Et viktig jubileum

200 mils soner

Det kanskje viktigste grepet i konvensjonen er at kyststatene får suverene rettigheter over naturressursene innenfor en 200 nautiske mils økonomisk sone. Dette har endret verdenskartet: enorme havområder som tidligere var åpent hav der ressursene var ingens eiendom, tilhører nå kyststatene. For Norges del innebar dette at over to millioner km2 hav – mer enn fem ganger landarealet – kom under norsk jurisdiksjon.

Når ulike staters soner overlapper, plikter statene å forsøke å bli enige om en felles grense. Hovedprinsippet er at man på grunnlag av folkeretten skal avtale en grense som er rett og (eller mellom 3,5 og 4 km3) rimelig.

Kontinentalsokler og dyphavsbunn

Når det gjelder kontinentalsoklene under vannmassene, eier kyststatene ressursene der også utenfor 200 milsgrensene. Kyststatene skal kartlegge hvor yttergrensene for kontinentalsoklene går og fremme materiale om dette for kontinentalsokkelkommisjonen i New York. Denne gir kyststatene anbefalinger om hvordan yttergrensene bør trekkes. Norge fikk sine anbefalinger om dette for områdene i nord i 2009 og for Bouvetøya i sør i 2019.

Konvensjonen har også bestemmelser om mineralressursene på dyphavsbunnen utenfor kontinentalsoklene. Disse ressursene er menneskehetens felles arv og utforskning og fremtidig utnyttelse styres av en internasjonal havbunnsmyndighet. Mineralforekomstene på dyphavsbunnen inneholder stoffer som vil være viktige i et grønt skifte.

Fiskeriforvaltning

Konvensjonen angir videre regler for forvaltning av levende marine ressurser. De suverene rettighetene innebærer at kyststatene skal forvalte ressursene i sine havområder ogplikter både å bevare og utnytte ressursene. Der ressursene er delt mellom flere lands soner, skal landene samarbeide om forvaltningen. Siden de viktigste fiskebestandene i Norge er delt med andre land, er det utviklet et omfattende fiskerisamarbeid med disse. Der fiskeressursene også befinner seg utenfor 200 milsgrensene skjer samarbeide innenfor regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner som Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen.

Et rammeverk i utvikling

Rammeverket som konvensjonen og tilhørende avtaler utgjør bygges ut over tid. På 1990-tallet kom det utdypende regler for både dyphavsmineralene og for fiskeriforvaltningen. For sistnevnte innebar dette blant annet innføring av føre-var tilnærmingen og styrket internasjonalt samarbeid. En tredje slik gjennomføringsavtale er under forhandling nå, om bruk og bevaring av biologisk mangfold på det åpne hav. I regi av Verdens matvareorganisasjon FAO er det kommet til en rekke avtaler som støtter opp under dette rammeverket når det gjelder fiske.

I tillegg forhandles det hvert år omfattende resolusjoner om hav og havrett i Generalforsamlingen i FN. Disse angir hvordan konvensjonen og tilhørende avtaler og prosesser skal gjennomføres.

Hva med de neste 25 år?

Den alt overskyggende utfordringen i forvaltningen av havene er klimaendringer. Den globale oppvarmingen fører med seg en serie av problemer som endringer i fiskebestanders utbredelse og biologisk produksjon, havnivåstigning og reduksjon av havis. Andre store utfordringer er tap av biologisk mangfold, overfiske, forurensing og forsøpling, samt havforsuring.

Disse problemene henger til dels sammen, og de grunnleggende drivkreftene bak dem er en økende verdensbefolkning og økende forbruk. Samtidig er det slik at viktige svar på mange av utfordringene ligger i havet. Stikkord her er energi som ikke medfører utslipp av klimagasser (f.eks. havvind) og mere og bedre mat til en økende befolkning.

Det havrettslige rammeverket er grunnleggende for å møte disse utfordringene. Det gir statene ansvar og anvisninger på hvordan de skal forvalte og samarbeide. Det største hinderetfor en effektiv gjennomføring av forpliktelsene i konvensjonen og tilhørende regelverk er mangel på institusjoner, kompetanse og ressurser til å ivareta ansvaret disse gir. Forbedringer her krever massiv internasjonal innsats innen kapasitetsbygging, spesielt i utviklingsland.

Videre, med en økende befolkning og økende bruk av havene,er det et stigende behov for å se ulike aktiviteter og hensyn i sammenheng, i tillegg til at man har en effektiv forvaltning innenfor ulike næringer. Som det står i fortalen til Havrettskonvensjonen: “…problemene angående havområdene er nært innbyrdes forbundet og må sees under ett”.