Av Jan-Gunnar Winther, direktør Norsk Polarinstitutt
For en måned siden plasserte Barack Obama seg for alvor i førersetet for bekjempelse av klimakrisen. På en klimakonferanse i Alaska slo han ettertrykkelig fast at vi har svært dårlig tid. Handler vi ikke nå, vil omkostningene bli enorme. Våre barn og barnebarn vil være de fremste taperne. Han framhevet det moralske ansvaret som verdens ledere har for å gjøre noe med århundrets viktigste utfordring. Obama slo fast at ledere som ikke tok ansvar, ikke er skikket til å være ledere. Han hevet fanen høyt, viste dristig lederskap med stor politisk prestisje som innsats. Fallhøyden er stor. Han har ikke så mye å tape, sier skeptikerne. Det er på slutten av presidentperioden. Bare et initiativ for å havne i historiebøkene.
Obama henvendte seg også til klimafornekterne, som villedende kaller seg klimarealister. Bevisbyrden for at vi påvirker klimaet er overveldende. Klimafornekterne sitter på sin isolerte øy og vil synke i havet. Sa Obama. Tiden for å diskutere om vi har menneskeskapte klimaendringer er forbi. Nå gjelder det å håndtere problemet, ikke stikke hodet i sanden.
Vi er i stand til å få ned utslippene og dermed forbedre levevilkårene i verden. Det er et godt budskap. Klimasaken har i alt for stor grad blitt dominert av negative utsikter. Det var nødvendig i en tidlig fase for å vekke opinionen, men nå er tiden inne for å peke på mulighetene.
Når verdens største økonomi og eneste supermakt viser slikt lederskap, blir det vanskeligere å kjøre med handbrekket på. Jo flere land som øker ambisjonsnivået, jo mer eksponert blir de som velger krabbefeltet. I fjor forpliktet verdens to største økonomier og to største forurensere seg for første gang på klimaområdet. Ikke så veldig ambisiøse, sier festbremsene. Men de gjorde det og alternativet ville definitivt vært dårligere. Den positive utviklingen i Kina på klimaområdet er sterkt underkommunisert og undervurdert i vestlige media. Sitsen har neppe vært bedre for å kalle seg klimaoptimistisk uten samtidig å bli oppfattet som naiv.
Utenriksminister og Norgesvennen John Kerry er ikke dårligere enn sin sjef. Klimaendringene er ikke noe diffust som kommer til å skje i framtida. De er her nå og de må håndteres nå. Som vi i Norge vet bedre enn de fleste – Arktis står i frontlinjen for klimaendringene. Her merkes klimaendringene først og sterkest. Og det som skjer i Arktis, blir ikke i Arktis. Klimaendringene i nord påvirker en hel verden. Dessverre. Men også heldigvis – ellers hadde kanskje ikke verden våknet raskt nok? De kloke hodene som sparket i gang vår nordområdesatsing for snart 15 år siden var framsynte og har endret verdens oppfatning av nordområdene og klimaendringenes betydning. Honnør til dem!
Klimatoppmøtet i New York er så vidt avsluttet. Nyhetene har strømmet mot oss, de fleste positive og noen ikke fullt så oppmuntrende. Det blir neppe en global avtale med konkrete utslippskutt. Togradersmålet for fall. Det er dårlige nyheter. Men landene beveger seg kanskje mot en juridisk bindende klimaavtale som definerer hvor og hvordan klimatiltakene skal tas. Vi hører varierende forventninger til om det er mulig å nå denne nest beste løsningen.
Så merker vi oss Kinas offensive utspill med etableringen av et kvotesystem hvor det settes et tak på hvor mye CO2 selskaper kan slippe ut. Selskapene kan så kjøpe og selge kvoter etter behov. Det er en videreføring av prøveprosjektet med klimakvoter i noen storbyer som har blitt en suksess. Videre lanserte presidentene Xi Jinping og Obama en felles klimavisjon som bygger på løfter som de to landene kom med i fjor, da USA lovet å redusere sine klimautslipp med 26-28 prosent under 2005-nivået innen 2025 og Kina lovet å sette et tak på sine økende utslipp innen 2030. I New York lovte USA og Kina hver å bidra med over 3 milliarder dollar til å hjelpe verdens fattige nasjoner med å bekjempe klimaendringer. Det er godt nytt.
Hvor store forventninger skal vi ha til klimatoppmøtet i Paris? Vi husker fortsatt de enorme forventningene foran klimatoppmøtet i København i 2009. Og hvordan skuffelsen tappet oss for energi i flere år etterpå. Noe lignende vil vi ikke oppleve en gang til. Det er grunn til å tro på framskritt i Paris. Lytter man til statsledere, hører man en hårfin balanse mellom store forventinger og realisme. Det er ikke realistisk at man framforhandler den ene, altomfattende avtalen som med et elegant grep løser klimakrisen. Men det er sannsynlig at forpliktelsene blir sterkere enn noensinne og at det er starten på en kurs som leder oss mot et grønt skifte.
Vi må ha lov til å ha store forventinger til Paris, det er i seg selv en drivende kraft som påvirker politikken. Samtidig er det viktig at ikke forventningene er urealistiske slik at vi paralyseres i etterkant hvis de ikke oppfylles. Internasjonalt diplomati og klimaforhandlinger går på stram line for tiden. Balansekunsten må sitte. For verdenssamfunnet vil over til den andre siden. Den bærekraftige siden. Noen ganger er det grønnere på den andre siden.