Av Alf Håkon Hoel, Forskningsdirektør, Havforskningsinstituttet
Foto: Kjartan Mæstad, Havforskningsinstituttet
Avtalen utdyper og forsterker Havrettskonvensjonen på sentrale punkter og så og si alle større fiskerinasjoner har sluttet seg til den (82 ratifikasjoner pt).
Etter at 200 mils sonene ble innført fra 1970-tallet av og kyststatene forbeholdt fisket innenfor sonene til sine egne fartøy, økte fisket på det åpne hav utenfor sonene. Fartøy fra fjernfiskestater som Japan, Sør-Korea og Spania økte sitt fiske på det åpne hav, i mange områder på bestander som også befant seg innenfor sonene. Dette førte til konflikter med kyststatene, som mente at slikt fiske undergrov deres forvaltning av de samme bestandene innenfor sonene. Dette gjaldt bl.a. fisket utenfor canadisk jurisdiksjon i nordvest-atlanteren, fisket i det såkalte smultringhullet i Beringhavet og etterhvert også i Smutthullet i Barentshavet. Dene utviklingen falt i tid sammen med en sterkt økende miljøbevissthet, med bl.a. Bruntlandkommisjonens rapport og FN sitt miljøtoppmøte i Rio i 1992. Rio-møtet anbefalte således at det burde forhandles en internasjonal avtale for å rå bot på denne utviklingen. Samme høst vedtok Generalforsamlingen i FN å igangsette forhandlinger om en global avtale om fiske på åpent hav som skulle styrke Havrettskonvensjonen sine bestemmelser om dette.
Stor betydning
Forhandlingene tok til i 1993 og varte i to år. Resulatet, FN-avtalen om fiske av 1995, presiserer og utdyper Havrettskonvensjonen sine bestemmelser om fiskeriforvaltning. Det er særlig på tre områder at avtalen har fått stor betydning.
For det første, når det gjelder prinsipper for ressursforvaltningen, setter avtalen en ny standard: fiskeressurser skal forvaltes etter en føre var tilnærming. Dette gjelder alment og ikke bare utenfor de økonomiske sonene. Videre skal forvaltningstiltakene innenfor og utenfor de økonomiske sonene være forenlige, og tiltak utenfor sonene skal ikke undergrave kyststatens tiltak. Ordningen vi har i Norge med forvaltningsplaner og høstingsregler for de enkelte bestandene kom som en konsekvens av denne utviklingen.
For det andre forsterker avtalen HRK sine bestemmelser om internasjonalt samarbeid om forvaltningen av bestander på det åpne hav. Hovedgrepet her er at regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner eller arrangementer (RFMO/Aer) får en mer sentral rolle. I dag ser vi at RFMOene har en langt større betydning og et større ansvar enn tidligere. Globalt er det i dag 17 RFMOer og Norge er part i mange av disse, herunder Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC). Et sentralt prinsipp i FN-avtalen er at RFMOene skal være åpne for stater som har “reelle interesser" i et fiske som forvaltes av RFMOen. Samtidig forplikter disse statene seg til å etterleve reguleringstiltak.
Et tredje, sentralt element i FN-avtalen er et strengere globalt regime for håndheving av forvaltningstiltak. Dette dreier seg både om flaggstatenes forpliktelser overfor egne fartøy, havnestaters rolle i håndhevingen og kyststaters adgang til inspeksjon av fartøy. FN-avtalen har også skjerpede regler for tvisteløsning.
Gir føringer
FN-avtalen har sammen med Havrettskonvensjonen vært fundamentet for en revolusjon i internasjonal fiskeriforvaltning de siste par tiårene. Der en tidligere hadde åpent hav med fri adgang til fiske, har en nå økonomiske soner under kyststatenes jurisdiksjon. Utenfor de økonomiske sonene har en i dag i de fleste områder en RFMO eller liknende. I regi av FAO er det forhandlet frem bl.a. en havnestatsavtale fra 2009 som gir havnestatene en sterkere rolle i håndhevingen av fiskerireguleringer. I tillegg har FAO også forhandlet frem en atferdskodeks for ansvarlig fiske (1995) med en rekke tilknyttede internasjonale handlingsplaner, samt retningslinjer for dyphavsfiske, retningslinjer for hvordan flaggstatsansvaret skal utøves. I tillegg forhandler også FN sin generalforsamling årlige fiskeriresolusjoner og hav- og havrettsresolusjoner som gir føringer for fiskeriforvaltningen.
Overbeskattet
Det er i dag således et omfattende internasjonalt sett av normer som angir retning og utvikling for fiskeriforvaltningen. Disse normene er i stadig utvikling. Et overordnet spørsmål er imidlertid hvor godt disse normene blir til god forvaltning. Her står vi ovenfor et sammensatt bilde. I Norge, USA og mange andre land er fiskebestandene i forholdsvis god forfatning. Men mange steder står det dårlig til, og globalt er rundt en tredjedel av fiskebestandene overbeskattet. Jobb nr 1 nå er derfor å styrke arbeidet med iverksetting av de reglene og prinsippene vi allerede har. I så måte kan vi gi viktige bidrag gjennom styrket bistand på fiskeriområdet (“Fisk for utvikling”) og aktiv deltakelse i de internasjonale prosessene der normene for god forvaltning av marine ressurser utvikles.
Første gang publisert i FiskeribladetFiskaren