Fiskeriene og nordområdepolitikken

Den samlede verdien av de internasjonale fiskeriavtalene for 2019 er 55 milliarder kroner, hvorav rundt en tredel – i underkant av 20 milliarder kroner – tilfaller Norge.

Hav og fisk i nord

Norske havområder på den nordlige halvkule er på over to millioner km2, mer enn fem ganger kongerikets landareal. Over 80% av disse havområdene ligger nord for polarsirkelen. De er fra naturens side svært produktive – Barentshavet og Norskehavet har noen av verdens rikeste fiskefelt.  I tillegg legger dype fjorder og en skjermet kyst forholdene til rette for havbruk i stor skala.  Dette er de naturgitte utgangspunktene for at Norge er verdens 10 største fiskerinasjon, verdens største produsent av atlantisk laks, og verdens nest største eksportør av sjømat.

Internasjonalt samarbeid

Havrettsutviklingen på 1970-tallet medførte etablering av 200 nautiske mils soner og nye grenser i havet. Mens vi har tre naboland på landjorden, har vi syv i havet – Russland, Grønland, Island, Færøyene, Storbritannia, Danmark og Sverige. Slikt blir det mye utenrikspolitikk av, spesielt i nord.

De største fiskebestandene som norsk fiskerinæring lever av er i Barentshavet og Norskehavet. De er delt med nabolandene og internasjonalt samarbeid om fiskeriforvaltning er derfor en sentral dimensjon ved utenrikspolitikken i nord. Dette gjelder på det sirkumpolare nivået ved det nye regimet for å forhindre uregulert fiske i Polhavet. På regionalt nivå dreier det seg særlig om forvaltning av pelagiske bestander i Norskehavet, dels direkte mellom kyststatene, dels gjennom Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen. På det bilaterale nivået er det Russland vi har vårt mest omfattende fiskerisamarbeid med. I tillegg kommer samarbeid med Grønland, Island, Færøyene, EU og med Brexit også Storbritannia.

Totalt er det årlig et 20-talls internasjonale forhandlinger og konsultasjoner om fiskeriforvaltning. Dette handler dels om kroner og øre til norsk fiskerinæring, dels om utvikling av prinsipper og normer for forvaltning og bevaring av ressursene. Disse relasjonene utgjør også en utenrikspolitisk plattform utover det rent fiskerimessige.

Resultater og kontroverser

De fleste av de store fiskebestandene som beskattes av norsk fiskerinæring er i dag bærekraftig forvaltet og høstet. På 1970- og 80-tallet opplevde vi at sildefisket måtte stanses i mange år. Torskefisket var i 1990 en firedel av dagens nivå. Siden har man både nasjonalt og gjennom internasjonalt samarbeid tatt mer hensyn til vitenskapelig rådgivning om bærekraftige uttak, innført mer omfattende reguleringer, og styrket kontrollen med at reguleringene etterleves.

Mens ressursene i det store og hele nå er på bærekraftig nivå, er det også andre utfordringer som gjør fiskeriforvaltningen sentral i utenrikspolitikken. Fiskevernsonen ved Svalbard er en gjenganger. Her er det grunnleggende at Norge som kyststat i tråd med den moderne havretten har myndighet til å regulere og kontrollere fiske i norske havområder.

Uenigheter rundt fordeling av ressurser er annen gjenganger. Særlig for de pelagiske bestandene i Norskehavet er uenighet om fordeling årsak til at man ikke når frem til langsiktige avtaler som involverer alle aktører her. En viktig grunn til stabiliteten i det norsk-russiske samarbeidet er at man i utgangspunktet er enig om fordelingen av de fem delte bestandene, slik at de årlige forhandlingene dreier seg om kvotefastsettelse og ikke ressursfordeling.

Klimaendringene sin påvirkning av de marine økosystemene og dermed fiskeriene er enda en internasjonal utfordring. Mens oppvarmingen til nå har bidratt til økende biologisk produksjon og stadig større isfrie områder, er det ikke gitt at fortsatt oppvarming vil medføre ytterligere økning i den biologiske produksjonen. Endringer i bestandenes utbredelse kompliserer også internasjonalt samarbeid, som situasjonen i Norskehavet viser.

Forskning en forutsetning

Forskning er en viktig premiss for utenrikspolitikken i nord. Internasjonalt samarbeid om havforskning har vært grunnleggende for at fiskebestandene nå er på et bærekraftig nivå. Forskning er også viktig i et geopolitisk perspektiv: en solid, vitenskapelig forståelse av forholdene i havet en forutsetning for ivaretakelse av egne interesser. I et slikt lys – der vi ser en økende internasjonal interesse for nordområdene – kan det spørres om vi satser nok på forskning i våre nordlige havområder. 80% av havområdene er nord for polarsirkelen – burde dette i større grad være styrende for hvordan vi innretter vår havforskning?