltningen slik Norge har med bl.a. Russland, Island og Grønland. I de internasjonale områdene er det regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner, som NEAFC, som styrer. Det er en egen avtale for å forhindre uregulert fiske utenfor nasjonal jurisdiksjon i det sentrale polhavet.
Utfordringer
Verdens nordligste fiskerier foregår i dag i norsk sone ved Svalbard. Den videre oppvarmingen av vannmassene i nord medfører at utbredelsen av både fiskebestandene og økosystemene de er en del av endrer seg – dette har vi sett i lang tid allerede. Men det er lite som tyder på at fiskebestander av kommersiell betydning vil forflytte seg inn i det internasjonale havområdet i Polhavet. Den globale oppvarmingen medfører også at nye arter kommer inn i økosystemene og at forholdet mellom predatorer og byttedyr endrer seg.
En annen viktig utfordring fremover er geopolitiske endringer og eksportavhengighet. Verdenshandelen har inntil nylig vært preget av Verdens handelsorganisasjon (WTO) og regionale handelsavtaler som har gitt stabile rammer for handel. Slik er det ikke lenger. Når spørsmål rundt handel politiseres, kan betingelsene for handelen – toller, avgifter, tekniske handelshindre, m.v. – bli satt på dagsordenen. I fiskerisammenheng ser vi også at adgang til markeder kan knyttes til andre spørsmål, som tilgang til fiskekvoter.
Geopolitiske forhold ligger også bak økt kinesisk interesse for marin forskning i Polhavet, konsekvensene av Russlands krigføring i Ukraina for det norsk-russiske fiskerisamarbeidet, samt ikke-arktiske staters deltakelse i avtalen om å forhindre uregulert fiske i Polhavet.