Av Alf Håkon Hoel. Havforskningsinstituttet
Hovedbudskapet i rapporten er at menneskelig påvirkning av det globale klimasystemet er økende og at dette er uomtvistelig. Utslipp av klimagasser er den viktigste årsaken til den observerte globale oppvarmingen siden midten av forrige århundre. Dette har forårsaket blant annet endringer i økosystemer, endrete nedbørsmønstre, havnivåstigning og havforsuring. Dersom utslippene ikke begrenses betydelig, er det stor sannsynlighet for disse endringene vil fortsette og skyte fart, med omfattende følger for natur og samfunn. Blant annet vil den globale matproduksjonen forstyrres, lavtliggende og tett befolkede områder vil være utsatt for oversvømmelse og isen i Polhavet vil bli ytterligere redusert og om noen tiår forsvinne sommerstid.
Panelet sier videre at reduksjon av utslipp av klimagasser til nivåer der virkningene av klimaendringer på natur og samfunn er håndterbare, er mulig, men krevende. Det må kuttes mye og raskt i utslippene dersom “to-graders målet” der temperaturene ikke stiger mer enn to grader over førindustrielt nivå skal nås. Innen 2050 må utslippene av klimagasser være redusert med 40-70% og ved utgangen av århundret må de ned mot null.
Klimapanelet ble etablert i 1988 av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) og FN sitt miljøprogram (UNEP) for å vurdere kunnskapsgrunnlaget vi har for å forstå menneskeskapte klimaendringer, mulige virkninger av dette og tiltak for å gjøre noe med det. Det driver ikke egen forskning, men bygger sine vurderinger på publisert, vitenskapelig litteratur. Klimaforskningen og dermed litteraturen er etterhvert svært omfattende – klimaforskning er i dag et av de store forskningsfeltene i verden. 195 land deltar i arbeidet.
Det ligger et omfattende arbeid bak rapportene fra klimapanelet. Den femte rapporten fra panelet (den første kom i 1990) best avav rapportenrten fra panelet (den første kom i 1990) bestindustrielt nivå, dersom uopprettekugengden utslipp bør holdeshavområr av rapporten som ble sluppet sist uke samt de tre underlagsrapportene. Over 800 forfattere fra over 80 land deltatt (omlag 20 av disse kommer fra Norge), og disse har i tillegg trukket på ytterligere 1000 bidragsytere. Over 30.000 vitenskapelige arbeider ligger til grunn. Rapportene har vært gjenstand for omfattende vurderinger og kvalitetskontroll, der over 2000 personer har deltatt.
Den andre underrapporten inneholder et eget kapitel om havene. Her fastslås det at en nå er så godt som sikker på at menneskelige aktiviteter endrer havene fundamentalt. Det vises til at den globale gjennomsnitstemperaturen for havene har økt og at den vil fortsette å øke. Dette medfører at marine organismer flytter seg til høyere breddegrader i takt med oppvarmingen og at sammensetningen av arter i marine økosystemer endres. Vår kunnskap om konsekvensene av dette er begrenset. Som en konsekvens av økt CO2-nivå i atmosfæren, skjer havforsuring nå raskere enn på 65 mio år, noe som er en risiko for fiskeri og akvakultur.
Rapportene fra Klimapanelet ligger til grunn for de internasjonale forhandlingene om utslippsreduksjoner. Kyoto-protokollen fra 1997 pålegger 37 industrialiserte land utslippskutt frem til 2012. Nå forhandles det om en ny og omfattende global avtale som også skal angi utslippsbegrensinger og som skal være ferdig innen utgangen av 2015. Dette er svært kompliserte drøftelser, med store politiske motsetninger mellom nord og sør.
Klimapanelet er et svar på et komplisert kommunikasjonsproblem: hvordan sammenstille en stor mengde vitenskapelig kunnskap om et omfattende problem og formidle dette til politiske beslutningstakere? Dette er en krevende øvelse, der det stilles store krav til forfatternes evne til å trekke ut essensen av omfattende litteratur, til kvalitetssikring av vurderinger og til kommunikasjon av konklusjoner til de som skal ta beslutninger. Dette har Klimapanelet løst så godt at det ble tildelt Nobels fredspris i 2007.
Klimapanelet har også dannet modell for hvordan slike komplekse sammenstillings- og kommunikasjonsutfordringer kan løses på andre områder. Det er nå etablert et tilsvarende panel for naurmangfold (IPBES), og modellen er også et stykke på vei brukt i FN sin pågående vurdering av miljøtilstanden i verdenshavene (“World Ocean Assessment”).