Økende bruk og interessekonflikter gjør at kystsonen i Norge i dag er en utfordrende forvaltningsmessig arena.Foto: Havforskningsinstituttet. Frontfoto: Helge M. Markusson, Framsenteret.
Av Alf Håkon Hoel, Forskningsdirektør, og Jan Atle Knutsen, Programleder, Havforskningsinstituttet
Norge har en 100.000 km lang, unik kyst, med store naturverdier, rike naturressurser og en geografi som legger til rette for bosetting og næringsliv. Økende bruk og interessekonflikter gjør at kystsonen i Norge i dag er en utfordrende forvaltningsmessig arena. I flere deler av landet er en nå i ferd å forsøke å løse dette gjennom regionale forvaltningsplaner for kystsonen. Hva slags krav bør vi stille til disse planene, og hvordan kan de bidra til en god forvaltning av kystsonen?
Et godt eksempel på denne problemstillingen er den interkommunale kystplanen som kommunene Balsfjord, Karlsøy, Lyngen, Målselv og Tromsø har utarbeidet for sine kystområder og fjordsystem. Planen er utarbeidet for å skape forutsigbare rammer og et styringsverktøy for den fremtidige kystsoneplanleggingen i regionen. Dette er en region på rundt 8000 km2 – nesten en tidel av den samlede kystsonen i Norge – og således også viktig også i et nasjonalt perspektiv. Planen er en del av prosjektet
”Kystplan Troms,” initiert av Troms fylkeskommune, der det blir nå også utarbeides tilsvarende kystplaner for Nord-Troms og for Midt- og Sør-Troms. Forvaltningen av kyst- og fjordområdene må ta utgangspunkt i et ønske om en bærekraftig bruk av ressurser og verdier fra kystens økosystemer. Dette innebærer at en må ta hensyn til økosystemenes struktur, funksjon og produktivitet. Det fordrer kunnskap og en helhetlig oversikt over, og forståelse av, hvordan menneskets ulike aktiviteter påvirker våre kyst- og fjordøkosystem. Dette er krevende – det fordrer en betydelig innsats i innsamling og vurdering av data før kunnskapsgrunnlaget er tilstrekkelig til å vurdere bærekraft i et helhetlig perspektiv.
På kort sikt er særlig behovet for å skaffe kunnskap om utvikling og verifisering av bærekraftsindikatorer for marint oppdrett av laks og regnbueørret som er kritisk. Dette arbeidet kan lede frem til en oppdeling av kysten i produksjonsområder og utsettingsssoner, hvor produksjonen begrenses av områdenes bæreevne. Havforskningsinstituttet har tidligere foreslått en tilnærming med bærekraftsindikatorer og tilhørende terskelverdier for akseptabel påvirkning når det gjelder lakselus og rømt laks. En oppdatert status på miljøeffekter av havbruk gis i årlige risikovurderinger av norsk fiskeoppdrett. Rapporten fra 2014 kommer i midten av april. Et annet kontroversielt område er dumping av masser i fjord. Dette kan blant annet påvirke gyteområder for fisk.
Nærings- og fiskeridepartementet vil snart legge frem en ny stortingsmelding om forutsigbar bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett. Meldingen og stortingsbehandlingen vil gi viktige veivalg her. Det er rimelig å anta at arbeidet med å iverksette et nytt regime for overvåkning av kyst- og fjordsystemene for å sikre en bærekraftig akvakulturproduksjon vil være kunnskapskrevende.
Kystplanen for Tromsøregionen ønsker å legge til rette for næringsutvikling samtidig som det tas hensyn til de ”ikke-kommersielle interessene,” så som naturmangfold, friluftsliv, kulturminner, kulturmiljø, landskapsopplevelser og rent hav. Planen skal gi langsiktige rammer for bruk av arealene i kystsonen, og det er formulert et mål om en kunnskapsbasert tilnærming til problemstillingene.
En slik helhetlig tilnærming er i tråd med internasjonale kjøreregler for hvordan det marine miljø skal forvaltes. Men det er viktig å understreke betydningen av at det foreligger et solid vitenskapelig grunnlag for arealplanlegging og beslutninger som tas i den sammenheng. Èn ting er at et solid kunnskapsgrunnlag er viktig for å kunne treffe gode beslutninger. En annen ting er at et godt og omforent kunnskapsgrunnlag gjør det lettere å komme til enighet om vanskelige valg i situasjoner der ulike hensyn står mot hverandre og må avveies.
Kysten har til alle tider vært grunnlag for en enorm verdiskapning i det norske samfunnet. Regjeringens signaler om økt sjømatproduksjon vil kreve store arealer. Ved å legge et solid, kunnskapsmessig fundament for en slik utvikling kan vi ta vare på kystens naturverdier samtidig som vi utvikler kystens næringsliv.