Hvordan kan vern av arealer brukes for å beskytte arter som flytter på seg og økosystemer. som her illustrert i Barentshavet som er i stadig forandring? spør kronikkforfatterne. Ill: Havforskningsinstitituttet. Frontfoto: Tranøy Fyr i Vestfjorden/Helge M. Markusson, Framsenteret.
Av Forskningsdirektør Alf Håkon Hoel og Seniorforsker Erik Olsen, Havforskningsinstituttet
Vern av havområder har lenge vært et tema i internasjonal miljøpolitikk. Det globale miljøtoppmøtet i Johannesburg i 2002 fastslo at kyststatene burde etablere marine verneområder innen 2012. Siden den gang har marint vern fått en mer fremtredende plass i nasjonal og internasjonal havforvaltning. Vi vil stille spørsmål ved om vernet oppnår den ønskede hensikt: verner vi nok areal, og verner vi det riktige arealet?
Det er en flora av begreper for verdifulle og sårbare marine områder. Den internasjonale maritime organisasjonen (IMO), som gir regler for skipsfart, har “Særlig sårbare og følsomme områder” (PSSA). FNs Generalforsamling bruker ”Sårbare Marine Økosystemer” (VME), mens en i arbeidet under Konvensjonen for biologisk mangfold snakker om ”Økologisk og biologisk signifikante områder” (EBSA) og ”Marine verneområder” (MPA). Sistnevnte vil verne ti prosent av hav- og kystområdene i verden innen 2020. Forvaltningstiltakene i slike verneområder spenner over et vidt spekter, fra absolutt vern til begrensede restriksjoner.
Havet er flyktig. Havstrømmer og fronter mellom kaldt og varmt vann endrer styrke og plassering gjennom og mellom år. Alle frittlevende marine organismer i norske havområder påvirkes direkte av dette. Denne iboende dynamikken er en fellesnevner for våre nordlige marine økosystemer, og utgjør en viktig forskjell mellom marin og terrestriske forvaltning av natur.
Absolutte grenser fungerer bedre på land enn til vanns. Hvordan kan vern av arealer brukes for å beskytte arter som flytter på seg og økosystemer som er i stadig forandring?Forskningen i de siste 10-årene viser at marine verneområder har positiv effekt for både arter og økosystemer. Verneområder har vist seg å være et godt verktøy for å beskytte geografisk avgrensede og stedegne fenomener som korallrev, mens det ikke synes å være klare effekter for arter som er utbredt over store områder.
Norsk havforvaltning er tradisjonelt rettet mot forvaltning av næringsaktiviteter og har lange tradisjoner for arealbaserte tiltak. Innenfor fiskeriforvaltningen har vi blant annet nasjonale laksefjorder, hummerreservater, forbud mot trålfiske innenfor territorialgrensen, fiskeforbudssonen rundt Bjørnøya, vern av korallrev og forbud mot fiske med bunnredskap i områder dypere enn 1000 meter. Også forvaltningsplanene for havområdene omfatter områdevern gjennom særlig verdifulle og sårbare områder der det legges begrensninger på petroleumsvirksomheten.
Alle disse tiltakene er geografisk avgrenset, beskytter marine økosystemer og har en betydelig eller permanent varighet, og utgjør derfor marint arealvern. Det er anslått at en Norge i dag totalt verner mer enn én million kvadratkilometer hav, som er over halvparten av det totale norske sjøarealet, og nærmere tre ganger så stort som landarealet. Internasjonale avtaler krever at vernet ikke bare skal beskytte arter, habitater og økosystemer.
Det skal også være økologisk representativt. Det aller vesentligste av det norske marine vernet er opprettet for å sikre fiskebestander og verdifulle og sårbare økosystemer. Ettersom det største biologiske mangfoldet er kystnært, og de nåværende arealbaserte tiltakene dekker store deler av kystsonen, kan eksisterende tiltak i større eller mindre grad ivareta hensynet til representativitet. Men dette bør undersøkes nærmere.
Også publisert i FiskeribladetFiskaren