Longyearbyen har vokst til et livskraftig samfunn i løpet av de nitti årene som har gått siden Svalbardtraktaten ble anerkjent. Foto: Malin Daase, Norsk Polarinstitutt.
A
v assisterende sysselmann Lars Fause
Norges suverenitet over Svalbard ble anerkjent ved Svalbardtraktaten av 9. februar 1920, og hviler i tillegg på lang tids myndighetsutøvelse over øygruppen. Norsk lovgivningsmyndighet over Svalbard og retten til å utøve all den myndighet som ellers tilkommer en suveren stat, herunder domsmyndighet, politi- og forvaltningsmyndighet, er en direkte følge av dette.
Suvereniteten over Svalbards fastland er ikke bestridt av andre stater, og traktaten er i dag tiltrådt av 40 nasjoner. Traktaten oppstiller visse folkerettslige forpliktelser for hvordan norsk myndighet kan utøves, men berører ikke utgangspunktet om norsk suverenitet over øygruppen. Forpliktelsene oppstiller lik rett til adgang og opphold, og den setter forbud mot diskriminering av enkeltindivider og foretak grunnet nasjonal tilhørighet.
Traktaten oppstiller også begrensninger i forhold til skattlegging og til utøvelse av militær aktivitet på øygruppen. Selv om traktaten er 90 år har den fremdeles stor betydning for Norges forvaltning av Svalbard.
Lik rett til adgang, opphold og til å utøve visse typer virksomhet
Traktaten gjelder etter sin ordlyd bare for traktatborgere. Norske myndigheter har imidlertid lagt til grunn at retten til adgang og opphold på øygruppen gjelder for enhver. Som en følge av dette er utledningsloven og Schengen-konvensjonen ikke gitt anvendelse på Svalbard. Opphold på øygruppen foranlediger imidlertid ingen opparbeidelse av sosiale- eller statsborgerlige rettigheter innen Norge, og ved ”innreise” for eksempel fra Svalbard til Tromsø gjelder utledningsloven fullt ut.
Traktaten setter også forbud mot diskriminering av personer og foretak på grunnlag av nasjonal tilhørighet. Dette gjelder på nærmere angitte områder, herunder jakt, fiske, sjøfart, industri, alminnelig næringsvirksomhet, eiendomsrett og bergverksrettigheter. Forpliktelsen er imidlertid ikke til hinder for at virksomheter eller aktiviteter forbys, begrenses eller reguleres av norske myndigheter.
På områder som ikke omhandles av traktaten, kan norske myndigheter i prinsippet begunstige norske personer og foretak på samme måte som på fastlandet. Ett av disse områdene er luftfart, hvor norske foretak og luftfartøy som utgangspunkt har enerett til å utøve virksomhet. Norske myndigheter har likevel siden 1970-tallet gitt det russiske foretaket Trust Artikugol begrenset luftfartstillatelse til gruverelaterte formål.
Begrensninger i adgang til skattlegging
Etter traktatens artikkel 8 kan skatter, avgifter og gebyrer bare fastsettes dersom det er behov for dette. Slike inntekter kan dessuten bare komme Svalbard til gode. Utgifter til offentlig administrasjon og virksomhet, til offentlige tjenestetilbud samt drift av flyplass er eksempler på dette. Det er videre antatt at tidligere års underskudd i svalbardbudsjettet kan dekkes ved beskatning. Den nevnte begrensning i norske myndigheters handlefrihet er neppe noe stort problem idet svalbardbudsjettet i hovedsak har vært subsidiert av fastlands-Norge.
Begrensninger i forhold til militær aktivitet
Traktaten setter også begrensninger i forhold til Norges suverenitet på det militære og forsvarsmessige området. Artikkel 9 setter forbud mot å opprette eller tillate opprettet flåtebaser eller befestninger på Svalbard. Det følger videre av innledningen til traktaten at øygruppen skal undergis ”peaceful utilisation”, hvilket i følge norsk politikk og fortolkning setter et forbud mot å bruke Svalbard i krigsøyemed. De nevnte begrensninger i suvereniteten setter imidlertid ikke forbud mot all militær aktivitet.
Forbudet retter seg bare mot krigshandlinger eller aktivitet som har krigsformål. Forsvarstiltak og andre defensive tiltak omfattes ikke av ordlyden. Begrensningene er for eksempel ikke til hinder for at Kystvakten og norske orlogsfartøy seiler i Svalbards farvann, utfører oppsyn eller mottar tjenester og forsyninger fra sivile leverandører. De militære begrensningene har og betydning for utøvelse av satellitt- og romvirksomhet på Svalbard. Sysselmannen fører tilsyn med at jordstasjoner for satellitt overholder særlige bestemmelser for Svalbard gitt i egen forskrift.
Forskriften skal herunder sikre at bruk av jordstasjonene skjer innenfor rammene av Svalbardtraktaten. Styring og nedlasting av data fra militære satellitter, eller videreformidling av data til offensive militære operasjoner er eksempler på prosesser som ikke er tillatt. Mer utfordrende tilsynsmessig er prosesser som både kan ha typiske sivile og militære formål, for eksempel nedlasting av høyoppløselige bilder, nedlasting av navigasjonsdata m.v. Det er til syvende og sist et politisk spørsmål hvor strengt regimet for romvirksomheten på Svalbard skal reguleres, og om tiden etter hvert foranlediger visse oppmykninger – dog innen rammene av traktaten. Norsk politikk har nemlig vært innrettet på en korrekt, men restriktiv praksis når det gjelder militære formål og aktiviteter.
Betydning for havområdene rundt Svalbard
Suverenitetsavklaringen over Svalbard førte til at Norge i 1977 hadde folkerettslig adgang til å etablere en fiskerisone rundt øygruppen. Vernesonen ved Svalbard ble etablert i 1977. Yttergrensen for sonen er 200 nm, dog slik at sonens yttergrense i sør begrenses av Norges fastlandssone. Regelverket for Vernesonen gjelder bare de levende ressursene i havet og omhandler dermed ikke rettighetene til eventuelle havbunns- og petroleumsforekomster i området.
Foranledningen til etableringen av Vernesonen var at havområdene ved Svalbard var blant de eneste fangstfelt av betydning i Nord-Atlanteren hvor det ikke var gjennomført nasjonale reguleringsordninger. Siden disse områdene ble ansett å være av meget stor betydning som oppvekst- og fangstområde for flere viktige fiskebestander, fant Regjeringen det nødvendig å opprette en sone for regulering av fisket. Formålet med dette var både kontroll- og bevaringshensyn. For å nå disse formål fant imidlertid Regjeringen det tilstrekkelig at fisket ble regulert ved bestemmelser som ikke medførte noen form for forskjellsbehandling mellom norske og utenlandske fiskere.
Årsaken til dette er å finne i Svalbards folkerettslige særstilling og forbudet mot diskriminering av personer og foretak på grunnlag av nasjonal tilhørighet. Forvaltningen og håndhevelsen av Vernesonen har følgelig – i alle år – vært mer lempelig enn i den økonomiske sonen rundt fastlands-Norge. Det fremgår av art. 2 at traktaten får anvendelse i Svalbards territoriale farvann, dvs. i dag ut til 12 mil.
Norske myndigheter fastholder imidlertid at Svalbardtraktaten ikke kommer til anvendelse i Vernesonen. Selv om spørsmålet har vært satt på spissen flere ganger, har det frem til dags dato ikke blitt påvist diskriminering av nasjonale grunner i Vernesonen. Det kan følgelig anføres det norske forvaltnings- og håndhevelsesregimet i Vernesonen står på trygg grunn både i forhold til havets folkerett og Svalbardtraktaten.
Tidligere kronikker:
1. februar 2010, Helga Pedersen og Arne L. Haugen: Steinrike nordområder
27. januar 2010, Nalan Koc og Jan-Gunnar Winther: Klima, vi er på rett spor
22. januar 2010, Salve Dahle og Reinhold Fieler: Navet i nordområdepolitikken
20. januar 2010, Jan Gunnar Winther: Blått polhav?