Polarnasjonen Kina

R�k i isen etter R/V Lance

I denne kronikken fokuserer Norsk Polarinstitutts direktør på Kinas satsing på polarforskning. En satsing som for tiden trolig er større enn i noe annet land, skriver Jan-Gunnar Winther. Foto: Norsk Polarinstitutt.

 

Av Jan-Gunnar Winther, direktør Norsk Polarinstitutt.

Etter en glohet uke i Shanghai er jeg overbevist. Kineserne mener alvor når de snakker om sin satsing langt borte fra Kina – i kalde Arktis og Antarktis. Hvorfor er kineserne så opptatte av det fjerne nord og sør? Man skulle tro de hadde nok med sine enorme utfordringer på hjemmebane. Jo, fordi kunnskap om og nærvær i disse områdene kommer til å styrke Kinas posisjon i forhold til næringsutvikling og politikkutforming i polarområdene. I tillegg finnes en sikkerhetsmessig dimensjon. For øvrig helt i tråd med strategisk og politisk tankegods i Norge.

Den framvoksende stormakten har allerede noen år vist økt aktivitet på den politiske arena, for  eksempel gjennom sitt engasjement i Arktis Råd og i de årlige traktatmøtene om Antarktis. Det samme gjelder på den kommersielle arena hvor framtidig skipstrafikk i Arktis står høyt på dagsordenen. I denne kronikken fokuserer jeg imidlertid på Kinas satsing på polarforskning. En satsing som for tiden trolig er større enn i noe annet land.

Klimaendringene

En motivasjonsfaktor for kinesisk satsing i Arktis finner vi i at forskere har påvist at endringer av nedbørsmønstre og temperaturforhold i Kina har koplinger til klimaendringer i Arktis. Det er fascinerende at når isen i Polhavet smelter så forandrer regnmønsteret seg i Kina. De siste 50 årene har det blitt mer tørke nord i Kina mens det har vært en økning av flommer i sør. Like fascinerende er det at det finnes en sammenheng mellom klimaet i Arktis og mønstret av episoder med ekstremtemperaturer i Kina.

Legg disse to sammen og du kommer til samme konklusjon som kineserne: Forstå det arktiske klima og du forstår mer av endringene i nedbørs- og temperaturforholdene i Kina som er helt grunnleggende for jordbruksproduksjonen. I et Kina som i dag har 22 % av verdens befolkning, men som kun disponerer 7 % av jordas landareal. Med andre ord gir hver eneste kinesisk yuan som investeres i arktisk forskning en større besparelse på hjemmebane.

Voksende aktivitet

For oss kommer Kinas raskt voksende polarinteresse sannsynligvis best til syne i Arktis. Mest kjent er den kinesiske forskningsstasjonen Yellow River Station i Ny-Ålesund på Svalbard som ble åpnet i 2003. Men det er i Antarktis deres polare aktivitet startet ved åpningene av forskningsstasjonene Great Wall på den antarktiske halvøy i 1985 og Zhongshan i Øst-Antarktis i 1989. Så kom en ny, stor satsing i 2009 da Kunlun-stasjonen (”Dome A”) på Antarktisplatået ble åpnet. Å operere innlandsstasjoner i Antarktis, pga de lange forsyningslinjene fra kysten, er svært krevende og kostbart. Denne stasjonen ligger i et område hvor man forventer å finne verdens eldste breis. Iskjerner fungerer som arkiv over tidlige tiders klima. Kina skal bore gjennom innlandsisen som er over 3 km tykk og hente opp is som kan være så gammel som 1,5 millioner år. Boreteknologien som trengs for å utføre dette er avansert og selve operasjonen er ytterst krevende. Lykkes de vil kinesiske forskere innta orkesterplass i en av klimaforskningens mest anerkjente manèsjer.

Samarbeid med Norge

Det kinesiske polarinstituttet – motstykket til Norsk Polarinstitutt – bygger nå opp et helt nytt senter ved utløpet av Yangtze-elven like utenfor Shanghai. Bygningsmasse for mer enn 1 milliard kroner skal oppføres; kontorbygninger, lagre, laboratorier, gjesteleiligheter, polarmuseum og et parkanlegg.

Like ved ligger et kaianlegg hvor deres nåværende og kommende isgående forskningsfartøy skal ha hjemmehavn. Det nye fartøyet vil få en prislapp på nærmere 2 milliarder kroner. Kineserne mangler kompetanse på bygging av isgående fartøy men har allikevel bestemt at byggingen skal skje ved et kinesisk verft. Imidlertid går design av fartøyet ut på internasjonalt anbud.

Kineserne uttrykker et sterkt ønske om å samarbeide med norsk ekspertise innen polarforskning og skipsteknologi på dette prosjektet. Den vedtatte prosessen speiler de kinesiske ambisjonene om å styrke egen kompetanse knyttet til skipstrafikk i områder med is.

Vi må fortsatt satse friskt

Parallellene til oppbyggingen av et nordområdesenter for klima og miljøforskning i Tromsø – en fysisk og faglig utvidelse av dagens Polarmiljøsenter – er mange, selv om kineserne har tatt kraftigere sats enn oss.

Det er ikke spesielt overraskende da drivkreftene for en slik utvikling i Kina langt på vei er de samme som i Norge. En viktig forskjell finnes allikevel: vi er en kyststat til Arktis. Det er gitt oss i gave fra naturen og krever at Norge bidrar til en ansvarlig utvikling i tråd med norske interesser men også med positive bidrag til det internasjonale samfunnet. For å lykkes med det, må det fortsatt satses friskt fra norsk side.

Samtidig finner vi store områder sentralt i Polhavet som ligger utenfor kyststatenes suverene rettigheter. Her stiller alle likt, kinesere som nordmenn. Dette området er regulert av internasjonal havrett. Selv for få år siden ante vi lite om hvilke rikdommer den hvite topplua i nord dekket over. Nå vet vi mer. Og området er i ferd med å bli tilgjengelig. Derfor kan vi like godt først som sist regne med Kina som tung aktør.

 

Tidligere kronikker:

27, august 2010: Reinhold Fieler: Et moderne kappløp rundt Nordpolen

25. juni 2010: Jan Gunnar Winther: Når det umulige skjer

15. mai 2010: Jan-Gunnar Winther: Klima-strutser

30. april 2010: Helge M. Markusson: Viktig forskningssamling i nord

23. april 2010: Godfroid Jacques: Nytt senter gir unik mulighet til å bidra

14. april 2010: Arvid Hallén: Nordområdeforskningen i endring

6. april 2010: Jan-Gunnar Winther: Nansen-Amundsenåret 2010

8. mars 2010: Gunnar Jordfald og Inge Jan Henjesand: Kan hente hjem mer EU-forskning

4. mars 2010, Lars Fause: Svalbardtraktaten – 90 år og like aktuell

17. februar 2010,  Jan-Gunnar Winther, Tore Nepstad og Jarle Aarbakke: Renner tiden ut for et isgående fartøy?

1. februar 2010,  Helga Pedersen og Arne L. Haugen: Steinrike nordområder

27. januar 2010, Nalan Koc og Jan-Gunnar Winther:  Klima, vi er på rett spor

22. januar 2010, Salve Dahle og Reinhold Fieler:  Navet i nordområdepolitikken

20. januar 2010, Jan Gunnar Winther:  Blått polhav?

Stikkord: