Ny runde om havretten

Etableringen av en verdensorden for havene gjennom Havrettskonvensjonen av 1982 var et av de viktigste stegene i internasjonalt samarbeid i det 20 århundre. Mens kyststatene fikk suverene rettigheter over naturressursene innenfor 200 nautiske mil, og på kontinentalsoklene også der disse strekker seg utenfor 200-milsgrensene, ble prinsippet om havets frihet rådende utenfor. For mineralressursene på dyphavsbunnen utenfor nasjonal jurisdiksjon ble prinsippet om menneskehetens felles arv knesatt.

Denne «havenes grunnlov» er forsterket ved to gjennomføringsavtaler som presiserer regelverket rundt henholdsvus mineralressursene på dyphavsbunnen (1994) og fiskerier (1995). Den siste innførte føre-var tilnærmingen for fiskeriforvaltningen og forsterket Havrettskonvensjonens bestemmelser om regionalt samarbeid.

Ny avtale

I 2017 vedtok FNs Generalforsamling at man skulle sette igang forhandlinger om en tredje gjennomføringsavtale, om bevaring og bruk av biologisk mangfold i områdene utenfor nasjonal jurisdiksjon. Spørsmålet om en slik avtale og hvilke tema den skal omfatte har vært på dagsordenen siden tidlig på 2000-tallet. I 2011 ble man enige om fire tema: marine genetiske ressurser, områdebaserte forvaltningsverktøy, konsekvensutredninger og bistand og teknologioverføring til utviklingsland.

Disse fire temaene er hver for seg krevende. Spørsmålet om marine genetiske ressurser handler om hva slags status disse ressursene skal ha og hvordan de skal forvaltes. Det er store forventninger til fremtidige anvendelser av slike ressurser innenfor bl.a. medisin. Et fåtall land besitter kunnskap og teknologi til å utnytte dem. Utviklingslandene vil derfor at også de marine genetiske ressursene utenfor nasjonale jurisdiksjoner skal være menneskehetens felles arv og at de som kan utnytte dem må dele avkastningen med verdenssamfunnet – slik som med mineralressursene på dyphavsbunnen.

Miljøinteresser

Mens problemstillingene rundt marine genetiske ressurser og bistand til utviklingsland i stor grad handler om næringsutvikling og utbyttedeling fra dette, er tematikken rundt arealbaserte forvaltningsverktøy og konsekensutredninger drevet frem av miljøinteresser.

En voksende verdensbefolkning, teknologisk utvikling og økende behov for naturressurser nødvendiggjør mer effektiv forvaltning også i internasjonale havområder.

For fiskerienes del er dette organisert gjennom regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner (RFMOer) og det en egen global organisasjon, IMO som utformer regelverk for skipsfart. Også for mineralene på dyphavsbunnen er det et eget regime, Den internasjonale havbunnsmyndigheten ISA.

Biologisk mangfold

Første forhandlingsrunde om et regime for bevaring og bruk av biologisk mangfold i områdene utenfor nasjonal jurisdiksjon er nettopp avsluttet. Mandatet fra Generalforsamlingen i FN angir ytterligere tre forhandlingsrunder frem til 2020. Aktørene bak de to sentrale drivkreftene her – ønsket om økonomisk utvikling på den ene siden og bevaring av miljøet på den annen – har funnet hverandre i ambisjonen om å få igang forhandlinger om disse temaene. Men når forhandlingene nå er i gang og man må snakke om harde realiteter istedetfor fromme ønsker spørs det hvor lenge denne koalisjonen holder.

Global balanse

En sentral akse i diskusjonene er balansen mellom bevaring og bruk, der for eksempel bestemmelsene om arealbaserte forvaltningstiltak som marine verneområder er omdiskutert. Blant annet er det en bekymring for at man i internasjonale havområder vil få «papirparker» uten reelt innhold. En annen akse er balansen mellom global og regional styring. Noen grupperinger ser for seg globale institusjoner som skal beslutte om eksempelvis forskning eller etablering av verneområder, mens andre mener at regionale løsninger som RFMOene innenfor fiskeriforvaltningen er mer egnet. Et overordnet spørsmål er også hva slags status en eventuell ny avtale skal ha i forhold til de to eksisterende gjennomføringsavtalene for henholdsvis fiskeriforvaltning og mineraler på dyphavsbunnen.

Enorm interesse

Det er således ikke lett å spå om hvor forhandlingene om et regime for bevaring av biologisk mangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon vil lande om et par års tid.

Drøftelsene er gjenstand for enorm interesse fra miljøorganisasjonene som snakker om en «Parisavtale for havet» inspirert av klimaavtalen fra 2015.

En ting er imidlertid sikkert: en avtale vil kreve omfattende kompromisser. Og som vi har erfart med allerede eksisterende avtaler: Den store utfordringen er gjennomføringen av dem i praktisk politikk. Ofte er det ikke nye og fagre regler, men bedre og mer effektiv gjennomføring av de vi allerede har som er det viktigste.