I Arktis bor det om lag fire millioner mennesker, hvorav rundt 10 % er urfolk, fordelt på åtte stater: Canada, Danmark (Grønland), Finland, Island, Norge (med Svalbard), Russland, Sverige og USA (Alaska).
Vi deler et felles hav med rike fiskeriressurser. Klimaendringene merkes særlig godt i Arktis, og naturen er sårbar. Det finnes olje og etterspurte mineraler både i havet og på land.
Syv av statene er medlemmer av NATO. I tillegg har USA tilgang til militære baser i flere av de andre landene, med unntak av Russland. Grønland er gjenstand for økt politisk og militær interesse.
Russland og USA – verdens to atomvåpensupermakter – har en betydelig del av sine atomvåpen i Arktis, rettet mot hverandre. Havområdene i nord er et viktig område for militær aktivitet for begge stormaktene, gjennom etterretning, ubåter og andre militære fartøy.
Vi spør:
– Hvordan ivaretar vi sikkerheten for menneske, hav og klima i Arktis?
– Hvordan styrker vi dialogen for å ta vare på natur og miljø i Arktis – og hvordan håndterer vi klimaendringene?
– Hvordan foregår forskningssamarbeidet, og hvilke erfaringer og muligheter ligger i vitenskapsdiplomatiet?
– Hvordan tar vi vare på fiskeriressursene – og hva kan vi lære av delelinjeavtalen og fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland?
– Hvordan forholder vi oss til å være i «ildlinjen» for den gjensidige atomvåpenavskrekkingen mellom Russland og USA?
«INGEN ER SIKRE FØR ALLE ER SIKRE»
Dette heter det i Palmekommisjonens FN-rapport fra 1982, lagt frem under den kalde krigen. Den gang – som i dag – befant verden seg midt i et stort rustningskappløp.
Palmekommisjonens budskap var at militær avskrekking ikke er veien til fred, men at fred må bygge på felles sikkerhet for alle. De foreslo blant annet nedrustningsforhandlinger, atomvåpenfrie soner, konfliktløsning gjennom diplomati og en styrket rolle for FN i fredsarbeidet.
Rapporten fikk stor betydning og påvirket mange ledende politikere, også i Norge. Hva kan vi lære av Palmekommisjonen i dag?
INNLEDERE
Gunnar Rekvig – prosjektleder ved Senter for hav og Arktis, UiT – Norges arktiske universitet. Gjennom sitt arbeid ved Sasakawa Peace Foundation og en bred forskerkarriere har han særlig arbeidet med fred, tillitsbygging og utenriks- og sikkerhetspolitikk i Arktis, Norden og Øst-Asia.
Han har en Ph.d. fra Tokyo University of Foreign Studies, har vært Nansen-professor ved Universitetet i Akureyri, og er nestleder for Global Arctic-prosjektet ved Geneva Centre for Security Policy.
Rolf Rødven – daglig leder i AMAP (Arctic Monitoring and Assessment Programme), en arbeidsgruppe i Arktisk råd for overvåking av klima og miljø i Arktis.
Arktisk råd har i 30 år vært det viktigste internasjonale forumet for samarbeid om arktiske spørsmål, og har bidratt til fred og stabilitet i regionen. Til tross for en utfordrende geopolitisk situasjon fortsetter de åtte arktiske statene, sammen med seks urfolksorganisasjoner, arbeidet med å ivareta klima, miljø og bærekraftig utvikling.
Rasmus Gjedssø Bertelsen – professor i nordområdestudier ved UiT. Hans fagfelt omfatter arktisk internasjonal politikk, sikkerhet, vitenskapsdiplomati og geopolitisk strategi. Han har god kjennskap til Grønland, og har også vært Nansen-professor i arktiske studier ved Universitetet i Akureyri.
*Etter innleggene blir det samtale, spørsmål og debatt der publikum kan delta.
** Moderator: Kine Olsen, seniorrådgiver i FN-sambandet
*** Dette seminaret er støttet av Stiftelsen Fritt Ord og Fredsstiftelsen.