I disse dager er det 25 år siden Stockholmkonvensjonen ble undertegnet, en global miljøavtale som har hatt stor betydning for å beskytte både naturen og menneskers helse.
Av Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt
Stockholmkonvensjonen retter seg spesielt mot persistente organiske miljøgifter (POPer), en gruppe stoffer som kjennetegnes ved at de brytes langsomt ned, transporteres over lange avstander, hoper seg opp i næringskjeder fra plankton til rovdyr, og regnes som helseskadelige
En global dugnad mot giftstoffer
Stockholmkonvensjonen representerer et globalt samarbeid for å redusere og på sikt eliminere noen av de mest problematiske miljøgiftene. Disse stoffene kan transporteres med luft- og havstrømmer, og finnes derfor også i avsidesliggende områder som Arktis, langt fra der de opprinnelig ble brukt.
Konvensjonen er i dag det viktigste internasjonale avtalen for å regulere slike kjemikalier. Når stoffer oppfyller krav til persistens (at de varer lenge i naturen), transport, bioakkumulering (opphoping) og giftighet, kan de fases ut gjennom internasjonale reguleringer.
VEVSPRØVE Vevsprøve fra isbjørn, til bruk i studier av miljøgifter. Foto: Heli Routti / Norsk Polarinstitutt
Dokumenterer det som skjer i nord
Norsk Polarinstitutt er en av flere institusjoner som over år har levert sentrale bidrag til kunnskapsgrunnlaget for Stockholmkonvensjonen. Gjennom langsiktig feltarbeid i Arktis har instituttet dokumentert nivåer, tidsmessige trender og biologiske effekter av en rekke miljøgifter.
– Våre data har vært viktige for at flere stoffer faktisk har blitt regulert internasjonalt, sier miljøgiftforsker Heli Routti ved Norsk Polarinstitutt.
Sammen med blant annet Norsk institutt for luftforskning (NILU) har polarinstituttet fremskaffet kunnskap om miljøgifter i sjøfugl og marine pattedyr. Disse artene fungerer som «varsellamper» for hva som skjer i økosystemet, siden de befinner seg høyt i næringskjeden og dermed akkumulerer høye nivåer av miljøgifter.
PLAST PÅ AVVEIE Miljøgiftforsker Ingeborg Hallanger fra Norsk Polarinstitutt kastet ut en bøye under et tokt i Polhavet. Inni i bøya driver solcellepanel en GPS-sender som forteller hvor bøya til enhver tid befinner seg, dette gir viktig informasjon om hvordan plastsøppel havner i Arktis og andre havområder. Foto: Olaf Schneider / Norsk Polarinstitutt
Isbjørn og polarmåker avslører utviklingen
Et viktig bidrag fra norsk polarforskning er de lange tidsseriene, altså målinger gjort over mange år.
Gjennom overvåking av toppredatorer som isbjørn, og arter som polarmåke, har det vært mulig å følge om nivåene av miljøgifter endrer seg over tid. Slike data er avgjørende for å evaluere om tiltakene i Stockholmkonvensjonen faktisk virker.
Bare den siste måneden har forskere sendt inn nye data til konvensjonens evaluering av effekt.
DØD POLARMÅKE Det har vært gjennomført en lang rekke miljøgiftstudier på Bjørnøya som har vært avgjørende for å forstå hvordan disse påvirker sjøfuglbestanden. Foto: Hallvard Strøm / Norsk Polarinstitutt
Nye miljøgifter – nye utfordringer
Mens tidligere arbeid i stor grad har fokusert på klassiske miljøgifter som PCB og plantevernmidler som DDT, har oppmerksomheten de senere årene i økende grad blitt rettet mot nyere stoffgrupper, særlig fluorforbindelser (PFAS).
PFAS omfatter millioner forbindelser med utbredt bruk i industrien og i forbrukerprodukter, blant annet på grunn av deres vann-, fett- og smussavvisende egenskaper. De finnes blant annet i tekstiler, kjøkkenutstyr, matemballasje, kosmetikk .
– Når vi finner et stoff høyt oppe i næringskjeden i Arktis, vet vi at det allerede oppfyller flere av kriteriene for å bli regulert, sier Routti.
Norsk Polarinstitutt jobber med screening av nye miljøgifter sammen med blant annet NILU.
– Utfordringen er at det tar tid å dokumentere effektene av disse stoffene, sier Routti.
Her har Norsk Polarinstitutt bidratt med avanserte studier på molekylært og cellulært nivå, som gir innsikt i hvordan stoffene påvirker arktiske organismer. Slike effektstudier er avgjørende for å kunne vurdere om stoffene oppfyller alle kriteriene for regulering.
På europeisk nivå arbeider i dag flere land, inkludert Norge, Sverige og Danmark, for å få innført et bredt forbud mot PFAS-gruppen.
NESTOR Miljøgiftforsker Geir Wing Gabrielsen har vært en sentral del av polarinstituttets miljøgiftarbeid på Svalbard i over førti år. Han har særlig arbeidet med sjøfugl og problemstillinger knyttet til forurensning og miljøgifter. Bildet er tatt under et av hans mange feltopphold i Ny-Ålesund. – Jeg har vært vitne til store endringer i naturen her, sier han. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt
Fra kunnskap til politikk
Til tross for økende vitenskapelig innsikt, er overgangen fra forskning til politisk handling kompleks. Forskning i Arktis viser at miljøproblemer ofte oppstår som følge av sammensatte belastninger – der klimaendringer, forurensning og økosystemendringer virker sammen.
Studier fra blant annet NILU og CICERO understreker at effektiv politikk forutsetter tett samspill mellom forskere og beslutningstakere. Gjennom Arktisk råd og arbeidsgruppen AMAP blir vitenskapelig kunnskap systematisert og formidlet inn i prosessene under Stockholmkonvensjonen.
– Det er en krevende balansegang. Forskningen må være uavhengig og solid, samtidig som den må være relevant og tilgjengelig for politikkutforming, sier miljøgiftforsker Geir Wing Gabrielsen.
REGULERING NYTTER Flere av stoffene som er regulert gjennom Stockhomkonvensjonen, som PCB, har vist seg å gå ned, og i dag finner forskerne lave nivåer av dette kjemikaliet i både isbjørn og polarmåke. Foto: Geir Wing Gabrielsen / Norsk Polarinstitutt
Et langsiktig perspektiv
25 år etter etableringen fremstår Stockholmkonvensjonen som et sentralt verktøy i det globale arbeidet mot miljøgifter. Samtidig understreker forskningen at dette er et langsiktig arbeid, der kontinuerlig overvåking og kunnskapsutvikling er avgjørende.
– Arbeidet vårt viser hvordan langsiktige dataserier fra Arktis kan gi direkte bidrag til utviklingen av internasjonal miljøpolitikk, sier Wing Gabrielsen.
Flere av stoffene som er regulert gjennom konvensjonen, som PCB, har vist seg å gå ned, og i dag finner forskerne lave nivåer av dette kjemikaliet i både isbjørn og polarmåke.
PRØVETAKING Fugleforsker slipper løs polarmåke etter at det er blitt tatt blodprøver og den har fått satt på lyslogger. Foto: Geir Wing Gabrielsen / Norsk Polarinstitutt
Hva kan forbrukere gjøre?
Selv om regulering skjer på globalt nivå, kan også enkeltpersoner bidra til å redusere bruken av skadelige kjemikalier.
– Velg produkter med anerkjente miljømerker, som Svanemerket, som begrenser bruk av fluorstoffer. Vær en bevisst forbruker, les innholdsfortegnelsene til ting du kjøper. Slik kan også vi som forbrukere bidra til å redusere etterspørselen etter miljøgifter og støtte opp under det langsiktige arbeidet som Stockholmkonvensjonen representerer, sier Geir Wing Gabrielsen.
Hva er miljøgifter i Arktis?
- Kjemiske stoffer som er skadelige for mennesker og dyr, brytes sakte ned i naturen og kan hope seg opp over tid.
- Transporteres over lange avstander med luft- og havstrømmer fra industrielle områder lenger sør.
- Stoffene lagres i fettvev hos dyr og hoper seg opp i kroppen over tid.
- Konsentrasjonen øker for hvert ledd i næringskjeden, fra plankton til fisk, sel, og videre til topp-predatorer som isbjørn.
- Kalde temperaturer gjør at mange miljøgifter «fanges» i Arktis og blir værende der.
- Kan føre til blant annet svekket immunforsvar, hormonforstyrrelser, redusert reproduksjon og skader på organer og DNA.
- Smelting av is og snø frigjør gamle miljøgifter som har vært lagret.