Rypenes spill på tundraen er mer enn et vakkert vårtegn, for forskerne er det nøkkelen til å forstå og sikre framtidige rypebestander.
Av Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt
Når våren så vidt begynner å gjøre seg gjeldende på Svalbard og sola klatrer over horisonten, skjer det noe på tundraen.
Midt i det ennå snødekte landskapet fylles stillheten av en dyp, rapende lyd. Det er svalbardrypesteggen som synger for å markere territorium, utfordre rivaler og lokke til seg make.
For å lære mer om rypenes skjulte liv, tar forskerne i bruk både øyne og ører.
gsdataene sammen med god jaktstatistikk gir et solid kunnskapsgrunnlag for en bærekraftig og langsiktig forvaltning av jakten, slik at bestanden kan forbli livskraftig også i framtiden, sier Fuglei.
FELTLAGET ANNO VÅREN 2026 Linda Ársælsdóttir, Lisa Seidlm og Laia Solerved utgjorde årets feltteam sammen med Eva Fuglei, her lunsjer de ved munningen av De Geerdalen med utsikt over Tempelfjorden mot fjellet Tempelet på Svalbard. Foto: Eva Fuglei / Norsk Polarinstitutt
Denne våren er rypeforsker-gruppas feltarbeid konsentrert til sentrale deler av Spitsbergen, med Longyearbyen som base. De oppsøker dalfører som Hanaskogdalen, Mälardalen, Endalen, Todalen, Boldetdalen, Adventdalen, De Geerdalen, Eskerdalen og Sassendalen. Det er her den årlige overvåkingen av svalbardrype foregår, et arbeid som har pågått uavbrutt siden år 2000. Steggen har en karakteristisk låt, et rapende «aarr-aa-ka-ka». Høna har en mer lavmælt lokkelyd «kee-ah, kee-ah.
LIVLIG En stegg, to høner og store ambisjoner, men i vårens spill er det til slutt hønene som bestemmer.
Foto: Bjørn Frantzen / Norsk Polarinstitutt
Tusenvis av observasjoner
Feltlaget teller ryper fra slutten av mars og helt til begynnelsen av mai.
Overvåkingen er både systematisk og krevende. I år stiller feltlaget med fire rypetellere på fire snøskutere. 114 faste tellepunkter oppsøkes gjennom 4-5 hektiske våruker. Hvert punkt besøkes tre ganger i løpet av ukene, noe som gir et omfattende datagrunnlag.
– Målet er å følge bestandsutviklingen over tid, forklarer forsker Eva Fuglei ved Norsk Polarinstitutt.
RYPETELLING Fra slutten av mars til begynnelsen av mai er feltlaget ute i vårkulda for å telle ryper.
Foto: Eva Fuglei / Norsk Polarinstitutt
I 2026 vil svalbardrypa ha vært overvåket i hele 27 år. Fuglei har vært med hele veien.
Dataene har gitt innsikt i hvordan bestanden varierer mellom år, og hvordan den responderer på endringer i klima og miljø.
– Bestanden lå på et stabilt, men lavt nivå fram til 2013. Fra 2014 økte bestanden, og siden har nivået vært på et høyere nivå, selv om det er variasjoner fra år til år, forteller hun.
Det finnes fortsatt ingen anslag for hvor mange ryper som lever på Svalbard. Overvåkingen dekker bare deler av Nordenskiöld Land, og det mangler tilsvarende data fra store områder av øygruppen.
LYTTEBOKS Ingeniør Stein Tore Pedersen og feltassistent Marita Anti Strømeng setter opp lyttebokser utenfor Longyearbyen. Fotograf: Eva Fuglei / Norsk Polarinstitutt
Kamp om gunsten
Det er livlig på tundraen om våren, men tidvis også dramatisk.
Når rypesteggene vender tilbake til hekkeområdene etter en lang vinter, endres også adferden. Det som tidligere var sosial flokkatferd, erstattes av territorial kamp. Det handler om å tekkes hunnene, og da kan ikke andre hanner komme i veien.
– Steggene etablerer territorier som de forsvarer mot andre stegger. Det er også disse områdene de prøver å lokke hønene til, der eggene senere skal legges, forklarer Fuglei.
– I år både sees og høres steggene godt i felt, men hva dette vil bety for hekkesesongen og årets bestand, er for tidlig å si.
TUNDRAFORSKER Forsker Eva Fuglei.Foto: Guro Krempig / Norsk Polarinstitutt
Lytter til tundraen – døgnet rundt
I tillegg til tradisjonelle manuelle tellinger har forskerne de siste årene tatt i bruk små automatiske lyttebokser som plasseres ut i landskapet. Lytteboksene fanger opp rypenes sang i ti minutter hver time, hele døgnet, og gir en unik titt inn i fuglenes liv.
Mens de manuelle tellingene er avhengig av gunstige værforhold, betydelig feltinnsats og omfattende bruk av snøskuter, gjør lytteboksene en stor del av arbeidet selv.
– Lytteboksene forbedrer metodikken vi bruker for å overvåke rypebestanden, sier Fuglei.
Totalt er 40 lyttebokser plassert ut i de samme dalene som de manuelle tellingene på Nordenskiöld Land. Datamengden som samles inn er enorm, og etter at boksene hentes inn i begynnelsen av mai, starter det møysommelige analysearbeidet.
Gjennom observasjonssytemet COAT og i samarbeid med forskere fra UiT Norges arktiske universitet og Norsk institutt for naturforskning, tas det i bruk automatiserte arts-gjenkjenningsalgoritmer for å registrere steggenes territorielle sang. Fra disse registreringene beregner forskerne en aktivitetsbasert bestandsindeks, forklarer Fuglei.
– Neste skritt i den metodiske utviklingen er å utvikle algoritmer for gjenkjenning av enkeltindivider basert på hver steggs unike «sangsignatur». Lykkes vi med dette, kan overvåkingen gjøres med mindre feltinnsats og miljøpåvirkning samt at tellingene bedre vil fange opp tidsmessige endringer i bestandsstørrelse.
VARM VÅR Mildvær og lite snø gjorde årets rypetelling krevende, men over 80 % av det planlagte arbeidet ble likevel gjennomført takket være solid feltinnsats, forteller Eva Fuglei. Skuterføret forsvant uvanlig tidlig. Foto: Laia Soler / Norsk Polarinstitutt
Mindre fotavtrykk i naturen
Det er ingen liten oppgave å overvåke rypebestanden manuelt på Svalbard. Studieområdet er stort, om lag 1200 km², og både terreng og værforhold gjør feltarbeidet krevende. Forskerne er avhengige av gunstige forhold, med lite vind for å kunne høre rypesteggen og god sikt for å oppdage og telle fuglene. I tillegg må de ha tilstrekkelig tid til å dekke store geografiske områder.
Snøscooter har lenge vært et viktig hjelpemiddel i feltarbeidet, men bruken setter også spor i naturen.
– Lytteboksene gjør at vi kan redusere behovet for scooterkjøring. Det gir lavere CO₂-utslipp og mindre forstyrrelse av dyrelivet på tundraen, sier Fuglei.
På sikt ønsker forskerne å ta i bruk teknologien i områder som i dag ikke overvåkes manuelt, som Brøggerhalvøya, Reindalen og kanskje helt øst på Edgeøya. På Brøggerhalvøya er registreringen allerede i gang med 40 lyttebokser.
– Når vi har ferdigstilt sammenligningen mellom manuell og automatisk metode fra Nordenskiöld Land, kan vi også beregne bestandstetthet i nye overvåkingsområder, sier Fuglei.
VERDIFULLE VINGER Jegerne på Svalbard anmodes om å levere inn en vinge fra hver rype som skytes. Vingene samles inn av Norsk Polarinstitutt. Vingene aldersbestemmes, det gir viktige data om produksjonen av rypekyllinger.
Foto: Eva Fuglei / Norsk Polarinstitutt
Rypenes framtidsutsikter
Klimaendringer utgjør en av de største usikkerhetsfaktorene for arktiske økosystemer. I perioden fra 2000 til 2013 ble rypetettheten i varierende grad påvirket av nedising på tundraen om vinteren. Dette skjer når regn fryser til is over vegetasjonen og gjør det vanskelig for både rein og rype å få tilgang til mat.
Etter 2014 har rypebestanden økt og stabilisert seg på et høyere nivå. En viktig årsak til denne utviklingen er økte vintertemperaturer. Varmere vintre, med hyppigere perioder med mildvær, reduserer effekten av nedisete beiter fordi islaget smelter og gjør det lettere å komme til beiteplantene.
– Svalbardrypa, som er spesialtilpasset et liv i kulde og med begrenset tilgang på mat, ser ut til å dra nytte av disse mildere vintrene. Bedre tilgang på næring bidrar til økt vinteroverlevelse og kan forklare den positive bestandsutviklingen de siste årene, sier Fuglei.
FJÆRFELLING Svalbardryper i spraglete drakt, her en høne med unge.Foto: Geir Wing Gabrielsen / Norsk Polarinstitutt
Kunnskap for forvaltning
Svalbardrypa har vært jaktet i flere hundre år og er fortsatt en viktig småviltart. Nettopp derfor er tett samarbeid mellom forskere og jegere avgjørende.
– Overvåkingsdataene sammen med god jaktstatistikk gir et solid kunnskapsgrunnlag for en bærekraftig og langsiktig forvaltning av jakten, slik at bestanden kan forbli livskraftig også i framtiden, sier Fuglei.
Svalbardrype
- Underart av fjellrype.
- Den eneste fuglen på Svalbard som lever av planter og overvintrer der hele året.
- Finnes kun på Svalbard og Frans Josefs land.
- Svært godt tilpasset det ekstreme polarklimaet, blant annet ved å lagre store fettreserver før vinteren.
- Fjærdrakt: Sommer: brun/grå for kamuflasje i terreng og tundra.Vinter: helt hvit for å gå i ett med snøen.
- Har fjær på tærne som fungerer som «truger» og gjør det lettere å gå på snø.
- Kroppslengde på ca. 30–35 cm.
- Spiser blader, skudd, blomster og frø på sommeren. Om vinteren går det i knopper og greiner fra planter, ofte ved å grave i snøen.
- Hekker spredt i tørre, steinete fjellområder og tundraområder.
Rypestegg. Foto: Eva Fuglei / Norsk Polarinstitutt