Den norske modellen – på tide med videre utvikling?

Publisert: 20. mai 2020

Det er en global erkjennelse at vi i forvaltningen av havene må legge an helhetlige perspektiver. Klimaendringer, forurensing, økende næringsvirksomhet av ulike slag – alt dette tilsier at vi må se ting i sammenheng og foreta avveininger mellom bevaring og bruk av økosystemene og ressursene der.

Den norske modellen

I Norge har helhetlige forvaltningsplaner for Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen vært svaret på dette. Den første forvaltningsplanen for Barentshavet kom i 2006 og for de to andre havområdene årene etter. Regjeringen har nettopp oversendt en revidert og oppdatert plan til Stortinget, der målet er å «legge til rette for verdiskapning gjennom bærekraftig bruk av havområdenes ressurser og økosystemtjenester og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold.»

Essensen i den norske modellen er at forvaltningsplanene er nettopp det – planer. Disse er utviklet på grunnlag av omfattende forskning og overvåkning, faglige råd fra direktoratene, og avveining av ulike hensyn i drøftinger mellom berørte departementer.

Regjeringens konklusjoner – som lokaliseringen av den mye omtalte iskantsonen – nedfelles i meldinger til Stortinget. Gjennomføringen av planene skjer ved eksisterende lovverk og etablerte forvaltningsinstitusjoner.

Forvaltningsplanene anno 2020

Hovedbudskapet i stm 20 er at miljøtilstanden i de norske havområdene er god, mens klimaendringer i økende grad gjør seg gjeldende. Barentshavet er bærekraftig forvaltet og «de samlede konsekvensene fra menneskelig aktivitet innenfor området er små». Miljøtilstanden i Norskehavet er «gjennomgående god», mens Nordsjøen preges av høye temperaturer, voksende fiskebestander og uendret eller lavere nivå av forurensing.

En helhetlig tilnærming til forvaltningen stiller store krav til samhandling mellom ulike offentlige etater, blant annet når det gjelder samordning av arealbruk og sameksistens. Man går nå lenger enn i tidligere planer med å adressere overlappende arealbehov og kryssende hensyn som følge av økt aktivitet i tradisjonelle og nye havnæringer. Et viktig element her er Barentswatch og felles kartverktøy for å anskueliggjøre ressurser, næringsaktiviteter, miljøtilstand og reguleringer en samlet måte.

Det globale bildet

Også høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi, ledet av statsminister Erna Solberg, er opptatt av helhetlige tilnærminger til havforvaltning. Panelet med 14 statsoverhoder skal senere i år gi anbefalinger til verdenssamfunnet om hvordan havene kan brukes på en bærekraftig måte. Denne uken er det i regi av havpanelet lagt frem en rapport om helhetlig havforvaltning og hvordan dette gjøres i ulike land, herunder Norge. Hovedbudskapet her er at helhetlig havforvaltning må bygge på et solid vitenskapelig grunnlag og tilpasses lokale forhold. Det er også poengtert at helhetlig havforvaltning ikke kommer istedenfor sektorbasert forvaltning av ulike aktiviteter, men i tillegg til dette. En bærekraftig forvaltning av miljø og næringsliv forutsetter effektive reguleringer og institusjoner innenfor de ulike sektorene.

Det siste poenget er en av styrkene med den norske modellen. Vi har moderne lover og regler når det gjelder blant annet miljø-, fiskeri- og petroleumsforvaltning. Og vi har kompetente institusjoner som gjennomfører dette i praksis. Nettopp dette er noe av forklaringen på den gode tilstanden i våre havområder som meldingen beskriver.

Samtidig har vi gjennom snart 20 år utviklet et system for helhetlige forvaltningsplaner som gir oversikt over samlede påvirkninger og avveininger av ulike hensyn.

Hva med fremtiden?

Er denne ordningen tilstrekkelig i fremtiden? Klimaendringen vil gjøre seg mer gjeldende, ulike næringsaktiviteter vil vokse i omfang og avveiningene som må gjøres mellom ulike hensyn, blant annet når det gjelder arealbruk, vil bli flere og vanskeligere.

Et første poeng er da at vi trenger å satse enda mer på forskning og overvåkning. Helhetlig forvaltning fordrer et stort og robust kunnskapsgrunnlag. I tilknytning til dette kommer at vi trenger å utdanne flere som kan anvende slik kunnskap i praktisk forvaltning.

Et annet poeng er at dagens system med forvaltningsplaner begynner først en nautisk mil utenfor grunnlinjene langs kysten. Innenfor gjelder plan- og bygningsloven og vannforskriften. Det kan spørres om ikke også kystnære områder bør underlegges mer helhetlig forvaltning.

Endelig kan en spørre om dagens beslutningssystem rundt forvaltningsplanene er hensiktmessig når kravene til oversikt, samordning og vanskelige avveininger øker. I enkelte andre land har svaret på slike utfordringer vært egne havlover og egne havdepartment og -ministre. Forslag om slike har vært reist også i Norge, men vil nok kreve helhetlige avveininger om man skal gå videre med dem.

Lignende saker