Polarnasjonens balansekunst

Norge er den eneste nasjonen i verden som har krav i begge polområdene. Her er forskningskipet på tokt i Arktis i 2014. Frontfoto: Fra ekspedisjon under det internasjonale polaråret 2007 – 2009. Begge foto; Norsk Polarinstitutt.

Av Jan-Gunnar Winther, direktør Norsk Polarinstitutt og senterleder Framsenteret

For å slå det krystallklart fast fra første strofe: Nordområdene er og blir vår viktigste interessesfære som polarnasjon. Vurderingene under om Norges innsats i Antarktis skal ikke forstås som å være kritisk til nordområdesatsingen. Norske myndigheter har utvist ambisiøst klokskap ved å satse på infrastruktur, næringsutvikling, forskning og bærekraftig forvaltning i nord. Framover vil det bli et behov for å videreutvikle innsatsen i takt med den økende internasjonale interessen for Arktis. Midt i denne problematikken, bør vi allikevel stille oss spørsmålet om balansen mellom innsatsen i nord og sør er optimal.

Diplomatisk stormakt

I desember 1959 ble Antarktistraktaten undertegnet av tolv land, deriblant Norge som er ett av sju land som gjør krav i Antarktis. Kravene ble ikke akseptert av alle nasjonene, men gjennom Antarktistraktaten ble man enige om å være uenige. Videre forpliktet man seg til at Antarktis skal være et demilitarisert område hvor medlemslandene har fri adgang til å inspisere andre lands aktiviteter og installasjoner.

Suksessen det har vært å holde et helt kontinent utenfor skiftende konjunkturer i verdenspolitikken hviler på det unike vitenskapelige samarbeidet. Nye land som ønsker å tiltre traktatsamarbeidet må vise til aktiv forskning. Vitenskapelig samarbeid har også vært en viktig forutsetning for dagens internasjonale samarbeid om bevaring av det sårbare naturmiljøet i Antarktis.   

Traktaten gjelder alle områder sør for 60 grader sør og omfatter hav, is og land. Til sammenligning tilsvarer det alle områder som ligger nord for samme breddegrad som Oslo. Dronning Maud Land som Norge gjør krav på, er sju ganger større enn fastlands-Norge. Som kravhaverland står Norge i en særstilling i Antarktis og våre bidrag og innflytelse innen traktatsamarbeidet har vært og er viktige.

Økende næringsinteresser

Norge en stor næringsaktør i Antarktis innen krillfiske og satellittnedlesning. Vi høster mer krill enn alle andre nasjoner til sammen. Norge er også en betydelig aktør når det gjelder cruiseturisme. Slik næringsaktivitet stiller krav til at det gjennomføres forskning og overvåking i tråd med bestemmelser vedtatt innenfor rammen av traktatsystemet.

Norge har et særlig ansvar ovenfor egen aktivitet, men også mer generelt for at høstingen i Antarktis forblir bærekraftig. Modellen vi kjenner fra Barentshavet, en helhetlig tilnærming til havmiljøforvaltning, kan være et nyttig utgangspunkt også i Antarktis. Vi bør ha en gjenkjennbar politikk og kunnskapsbasert forvaltning i nord og sør. Det kan derfor være betimelig med økt forskning på det marine økosystemet og spesielt sammenhengen mellom krillbestanden, klimaendringer og høsting.
 

Nivået på norsk forskning

På det vitenskapelige området har Norge høye målsettinger om å bidra til forståelsen av natursystemet og benytte sin sterke polarkompetanse til politikkutforming, ikke minst på klimaområdet. Det overordnede vitenskapelige målet er at Norge skal være den ledende polarforskningsnasjonen på utvalgte områder, og at norsk polarforskning skal gi viktige bidrag til forskning av global interesse.

Med Norges sterke nasjonale interesser innenfor geopolitikk, næring og forskning er det tankevekkende at Norge rangerer som nummer 21 mht forskning i Antarktis, målt i antall vitenskapelige arbeider. I Arktis ligger vi på bronseplass. Land som Belgia, Polen, Sør-Korea, Brasil, Spania og India forsker mer enn oss i Antarktis. De store nasjonene som USA, Storbritannia, Australia og Tyskland ligger en faktor 5 til 20 høyere enn Norge. Det er selvsagt rimelig at vi er høyere på banen i Arktis enn i Antarktis, men ubalansen er stor: I 2010 utgjorde vår forskning i Antarktis kun 6,6 % av totalbeløpet brukt på polarforskning. 

Troll og nytt forskningsskip

Ved forskningsstasjonen Troll har Norge investert betydelig i infrastruktur i forbindelse med etablering av helårig stasjon i 2005. Sist uke deltok H.M.K. Harald og statsrådene Sundtoft og Anundsen i 10-årsjubileet på Troll. Det har vært en kraftig økning i antall forskerdøgn på Troll som nå ligger oppunder 1000 per år. Den etablerte infrastrukturen er imidlertid fortsatt ikke fullt utnyttet til forskning og overvåking. Ved en styrking av norsk Antaktisforskning er det naturlig å ta ut dette potensialet. I 2017 sjøsettes Norges nye isgående forskningsfartøy, Kronprins Haakon. Det moderne fartøyet med svært avansert instrumentering vil gi norske polarforskere helt nye muligheter for effektiv datafangst.

Merverdi

Kunnskap fra Arktis kan overføres til Antarktis og gir dermed synergi. Gjennom polarforskningen settes Norge også på kartet internasjonalt. Forskning i Antarktis er derfor et velegnet virkemiddel for å styrke Norges utenrikspolitiske posisjon. Når Norge bidrar med kunnskap som styrker det internasjonale samfunnets forvaltning av Antarktis, øker vår innflytelse i viktige internasjonale fora slik som i Arktisk Råd og i Antarktistraktaten. En styrking av norsk forskning i Antarktis gir derfor en rik avkastning.

Framsenterets kronikkserie

Også publisert i Nordlys