Donald Trump er ikke den første som har vært fristet av den store isøya nordvest i Atlanterhavet. Norge har også sin imperialistiske arv. Og i den norske kampen om Grønland, spilte vitenskapsmenn en sentral rolle.
Av Harald Dag Jølle, Norsk Polarinstitutt
Under fredsforhandlingene etter første verdskrigen i 1919, tok den danske utenriksministeren kontakt med sin norske kollega, Nils Claus Ihlen. Danmark var i gang med å skaffe internasjonal støtte for å utvide sin suverenitet til å gjelde hele Grønland, og ikke bare over koloniene på vest- og sørøstkysten. I 1916 hadde USA gitt danskene en slik velsignelse, som en del av oppgjøret da de kjøpet Dansk Vestindia i Karibia. Nå ville danskene vite hvordan Norge forholdt seg til en slik suverenitetsutvidelse. Den norske utenriksministeren slo fast at Norge ikke ville motsette seg dette, så lenge Danmark støttet Norges ønske om at Spitsbergen skulle falle på norske hender. Noe øygruppa også gjorde, gjennom traktaten som ble signert året etter.
I 1921, da danskene feiret at det var 200 år siden Hans Egede hadde kommet til Grønland og startet koloniseringa, kunne Danmark forkynne at landet nå hadde utvidet sin suverenitet til å gjelde hele øya. Samtidig erklærte de at det danske monopolet, slik det var praktisert i koloniene på vestkysten, også skulle gjelde på østkysten.
Danmark hadde forsøkt at Norge skriftlig skulle bekrefte utenriksminister Ihlen sin uttalelse, men norske myndigheter hadde svart at de ikke kunne akseptere en dansk suverenitetsutvidelse – så lenge det innebar at nordmenn mistet retten til fangst og fiske på Øst-Grønland. En slik innrømmelse ville ikke danskene gi. Derfor la de til grunn at Ihlens muntlige erklæring fra 1919 var et tilstrekkelig løfte på den norske posisjonen.
Følelsen av historisk urett
I Norge var det mange som ble provosert av den danske suverenitetserklæringa. Her i landet var det en klar oppfatning at Norge hadde blitt snytt under unionsoppløsningen i 1814 – da koloniene fra det såkalte Norgesveldet i middelalderen hadde endt opp i Danmark. Dette var en urett enkelte mente måtte gjøres opp ved at Norge fikk tilbake hele Grønland.
De færreste argumenterte riktignok for å gå så drastisk til verks. Professor i historie Halvdan Koht sa for eksempel at Norge i erstatningsoppgjøret med Danmark i 1821 hadde godtatt at koloniene på Vest-Grønland ble danske. Det var bittert og urettferdig, men lite en nå, rent folkerettslig, kunne gjøre noe med. Øst-Grønland, derimot, var ifølge Koht et «herrelaust land». Men dersom danskene opprettholdt sitt krav om suverenitet over hele Grønland, sa Koht, var det utvilsomt Norge som hadde «fyrsteretten til herredøme» over Øst-Grønland.
Danmark og Norge startet å forhandle om spørsmålet, og Koht, som senere ble norsk utenriksminister, var med i den dansk-norske kommisjonen som i 1924 ble enig om en foreløpig løsning: Nordmennene kunne drive næring på Øst-Grønland i 20 år, fram til 1944, men selve spørsmålet om suvereniteten over området skulle de vente med å avgjøre.
Økt forskningsaktivitet
Denne midlertidige og uavklarte løsningen førte til at både Norge og Danmark økte sin økonomiske og vitenskapelige aktivitet på nordøstkysten av Grønland.
I 1924 ledet for eksempel den danske polarforskeren Ejnar Mikkelsen en flytteoperasjon, hvor 70 kvinner, menn og barn fra Ammassalik på Sørøst-Grønland emigrerte 1000 kilometer lenger nord, til det området som nordmenn hadde erklært for folketomt. Etableringen av en slik koloni ved innløpet til Scoresbysund-fjorden hadde riktignok være planlagt lenge, men at den plutselig ble gjennomført var utvilsomt en direkte følge av striden med Norge – og at danskene ville vise effektiv suverenitetsutøvelse.
Høyre: Det norske flagget vaier i Myggbukta 27. juni 1931 og signaliserer at Eirik Raudes Land er okkupert. Fangstfolk fra venstre mot høyre: Hallvard Devold, Eiliv Herdal, Ingvald Strøm, Søren Richter og Thor Halle. Foto: Norsk Polarinstitutt.
Norge på sin side startet med årlige forskingsekspedisjoner til Nordøst-Grønland, som fra 1928 ble organisert av det nyetablerte Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser (forløperen til Norsk Polarinstitutt), under ledelse av Adolf Hoel. Det ble samtidig utruste flere overvintrende fangstekspedisjoner. Geofysisk institutt i Tromsø fortsatte den bemannet meteorologisk stasjon i Myggbukta, som hadde blitt satt opp i 1922. Og i 1929 grunnla Norge et eget næringsselskap for Øst-Grønland. Det samme gjorde Danmark.
I 1930 gikk Norges Svalbard- og Ishavsråd inn for at Norge skulle okkupere det området av Øst-Grønland som de mente var et «ingenmannsland». Dette gikk ikke regjeringa med på, men de ga tre personer, deriblant Adolf Hoel, politimyndighet over de nordmenn som oppholdt seg i området. Like etter ble det kjent at Danmark skulle sende nordover en omfattende treårig vitenskapelig ekspedisjon, under Lauge Kochs ledelse. Denne danske storsatsinga gjorde norske forskere og grønlandsaktivister nervøse. De fryktet at en slik storstilt ekspedisjon ville tydeliggjøre danskenes interesse for området, og dermed gi landet et markant fortrinn i den rettssaken mange mente måtte komme for å avgjøre suverenitetsspørsmålet. Men til tross for sterk oppfordring, sto den norske regjeringa på vedtaket om å ikke okkupere landområder.
Men nå var tålmodigheten over for de norske aktivistene, med Hoel i spissen. De ville ikke sitte stille og se Danmark vinne det området de mente var norsk land. Og for å sette ytterligere press på regjeringa, sendte de et kodet telegram til Myggbukta. Resultatet ble at fem norske fangstmenn den 27. juni 1931 okkuperte et landområde nord for Scoresbysund.
Eirik Raudes Land
Selve okkupasjonen var ikke mer avansert enn at karene gikk ut av hytta og heiste det norske flagget og tok av seg lua. Ved hjelp av ei snor festa til fotografiapparatet tok de en selfie, slik at alle fem okkupantene ble med på bildet. Deretter gikk de inn i stasjonen og satt navnene sine under følgende erklæring:
«I dag, kl. 5 eftermiddag har vi heist det norske flagg og tatt landet fra Carlsbergfjorden i syd til Besselfjorden i nord i besiddelse i H.M. Kong Haakon den 7.s navn, og kalt dette området Eirik Raudes Land.» Denne ble telegraferte til en rekke norske aviser.
Det var en stor begivenhet for de fem overvintrerne, men det ble ingen utagerende fest i Myggbukta. Den toårige ekspedisjonen nærmet seg slutten – og de var tomme for alle godsaker. Til og med kaffe.
Telegrammet fra Myggbukta førte til en voldsom debatt hjemme i Norge. Men pressmidlet hadde utvilsomt virket. Etter to uker – 10. juni 1931 – gikk regjeringa til en statsrettslig okkupasjon av det definerte området. Dagen etter stevnet Danmark Norge inn for Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag.
Rettssaken i Haag
Norge mente at okkupasjon var folkerettslig gyldig. Og argumentasjonen for dette var i hovedsak slik: I 1814 hadde vestkysten av Grønland blitt kolonialisert fra sørspissen og til 73 grader nord. I 1894 ble kolonien Angmagssalik på sørøstkysten inkludert, og i 1905 hadde det danske herredømmet på vestkysten blitt utvidet nordover til 74° 30’. «Ellers: Ingen dansk kolonisasjon», som det stod formulert i et notat til rettssaken i Haag. Ifølge de norske juristene som førte saken, måtte følgelig alt som ikke var kolonialisert regnes som «ingenmannsland». Dette mente de var allment akseptert: Hvordan skulle en ellers forstå at Danmark i 1916 startet sin diplomatiske aksjon for å få anerkjent suverenitetsutvidelsen, spurte de retorisk. Hva utenriksminister Ihlen hadde sagt, påsto de videre, kunne ikke tilegnes mer betydning enn at det var en «underhåndsuttalelse». Samtidig hevdet de at danskene hadde vært uetterrettelige: De hadde ikke orientert om at de ville innføre monopolet også på østkysten.
I følgje det norske resonnementet var okkupasjonen derfor ikke bare berettiget, den var også nødvendig: Suverenitetsspørsmålet hadde ikke blitt løst i østgrønlandsavtalen fra 1924, og området kunne ikke fortsette å være et ingenmannsland – «fordi striden da vilde bli permanent». Dessuten var en norsk okkupasjon nødvendig for å hindre at Lauge Koch sin ekspedisjon skulle føre til en dansk okkupasjon. Den norske handlemåten var med andre ord, ble det understreket, den eneste muligheten for å sikre de norske fangstinteressene for framtida.
Argumentene var likevel ikke gode nok til å overbevise dommerne i Haag. 5. april 1933 falt dommen. Samme dag, på fangststasjonen Antarctichavn, på østkysten av Grønland – hvor den berømte pelsjegeren, forfatteren og juristen Helge Ingstad hadde regjert som norsk sysselmann siden 1932 – tikket det inn et telegram: «Norge for Haag-domstolen tapt grønlandssaken i alle punkter.»
Hvordan skal vi forstå grønnlandssaken?
Hva var den norske grønlandspolitikken et uttrykk for? Skal vi forstå den som at Norge var en aggressiv stat mot et naboland? Eller må vi heller se både den danske og den norske framferden som to imperialiststater som ville frarøve grønlenderne deres land? Og var den norske posisjonen – at denne kysten var folketom, og følgelig et ingenmannsland – mer urimelig enn danskenes påståtte rett til å utvide sitt koloniale herredømme over heile Grønland?
Jeg skal ikke sette meg til doms over hvem som hadde rett i konflikten. Det gjorde Haag-dommerne i 1933. Poenget mitt, er at grønlandssaka ikke er så spesiell som mange i ettertid har forsøkt å gjøre den til. De ledende norske folkerettsekspertene i samtida mente at Norge hadde rett til å gå til okkupasjon i det herreløse området, og fram mot okkupasjonen hadde Norge stort sett fulgt samme framgangsmåte som på Svalbard, på Jan Mayen, i Antarktis og forsøksvis på Frans Josefs land. Det var et samrøre av vitenskap, politikk og næring – som ofte har blitt karakterisert som ishavsimperialisme. En strategi som Adolf Hoel ga følgende oppskrift på: «Det første som gjøres er å utsende forskningsekspedisjoner.» Dernest opprette «vitenskapelige og humanitære stasjoner og anlegg som f.eks. meteorologiske stasjoner». Videre oppmuntre og støtte «økonomiske foretagender». Til sist måtte en drive «agitasjon i innland og utland for å fremme sine formål. Det reklameres da med det som er utført av arbeider til landets opkomst.»
Det spesielle med grønlandssaken i norsk polarpolitisk historie, er at en privat okkupasjon førte til en statlig okkupasjon – som deretter havnet i Haag-domstolen, for en endelig avgjørelse.