Alf Håkon Hoel, Fiskeriråd, Ambassaden i Washington D.C.
De siste femti årene har det vært en formidabel global vekst i den marine fangsten av fisk, fra rundt 20 millioner tonn i 1950 til over 80 millioner tonn per år. Dette nivået har ligget stabilt siden 80-tallet. Det er alminnelig antatt at en videre vekst i den globale produksjonen av sjømat i stor grad komme fra akvakultur.
Det er imidlertid grunn til å spørre om vi kan forbedre hvordan vi henter ut og forvalter fangsten på 80 millioner tonn. Overfiske, utkast og sløseri med fangsten etter at den har kommet ombord og etter landing innebærer i sum et stort potensial for å få mer ut av de marine fangstene. FAO, Verdens matvareorganisasjon, publiserer hvert annet år en statusrapport for verdens fiskerier og akvakultur. Årets rapport, publisert i forbindelse med møte i FAO sin fiskerikomité i juli, viser nettopp dette:
For det første, mens to tredeler av fiskebestandene i verden er utnyttet på bærekraftig nivå, er omlag en tredel av fiskebestandene overbeskattet. Dersom de overbeskattede bestandene gjenoppbygges, kan den globale fangsten økes betydelig, kanskje så mye som 16 millioner tonn.
For det andre, en betydelig del av fangstene blir kastet over bord. Utkast av fisk kan utgjøre så mye som 7 millioner tonn årlig, etter FAO sine anslag.
For det tredje blir store mengder fisk ødelagt etter at den er landet og er dermed uegnet som mat. FAO vurderer at over en fjerdedel av landet fangst går tapt på veien til konsumentene. Dette skyldes blant annet mangler ved landingsanlegg, gjerne i kombinasjon med høye temperaturer, og mangelfulle konserveringsmetoder.
Summen av disse tre problemområdene gir et svært stort potensiale for å bedre utnyttelsen av de marine fangstene. Nøyaktigheten i FAO sine data er omdiskutert. De er ikke bedre enn det som blir rapportert inn fra medlemslandene. Men som et anslag på en størrelsesorden er tallene over gode nok til å fastslå at det er mulig å øke mengden sjømat som gjøres tilgjengelig for konsum betydelig.
Hva kan så gjøres på disse tre områdene? Når det gjelder bedre forvaltning, viser erfaringen fra bl.a. Norge, Australia og USA viser at det er fullt mulig å gjenoppbygge nedfiskede bestander – den kritiske faktoren her er gode og effektive forvaltningsregimer. De siste par tiårene har det blitt utviklet et omfattende internasjonalt avtaleverk rundt dette. Utfordringen mange steder i verden er å gjennomføre dette i praksis.
Når det gjelder utkast, har en også her erfaring for at dette er et problem som lar seg redusere, dels ved å unngå å få uønsket fangst ombord, dels ved tiltak for å forhindre utkast. Ifølge studier som er gjort for FAO, kan det se ut som det er en betydelig nedgang i globale utkast det siste 10-året. Dette skyldes bedre forvaltning, bedre teknologi og økende markeder for fisk som tidligere ble kastet. Men på dette feltet er det fortsatt mye ugjort. FAO har utarbeidet internasjonale retningslinjer for forvaltning av bifangst og reduksjon av utkast (2012). Bl.a. EU er i ferd med å legge om politikken på dette området.
Det tredje problemfeltet, at store deler av landet fangst blir ødelagt, er antakelig det området det er mest å hente på. FAO peker på manglende infrastruktur i form av hygieniske forhold ved mottak og videreforedling, elektrisitetsforsyining, vannforsyning, lagringsforhold, transportforhold, med mere. Dette er utfordringer som mer enn de to øvrige henger sammen med en bredere samfunnsutvikling og der tiltak ofte ligger utenfor fiskerimyndighetenes domene. Norge har fremmet forslag om at FAO skal utarbeide internasjonale retningslinjer for å redusere matsvinn innenfor fiskeriene.
I et større perspektiv handler en styrket innsats på disse tre områdene om å sikre fiskeriene sitt bidrag til den globale matforsyningen. Fra 1960-tallet og frem til nå har fiskeri og akvakultur blitt stadig viktigere her: mens gjennomsnittlig konsum av fisk for femti år siden lå på rundt 10 kg per capita, er det nå i størrelsesordenen 20 kg. For å holde tritt med forventet befolkningsvekst må produksjonen øke kraftig i årene fremover. Hovedtyngden av denne veksten vil måtte komme fra akvakultur. Men bedre forvaltning av de ville ressursene og reduksjon av utkast og svinn vil også monne.
Framsenterets kronikkserie
Publisert i FiskeribladetFiskaren