Av Jan-Gunnar Winther, direktør Norsk Polarinstitutt
Det bor ikke så mange mennesker i Nord-Norge, knapt 10 % av Norges befolkning. Da er det kanskje ikke så rart at veiene er litt smalere, utdanningsnivået lavere og at det er langt mellom teknologibedriftene? Samtidig har Nord-Norge blitt en motor i nasjonal verdiskapning, her ligger nordlendingene godt over landsgjennomsnittet. Det er grunn til å tro at veksten vil fortsette.
Ikke minst vil økt bruk og høsting fra havet føre med seg mer aktivitet og verdiskapning i nord. Norge har store ambisjoner, målsetningen er å femdoble verdien av sjømat innen 2030. I fjor eksporterte vi for formidable 91,6 milliarder kroner. Også klimaendringene vil gi økt tilgjengelighet og gi rike muligheter for reiseliv, maritime næringer og petroleum. Nord-Norge er rik på mange ressurser som verden i økende grad etterspør.
Men det kommer ikke av seg selv å hente ut denne gevinsten. Mangelfull infrastruktur kan strupe de beste intensjonene om vekst. Vi er nødt til å investere for å kunne kapitalisere. Slike investeringer er ikke distriktspolitikk. Det er simpelthen ikke annet enn klok, nasjonal samfunnsøkonomi å legge til rette for en region som har et stort verdiskapningspotensiale.
Ingen enkle løsninger finnes: Et symfoniorkester av virkemidler trengs for å stimulere til vekst. Her skal jeg avgrense meg til tre viktige forutsetninger for å realisere ambisjonen om framtidsrettete, verdiskapende samfunn i nord: transport, utdanning og et høyteknologisk næringsliv.
Vi må bevege oss fra vei mot kjøl og jernbane. Transporten av stadige økende menger sjømat langs skrøpelige veier i nord er gammeldags, langt fra bærekraftig og utfordrer trafikksikkerheten. Det er derfor svært gledelig at det nå startes en utredning om mulig jernbane fra Fauske til Tromsø, med sidespor til Harstad. Jernbane i nord dreier seg først og fremst om varetransport og vil kunne føre gods raskere, grønnere og rimeligere så vel til nord som til markedene i sør. Nord-Norgebanen kan i også gi muligheter for den økende turiststrømmen. Kanskje vil en «Arctic Railway Experience» bli like kjent som den transsibirske jernbane? En kombiferie med arktisk jernbane og Hurtigruta må score høyt på lista over eksotiske reiseopplevelser.
Det er en godt bevart hemmelighet at Tromsø ikke bare er Nord-Norges, men en av Norges største fiskerihavner. Ishavsbyen turnerer i underkant av 400 000 tonn hvitfisk årlig. Estimatene for vekst i sjømatproduksjon og utviklingen innen grønn skipsfart gir spennende perspektiver. Førerløse, elektriske skip som frakter norske kvalitetsprodukt ut til markedene er ikke lengre science fiction. Mer bruk av kjøl og bane vil både avlaste et hardt belastet veinett og øke den totale eksportkapasiteten. En slik utvikling harmonerer også med våre målsetninger om et grønt skifte.
Det er simpelthen ikke annet enn klok, nasjonal samfunnsøkonomi å legge til rette for en region som har et stort verdiskapningspotensiale.
I dagens konkurranseutsatte verden lever vi av kvalitet. En annen flaskehals for vekst er knyttet til manglende kvalitet i utdanningssektoren. Det er gjort gode, strategiske grep innen høyere utdanning i Nord-Norge. Det styrker både FoU-miljøene og landsdelens næringsliv til å ha høy kompetanse og dermed oppnå utmerket kvalitet på produktene de leverer. Men utdanningen må være god gjennom hele systemet, fra grunnskolen til universitetene. Ofte faller utdanning på lavere nivå i skyggenes dal. Enhver som har stablet et korthus vet at man ikke kommer høyt uten at grunnlaget er godt. Frafallet i videregående skole må bekymre oss. Også yrkesrelatert utdanning utgjør en bærebjelke for en helhetlig samfunnsutvikling og må styrkes. Et Nord-Norge i vekst bør ha ambisjoner om et kvalitetsnivå i utdanningssektoren som er høyere enn landsgjennomsnittet. Det vil gi avkastning for Nord-Norge, men også for landet for øvrig.
God utdanning er en forutsetning for å utløse innovasjon og et høyteknologisk næringsliv. USA har sitt Silicon Valley, Norge kan rulle ut sin teknologiske gullkyst for å realisere ambisjonen om en blågrønn utvikling i hav-relaterte virksomheter. En visjon om å etablere verdensledende bedrifter innen havnæringer bør ta i bruk hele kysten vår, fra svenskegrensa i sør til Kirkenes. Vi har allerede framragende miljøer innen mange felt, disse bør styrkes og videreutvikles. Samtidig bør nye initiativ igangsettes for å sikre at Norge samlet sett har den beste know-how på hav. Vi trenger spisskompetanse. Og vi trenger en masterplan.
I Nord-Norge kan flere puslebrikker i en høyteknologisk gullkyst passe godt inn. Kandidater for høyteknologiske utviklingsmiljø i nord kan være innen: droner, oljevern og beredskap, morgendagens fiskeredskaper, arktisk industriutvikling, lukkede havbruksanlegg, arktisk reiseliv, marin forsøpling og havplast, fornybar energi i kystsamfunn, kaldklimateknologi, klimaendringer og infrastruktur. For å nevne noen.
For å utløse verdiskapningspotensiale i nord må nye spor trekkes opp. Uten en målbevisst satsing innen transport, utdanning og høyteknologisk utvikling vil selv de beste ambisjonene knele under manglende rammebetingelser.
Publisert i Nordnorsk debatt
Foto: Helge M. Markusson