Av Jan-Gunnar Winther, Norsk Polarinstitutt
Jordskjelvkatastrofen på Haiti, vulkanutbruddet på Island, den ukontrollerte oljekatastrofen i Mexicogolfen og flom i Polen, Ungarn og nå sist i Frankrike må sette grå hår på samfunnsplanleggere. For samfunnet er godt skodd til å takle situasjoner som inntreffer ofte. Fra forsikringsbransjen kjenner vi polisen som betales for bil og hus basert på et stort datatilfang fra skader, kollisjoner, utforkjøringer, innbrudd og brann. Med stor presisjon beregnes hvor stor forsikringspremie den enkelte må ut med avhengig av alder, bosted, skadehistorikk etc. Men jo sjeldnere en hendelse inntreffer, jo vanskeligere er det å vurdere sannsynlighet og konsekvenser og dermed risiko. Man mangler rett og slett erfaringsbakgrunnen til å utføre regnestykket. Eller kan vi være bedre forberedt på naturkatastrofer og ulykker? La spørsmålet henge litt.
Endret verdensbilde
Etter krise følger handling. Det skulle vært omvendt. Når en krise setter inn handler vi momentant, bastant og i mange tilfeller svært omfattende i en følelsesmessig tilstand hvor det er vanskelig å distansere seg fra problemene. Mennesker blir blendet av sterke lyskilder. Helhetsbildet og vidsynet forsvinner. 11. september 2001 er et godt eksempel. Den dagen endret vårt verdensbilde. Terroranslaget i USA var, og forblir, en skjellsettende og avskyelig aksjon som har satt seg i ryggmargen på oss alle. I den første tida rammet dette selvfølgelig USA hardest. Som vi vet har de satt inn enorme ressurser i klappjakten på å bekjempe den internasjonale terrorismen. Spørsmålet er imidlertid om amerikanernes metoder dessverre fremmer framvekst av ny terrorisme snarere enn bekjemper den? Barack Obama førte en sterk retorikk i sin tale i forbindelse med Nobel fredsprisutdeling om at det kan være nødvendig med krig for å oppnå fred. Kanskje det allikevel ligger en erkjennelse av at dette er et vanskelig terreng når amerikanerne snart trekker seg ut av Afghanistan?
Ingenting kan utelukkes
På havbunnen i Mexicogolfen står den svarte fontene. Det formelig spruter krise ut i havet. Det tenkbare, men usannsynlige og nesten ufattbare inntraff. Heller ikke i våre farvann regnes det som sannsynlig at et slikt uhell kan inntreffe. Men utelukke det kan ingen. Det erkjenner også Statoilsjefen Helge Lund. Kjernen i problemstillingen er at risiko er sannsynlighet ganger konsekvens. Når det så er vanskelig å beregne sannsynligheten og konsekvensene er usikre, ja da blir ikke risikovurderingen stort å forholde seg til. Vi står derfor ovenfor den formidable utfordringen å vurdere samfunnsrisiko av situasjoner som inntreffer hyppig opp mot de som inntreffer svært sjelden. Jeg tror hendelser som skjer sjelden har større negative konsekvenser for samfunnet enn den innsatsen vi legger ned for å forberede oss på dem skulle tilsi. Videre at dette også gjelder i privatpersoners liv. At ekstremhendelser fundamentalt preger livets gang hos oss alle – fødsel, kjærlighet, ulykker, sykdom, utroskap og til slutt død. I løpet av sekunder og minutter endres situasjonen mye mer enn de mange år med variasjoner over et noenlunde statisk tema. Men det var nå et lite sidesprang.
Klokt å ta time-out
Problemet oppstår når beslutninger som tas i etterkant av dramatiske situasjoner blir fundamentert på følelser i stedet for på veloverveide, helhetlige vurderinger. Det er klokt at Obama tar time-out i forbindelse med oljeutvinning på store havdyp og i Alaska. Det er berettiget at ulykken preger vår hjemlige diskusjon om olje- og gassutvikling i Lofoten og Barentshavet. Men det ligger også en fare for at den dramatiske hendelsen følges av følelsesmessige reaksjoner. Vi må huske at risikoen for et oljeutslipp i Lofoten ville vært like stor om ulykken i Mexicogolfen ikke hadde skjedd. Kanskje vi undervurderte risikoen før uhellet i USA, mens vi nå overvurderer den? Et ansvarlig samfunnsapparat må finne den riktige balansen. Avgjørelsene må tuftes på den best tilgjengelige kunnskapen. Alltid.
Så til det viktigste: handling. Hvis påstanden om at vi ikke forbereder oss nok på at det usannsynlige skjer, hva kan vi gjøre annerledes? Enkle svar finnes ikke. Først av alt må vi mentalt ta inn over oss at problemstillingen eksisterer. Deretter må vi forholde oss til den. Vi må streve etter å handle før krisen slår inn, ikke etterpå. På nasjonalt som på kommunalt nivå må samfunnsplanleggere, personer med ansvar for helse, sikkerhet og beredskap, infrastruktur og andre samfunnsfunksjoner alltid ha dette kulepunktet på lista si: Hvilke ”utenkbare” hendelser kan inntreffe? Hva er konsekvensene av dem? Og hvilke tiltak kan settes inn for å sikre seg mot disse? Sannsynligvis ligger det store besparelser for samfunnet å være føre var. For det ”umulige” skjer om og om igjen – det har 2010 til fulle vist oss.
Tidligere kronikker:
15. mai 2010: Jan-Gunnar Winther: Klima-strutser
30. april 2010: Helge M. Markusson: Viktig forskningssamling i nord
23. april 2010: Godfroid Jacques: Nytt senter gir unik mulighet til å bidra
14. april 2010: Arvid Hallén: Nordområdeforskningen i endring
6. april 2010: Jan-Gunnar Winther: Nansen-Amundsenåret 2010
8. mars 2010: Gunnar Jordfald og Inge Jan Henjesand: Kan hente hjem mer EU-forskning
4. mars 2010, Lars Fause: Svalbardtraktaten – 90 år og like aktuell
1. februar 2010, Helga Pedersen og Arne L. Haugen: Steinrike nordområder
27. januar 2010, Nalan Koc og Jan-Gunnar Winther: Klima, vi er på rett spor
22. januar 2010, Salve Dahle og Reinhold Fieler: Navet i nordområdepolitikken