Kronikk: Det regionale nivå

Denne utviklingen er drevet dels av at mange utfordringer og problemer er regionale i sin natur: de angår en geografisk avgrenset region, som for eksempel Arktis. En annen viktig driver er Havrettskonvensjonen og FN-avtalen om fiske som har bestemmelser om regionalt samarbeid.

De nærmere 60 organisasjonene som FAO har identifisert, er en mangeslungen gruppe. Noen er vitenskapelige, andre driver fiskeriforvaltning eller -utvikling, mens atter andre er å finne i miljøfeltet.

Ser vi på fiskeriforvaltning i mer streng forstand, er det i dag et 20-talls regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner. På dette området har det vært en formidabel utvikling: dels har nye regionale organisasjoner kommet til der det tidligere ikke eksisterte noen. Dels har gamle organisasjoner blitt modernisert etter standardene i FN-avtalen av fiske fra 1995. Dette innebærer blant annet at en føre var tilnærming legges til grunn for forvaltningen og at samarbeid om håndheving av reguleringer styrkes.

Regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner kan sorteres i tre kategorier: Tunfisk-organisasjonene, som det er fem av. (Dette følger av at Havrettskonvensjonen har egne bestemmelser om langt-migrerende arter, angitt i et vedlegg til konvensjonen), fiske-organisasjoner som dekker vandrende fiskebestander som befinner seg både innenfor og utenfor 200 milssonene, og for det tredje en gruppe spesialiserte organissjoner som er innrettet mot spesielle arter eller funksjoner.

Norge er part i åtte slike organisasjoner: vi er for det første part i Den internasjonale konvensjonen for bevaring av tunfisk i Atlanterhavet (ICCAT). Dette er verdens største regionale fiskeriorganisasjon med over 50 parter. De norske forhandlerne har gjort et godt stykke håndverk her: Norske kvoter på makrellstørje er jevnt økende, fra vel 50 tonn i 2017 til godt over 200 tonn i 2019.

For det andre er vi part i en rekke regionale organisasjoner som er innrettet mot fisk som ikke er langt-migrerende arter: Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) med fem parter som er spesielt viktig for fiskeriene i Norskehavet og som regnes som en av de mer velfungerende organisasjonene. NEAFC har gjort mye for å gjennomføre standardene i FN-avtalen om fiske. Videre Den nordatlantiske fiskeriorganisasjonen NAFO (der de norske kvotene er beskjedne), Den sørøstatlantiske fiskerikommisjonen SEAFO (ingen norske kvoter) og Konvensjonen for bevaring av levende marine ressurser i Antarktis (CCAMLR) som er viktig spesielt i forhold til krillfiske – der Norge er den største aktøren.

For det tredje er vi part i mer spesialiserte konvensjoner som har med fiske å gjøre i en eller annen forstand, som Den nordatlantiske laksekommisjonen (NASCO), Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO) og Det internasjonale rådet for havforskning (ICES) som gir vitenskapelige råd om fiskeriforvaltning til kyststater og til fiskeriorganisasjoner. Dessuten kommer avtalen om forhindring av uregulert fiske i Polhavet som enda ikke har trådt i kraft.

De regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonenes vellykkethet er omdiskutert. En rekke fiskerier på det åpne hav utenfor 200 milssonene foregår på bestander som er overbeskattet. Det er nærliggende å peke på at organisasjonene ikke lever opp til sitt ansvar her. Men disse organisasjonene er ikke bedre enn medlemsstatene gjør dem til og søkelyset bør kanskje heller rettes mot dem. Samtlige regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner har de senere årene gjort gjennomganger av egen funksjonsdyktighet (performance reviews) og dette er et grunnlag for forbedring og videre utvikling av disse organisasjonene sin rolle i fiskeriforvaltningen. Et lite påaktet aspekt er også at det internasjonale samarbeidet innenfor i slike organisasjoner bidrar til økt forståelse for betydningen av god ressursforvaltning og økt gjensidig forståelse av hvilke utfordringer ulike land står overfor i så måte.

I et større perspektiv er det mye som tyder på at det regionale forvaltningsnivået vil bli enda viktigere i årene som kommer. Dette gjelder ikke bare innenfor fiskeriforvaltningen, men også havforvaltning mer generelt. Dette ser vi tydelig i nordområdene, der vi i løpet av mindre enn et tiår har fått en rekke nye regionale avtaler innenfor søk og redning, oljevern, forskningssamarbeid (alle tre innenfor Arktisk råd), skipsfart (“polarkoden”), kystvaktsamarbeid og fiskeriforvaltning.

Også globalt er betydningen av det regionale forvaltningsnivået et sentralt spørsmål, spesielt innenfor de pågående forhandlingene i FN-regi om bevaring og bruk av biologisk mangfold i områdene utenfor nasjonal jurisdiksjon (“BBNJ”). Her står striden mellom de som vil ha mer global styring og de som vil ha regionale løsninger tilpasset forholdene i de enkelte regioner.

Sett fra nord er det ikke tvil om hva som er å foretrekke: det er de som har skoen på som kjenner hvor den trykker.