En gang hadde forskere en bred, helhetlig tilnærming til forskning. De kunne forske på alt fra dyr og planter til mineraler, vann og luftstrømmer. Etter hvert som den vitenskapelige kunnskapen vokste og ble stadig mer kompleks, ble generalistiske forskere spesialister – og det brede perspektivet gikk tapt.
Av Pernilla Carlsson // Norsk institutt for vannforskning. Marit Klemetsen Arneberg, Amanda Poste og André Frainer // Norsk institutt for naturforskning
Den ekstreme spesialiseringen innen moderne forskning har skapt vanntette skott mellom fagområder, og dagens eksperter våger seg sjelden ut av sine egne økosystemer. Hvis du studerer spesifikke aspekter ved hvordan en bestemt art påvirkes av vanntemperaturen i en innsjø, hvorfor bry seg om det som skjer nedstrøms?
Det er på tide å vende blikket utover igjen – og utvide horisonten.
Mange forskere har forsøkt å belyse de intrikate forbindelsene som binder landskap sammen, fra de brusende elvene som skjærer seg gjennom forrevne fjell, til de ekspansive deltaene der ferskvann møter kystens saltvann. Oppgaven krever imidlertid en bred tilnærming og at smarte hoder jobber sammen – og det er lettere sagt enn gjort.
I 2022, under arbeidet med å etablere de nye forskningsprogrammene ved Framsenteret, satte en gruppe forskere seg fore å koble sammen ulike forskningsøkosystemer – slik økosystemer er sammenkoblet i naturen. Slik ble prosjektet Fra fjell til fjord (Catchment to Coast, C2C) til. Forskerne som ville være med i C2C, måtte love å knytte kontakter og jobbe utenfor sin foretrukne vitenskapelige sfære. Samfunnsforskere måtte snakke med naturforskere. Geologer måtte diskutere tidsskalaer med biologer. Havforskere måtte jobbe sammen med ferskvannsbiologer. Alt med sikte på å forstå hvordan de naturlige økosystemene og menneskene i området fra fjell til fjord påvirker og er avhengige av hverandre. Med et Arktis i endring og økt menneskelig press på arealbruk i nord har det blitt enda mer avgjørende å forstå hvordan handlinger nedstrøms kan påvirke en innsjø oppstrøms, eller hvordan havet er avhengig av næringsstoffer fra nedbørsfeltet til en elv.
Geologiske vs. biologiske tidsskalaer
Hva skjer når folk som representerer ulike fagområder, bestemmer seg for å jobbe sammen i felt? I det iskalde, forblåste Arktis ble en tropp av geologer, biologer og en biogeokjemiker plassert sammen på en feltekspedisjon som skulle se på elvedeltasystemer og kantsoner.
Prøv å se det for deg: Geologer, bevæpnet med hammere og store spader og et knippe geologiske kart som ser flotte ut, men som er uforståelige for alle andre enn dem selv, blir satt til å samarbeide med biologer som er mest opptatt av vegetasjon og ferskvann, som skynder seg ned til elva for å ta vann- og sedimentprøver, og som nøye gransker hver gresstue de ser. Når disse menneskene kommer sammen, er tidsskala et åpenbart problem, og de kan være uenige om betydningen av grunnleggende begreper som kort og lang tid. Ikke desto mindre ga bare et par dager i felten effektive resultater av en helt annen art enn de man oppnår gjennom regelmessige Teams-møter. Kunnskap og forståelsesmåter ble utvekslet, og det ble utarbeidet planer for mer felles datainnsamling etter én runde i felten.
Datanerder møter feltentusiaster
Av åpenbare grunner kan ikke feltforskere ta prøver av hver eneste vannforekomst de kommer over. Fra et forvaltningsperspektiv er det likevel relevant å vite om de overordnede resultatene fra ett nedbørsfelt kan anvendes på andre nedbørsfelt og vannforekomster. Informatikere kan enkelt ekstrapolere og anvende data på et stort geografisk område, men trenger inndata fra feltforskere for å gjøre dette på best mulig måte.
C2C-forskere samlet inn data fra land, ferskvann og marine systemer i Målselv-området, og disse dataene ble inkludert i modelleringsarbeid for å forstå hvordan opp- og nedstrømsprosesser påvirker hverandre. Datamodellen bygger på data fra Målselv, men kan tilpasses andre elvesystemer i Norge. Når det mates med informasjon om egenskapene til nedbørsfeltet, næringsstofftransport og menneskelige aktiviteter, kan modelleringsverktøyet støtte forvaltningsbeslutninger om vannforekomster.
Entomologer (insektbiologer) finner man gjerne sittende på huk mens de kikker inn i buskaset og prøver å identifisere småkryp som nesten ingen andre vet noe om. Men siden insekter er avhengige av innsjøer og annet ferskvann for å utvikle seg (noe alle vet som har tilbrakt en sommer i nærheten av en myr i Nord-Skandinavia), må entomologen ta på seg vadebuksene og jobbe på tvers av grensen mellom det våte element og landjorden. Og det er det vi gjør i C2C! Ved å undersøke insekters livsstadier i ferskvann får vi innsikt i hvordan det som skjer i innsjøen, kan påvirke «insektleddet» i næringskjeden på land, hvor insekter fungerer som pollinatorer for planter eller som mat for fugler og edderkopper.
Motstrøms
«Standardtilnærmingen» når man undersøker transport og strømmer av for eksempel næringsstoffer, er å følge elvers ferd mot havet. Når pukkellaks, som er en fremmedart, svømmer mot strømmen og etter hvert dør oppe i elvene, innebærer dette imidlertid en betydelig transport av næringsstoffer og organisk materiale fra havet til elver, vann og innsjøer. Så hvor stor er denne transporten? Og er dette spørsmålet bare relevant for forskere, eller er det også av interesse for lokalbefolkningen rundt de berørte elvene og vassdragene?
For å få svar på dette spørsmålet innledet biologer et samarbeid med samfunnsvitere og intervjuet mennesker i forvaltningen og innbyggere i Varanger. Behovet deres for informasjon om transport av næringsstoffer fra havet til elver via død pukkellaks var høyt, men ble formulert på forskjellige måter: «Hvordan vil den døde pukkellaksen påvirke vannkvaliteten?» Og selvfølgelig: «Hvordan vil pukkellaksen påvirke den opprinnelige laksestammen?» Gjennom intervjuer ble det klart at selv om lokale og regionale vannforvaltere ønsket metoder for å stenge pukkellaksen ute, var de bekymret for hvordan disse tiltakene kunne påvirke den lokale norske villaksen – som også beveger seg oppstrøms for å gyte.
Samarbeid på Framsenteret
I dette pågående prosjektet, som har fått navnet C2C, kommer forskere fra ulike felt og økosystemer sammen for å studere fjell, elver, deltaer og kyster. Vi flytter kunnskapsfronten, og drives av en felles umettelig nysgjerrighet som favner utenfor vårt eget økosystem.