I kampen om å gjøre Svalbard norsk, inntok vitenskapsmenn en sentral rolle. Men den største polarforskeren av dem alle, var fraværende. Hva er arven etter Nansen i norsk svalbardforskning?
Retrospektiv
Av Harald Dag Jølle, historiker Norsk Polarinstitutt
«Den norske indsats i utforskningen av øygruppen er meget betydelig og har været en av de viktigste faktorer ved erhvervelsen av Norges suverænitet». Dette slo Aftenposten fast 22. juli 1924, dagen etter at Stortinget hadde vedtatt Spitsbergentraktaten fra 1920. Og størst arbeid hadde Adolf Hoel lagt ned, mente avisen. Han hadde «holdt længst ut, ja, som man kan si har viet sit liv til Spitsbergen».
Hoel kom til Spitsbergen første gang i 1907, som geolog på Gunnar Isachsens andre ekspedisjon til øygruppa. Året etter søkte Isachsen Stortinget om midler til De Norske Statsunderstøttede Spitsbergen-Ekspedisjoner. Her viste han til de norske interessene for dette arktiske riket og konkluderte: «Skal dette kunne vedvare maa vi – herreløst som landet endnu er – delta i dets utforsking».
Det eksisterte altså en klar oppfatning om at utforsking og forskning var en nøkkel til å kunne sikre seg områder som enda var definert som ingenmannsland. Det var heller ikke tilfeldig at den økte norske vitenskapelige og politiske interessen for Svalbard kom like etter unionsoppløsninga med Sverige i 1905, da Norge fikk hånd om egen utenrikspolitikk. Samtidig fantes det en sterkt voksende polar selvtillit i Norge – etter de eksponerte ekspedisjonene til Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup og Roald Amundsen.
BAKGRUNN – SVALBARD PÅ NORSKE HENDER: I år er det 100 år siden Svalbard ble erklært som en del av Norge. Norge ble i 1920 tilkjent overhøyhet over arkipelet gjennom Svalbardtraktaten («Treaty concerning the sovereignty of Norway over the Archipelago of Spitsbergen, including Bear Island»). Da traktaten tredde i kraft i 1925, ble navnet endret til Svalbard. Dette ble markert 14. august 1925. I motsetning til praksis i dagens Svalbard ble dette feiret med en militær parade i Longyearbyen, og mottakelse på marinefartøyet «Heimdal». Svalbardloven etablerte også Svalbard som en økonomisk frisone og en demilitarisert sone. Svalbard har i dag sju nasjonalparker og seks naturreservater, 15 fuglereservater og ett geotopvernområde. 65 prosent av Svalbards areal har en form for vern. Flere av medlemsinstitusjonene i Framsenteret har i dag tilstedeværelse i Longyearbyen og Ny-Ålesund, først og fremst UNIS – Universitetssenteret på Svalbard, Norsk Polarinstitutt og Kartverket.
Den offisielle norske politikken hadde fra 1907 vært at øygruppa skulle være «Terra Nullius», hvor ingen land hadde suverenitet, men hvor alle hadde rettigheter til å drive næringsvirksomhet. I perioden fra 1910 til 1914 tok Norge initiativet til tre konferanser for å avklare suverenitetsspørsmålet. Samtidig arbeidet forskerne planmessig for en norsk erobring – først økonomisk og kulturelt, og i siste runde politisk. Etter avslutninga av første verdenskrig i 1918 så norske myndigheter plutselig en mulighet for å kreve suverenitet, og da selve saken om Spitsbergen skulle avgjøres, ble den norske forskningsaktiviteten målbevisst brukt som et argument for norsk rett til øygruppa.
Jeg skal ikke påstå at den vitenskapelige forskninga nordmenn hadde gjort på Svalbard i løpet av noen få år, var utslagsgivende for resultatet av forhandlingene. Stormaktenes velvillighet overfor Norge må blant annet forstås på bakgrunn nøytralitetshåndhevelsen under første verdenskrig, og at det var enighet om å gi Norge noe i kompensasjon for alle tap handelsflåten hadde lidd. Ikke desto mindre viser saken at både politikere og forskere mente at vitenskapelig aktivitet hadde politisk og folkerettslig betydning. Det kan også forklare at de statlige bevilgningene til svalbardforskningen økte markant fram mot 1920, men forsvant som dugg for sola etter 1925, da Svalbard formelt hadde blitt en del av kongeriket Norge.
Adolf Hoel, som hadde overtatt ledelsen for De Norske Statsunderstøttede Spitsbergen-Ekspedisjoner i 1910, og grunnlagt Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser i 1928, hadde en tydelig oppskrift på hvordan en skulle drive effektiv ishavsimperialisme: «Det første som gjøres er å utsende forskningsekspedisjoner.» Da ville en få nødvendig kjennskap til landets naturforhold og økonomiske muligheter. Dernest skulle en opprette «vitenskapelige og humanitære stasjoner og anlegg som f.eks. meteorologiske stasjoner». Videre var det viktig, mente Hoel, å oppmuntre og støtte «økonomiske foretagender». Til sist skulle en drive «agitasjon i innland og utland for å fremme sine formål. Det reklameres da med det som er utført av arbeider til landets opkomst».
Da Hoel kom med denne oppskrifta i 1928, snakket han av erfaring fra Svalbard. Men det var samtidig et program for hvordan Norge skulle gå fram for å sikre suverenitet over Nordøst-Grønland.
Nansen og Svalbard-spørsmålet
«Skulde det da ikke ligge nær for den norske regjeringen ogsaa at benytte sig av Nansens indflydelse i Spitsbergenspørsmaalet?» Spørsmålet ble stilt av Aalesund Avis i april 1919. Nansen var i Paris, under fredsforhandlingene, men ikke som norsk delegat. Han var der som representant og leder for Den norske forening for Nationernes Liga, og jobbet med opprettelsen av det kommende Folkeforbundet.
Den norske politiske innsatsen for å sikre suverenitet over Spitsbergen startet for alvor denne våren i Paris. Men selv om Nansen var i samme by, er det ingenting som tyder på at han bidro i kampanjen for å gjøre Svalbard norsk – til tross for han fikk konkrete oppfordringer, også fra diplomatisk hold.
Nansen ga likefullt ut boka En ferd til Spitsbergen i 1920. Det må vel bety at også han ønsket å gi øygruppa et norsk stempel – som mange nordmenn var opptatt av – nettopp i perioden fram til Norge formelt overtok Svalbard i 1925?
Boka handler om et havforskningstokt Nansen hadde hatt til vest- og nordkysten av Spitsbergen i 1912, med sin private yacht «Veslemøy». Og han hadde arbeidet med denne populærvitenskapelige framstillingen av toktet både før og etter traktatinngåelse 9. februar i 1920. Nansen skriver i forordet at boka hadde fått aktualitet nettopp siden «disse strøk nu er blit helt norske», men det er likevel påfallende at han ellers ikke er innom norsk overtakelse av Svalbard. Han nevnte en del norske Spitsbergen-forskere, men overdrev på ingen måte deres innsats i utforskingen av øygruppa.
Nansen gjorde heller ingen anstrengelse for å fornorske landskapet, som flere andre forskere gjorde. For eksempel geologen Olaf Holtedahl, som framstilte Svalbards geologi som «overmaade nær knyttet til vårt eget land», og geologen Gunnar Holmsen, som mente det var unaturlig å tenke seg Spitsbergen som et fremmed land. Nansen understreket snarere hvor forskjellig Spitsbergen var fra Norge. Fjellene på Vest-Spitsbergen var «så ophakket, og på en vis så spinkelt». De var som små «iltre legpredikanter som stadig spretter op, og med sine tynne, skrikende stemmer raser avmektig, men lager bare noen tåke-dotter.» Dette landskapet sto i kontrast til de «rolige formene der hjemme i Norge, som i store linjer bygger høiere og høiere inefter, in i den blå himmelen, og som ingenting kan rokke. Vil de tale, blir det med det dype malm som feier alle disse spinkle små-karene vekk».
Nansen gjorde heller ikke Svalbard til et økonomisk framtidsland, som var en del av den samtidige norske strategien. Han skrev nedlatende om alle som snakket optimistisk om «Spitsbergens muligheter og umuligheter». Han problematiserte om det overhodet var fornuftig å drive kulldrift, og tvilte på om det kunne «bli noen større fastboende befolkning der nord» – siden det ville bli vanskelig å få folk til å slå seg ned i «dette polarlannet med den lange, kalle, og mørke vinteren». Nansen mislikte også fotavtrykket til industrivirksomheten: «For et ingrep i denne naturs ensomme stilhet», reflekterte han etter en tur til Longyear City. Han sa det ikke eksplisitt, men det ligger under i Nansens tekst at det moderne samfunnet hadde lite på disse breddegradene å gjøre. Det ekstreme naturmiljøet passet ikke den «europeiske griskhet».
Nansen bar med andre ord ikke ved til fornorskningsbålet – og det er vanskelig å se at han ga ut En ferd til Spitsbergen for å være med på å styrke den norske suvereniteten. Til det er omtalen av det nye landområdet, og den norske aktiviteten der, for avmålt. Og han topper det hele med å stadig skrive om hvor trist det var å seile mellom drivende isflak, omsluttet av «grå tåke – fjernt fra alt pulserende liv».
Som en livskraftig kontrast til Spitsbergen, ble Nansens møte med norskekysten da han seilte «Veslemøy» inn mot det treløse Andenes i starten av september: «Så fruktbart og lunt det syntes dette lannet». Og da de fortsatte inn Andfjorden og så den lave bjørkeskogen i fjellsidene – «følte vi at vi var kommet til syden».
Motstander av territoriell ekspansjon?
Selv om jeg ikke har funnet tegn på at Nansen deltok i arbeidet med å sikre norsk suverenitet over Svalbard, kan vi ikke slutte at hans manglende deltakelse i saken, skyldtes at han var imot den norske spitsbergenpolitikken. Men det kan heller ikke utelukkes. Nansen hadde utvilsomt et nasjonalt sinnelag, og han var svært opptatt av Norges posisjon og anerkjennelse i verden, blant annet gjennom framragende polarvitenskap. Men han argumenterte aldri for norsk territorial ekspansjon. Snarere gjorde han det motsatte.
I den første runden av den norske kampen om Grønland, som endte med Øst-Grønland-avtalen av 1924, var Nansen ganske tydelig. Like etter at avtalen var signert, som gikk ut på at Danmark og Norge var enige om å være uenige, og dagen før den skulle behandles i Stortinget, gikk han ut i Tidens Tegn mot «det skred av norskhet og national selvfølelse, som er løsnet med Grønlands-saken, og som saa mange bra nordmænd er revet med». Nansens holdning var at Grønland verken tilhørte Norge eller Danmark: «Landets retmæssige eiere er eskimoene; og deres interesser er det som skulde være de avgjørende. Det beste og riktigste som baade dansker og nordmænd, og andre folkeslag med, kan gjøre, om det var mulig, vilde være at holde sig borte, og la eskimoene leve i fred uten europæisk indblanding.»
Én ting var den bebodde vestkysten av Grønland. Men hva med det folketomme Nordøst-Grønland, som var området den såkalte Grønlandssaken mellom Norge og Danmark handlet om? Ifølge den norske posisjonen var dette et ingenmannsland, og for Adolf Hoel ble det en bevisst strategi å være til stede her med vitenskapelige undersøkelser og næringsaktivitet som et ledd i en framtidig suverenitetsargumentasjon. Altså på mange måter en parallell til det som hadde skjedd på Svalbard.
Nansen, derimot, argumenterte imot de som påsto at Norge hadde hatt stor aktivitet på denne kyststripa – det var «mildest talt en overdrivelse». Han var snarere opptatt av å vise hvor lite hans landsmenn hadde vært på Øst-Grønland. Likefullt mente han at nordmenn skulle ha tilgang til områdene, også for fangst. Han så ingen grunn til «at danskene skulde ha mer rett der enn nordmennene». Men han kunne ikke se hvorfor folk i Norge var opptatt av å eie dette området:
«Spørsmålet om suverenitet over denne kysten forekommer mig nærmest å måtte være den rene forfengelighetssak, uten synderlig praktisk betydning.»
Videre lesning
Berg, Roald 1995: Norge på egen hånd. 1905-1920, bind 3 av Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.
Drivenes, Einar-Arne 2004: «Ishavsimperialisme», i Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle (red.), Vitenskapene, bind 2 av Norsk polarhistorie, Oslo. Jølle, Harald Dag 2020: Nansen. Utfordreren, Oslo