Kortvarig klimaluksus?

20150404_153856_650x366.jpg

Om tretti år – en skarve generasjon – vil antall skidager langs kysten av Norge reduseres med rundt to måneder, skriver kronikkforfatteren. Foto/frontfoto: Helge M. Markusson.

Jan-Gunnar Winther, direktør Norsk Polarinstitutt  

Det er med vantro og smerte at skifrelste sjeler lar påskebudskapet fra meteorologisk institutt synke inn. Om tretti år – en skarve generasjon – vil antall skidager langs kysten av Norge reduseres med rundt to måneder. På innlandet forkortes skisesongen med ca. en måned. Disse dystre scenariene forutsetter at verdenssamfunnet foretar store kutt i utslipp av klimagasser. Gjør vi ingenting, utraderes skiforholdene langs kysten vår. Da vil ikke våre barn og barnebarn oppleve den skigleden vi kjenner. Og sjelden hvit jul, for den saks skyld. Det er fristende å utbrodere elendigheten rundt bortfall av stolte tradisjoner, tapet av norsk identitet og en skisport på vikende front. Morgedal smelter. Men i anstendighetens navn, smeltende skispor er en bagatell sammenlignet med hva verden for øvrig står ovenfor.     

Ubehagelig sannhet

Al Gore sa det allerede i 2006 gjennom filmen «An inconvenient truth». Det var ubehagelig da, men som klimaforsker griper jeg meg stadig i å tenke på at dette skjer raskere og har større konsekvenser enn forskerne trodde for mindre enn ti år siden. Ikke minst gjelder det nordområdene. Hvem hadde i 2006 trodd at makrellen skulle innta Svalbard noen få år senere? Og at sommersesongen slik den var i København på 1980-tallet kan inntreffe i de sørlige deler av Svalbard i 2100, slik en studie fra Arktis Råd nå viser? Klimamodellene viser et isfritt Barentshav året rundt innen 2050, noe som betyr at dagens diskusjon om iskanten som begrensende for petroleumsvirksomhet om ikke lenge kan være en saga blott.
I Longyearbyen lå temperaturen i januar i år 8,0 grader over normalen, i februar lå den 2,3 grader over normalen og i mars 7,7 grader over normalen. Slike avvik fra normalen i enkeltsesonger beviser i seg selv ingenting da de naturlige variasjonene i Arktis er store. Men dette mønsteret har vi opplevd flere vintre på rad og er dessverre i tråd med hva klimamodellene viser skal bli framtidens normal. Til sammenligning er forskjellen mellom den globale temperaturen i en istid og en varm periode som vi er inne i nå, på ca 5 grader. Det er svært vanskelig å forestille seg hvordan det nye Arktis vil se ut.

Nordboernes luksus

I våre områder vil vi få bedre vilkår for landbruket og sjømatnæringen, økt potensial for vannkraftproduksjon og stort sett et enklere klima for folk og samfunnsdrift. Samtidig må vi forberede oss på noen ulemper, f eks knyttet til ekstremvær. Sammenlignet med klimautfordringene andre steder framstår dette som den reneste luksus.

Afrika, Australia, Middelhavsregionen, deler av Asia og Nord-Amerika vil bli spesielt berørt. Det er svært sannsynlig at frekvensen og varigheten av hetebølger vil øke, noe som vil føre til økt intensitet og varighet av tørkeepisoder. I disse områdene vil varmerekordene vi har opplevd inntil i dag slås nesten hvert år. Man må regne med vannmangel og feilslåtte avlinger.

Ifølge klimapanelet vil havnivået øke mellom 45 og 82 cm innen århundrets slutt. FNs miljøprogram UNEP har beregnet at ca 140 millioner mennesker vil bli direkte berørt av en havnivåstigning på 1 meter. Ser vi lengre framover, vil havet fortsette å stige. Varmen som er akkumulert i verdenshavene fortsetter å utvide vannmassene og de store innlandsisene på Grønland og i Antarktis vil bruke tid på å stabilisere seg. Klimamodellene viser at havet kan stige tre meter innen 2300. Havnivåstigningen følges av erosjon langs kysten og vil vaske bort rike jordbruksområder.

Ekstremvær som fører til store ødeleggelser og lidelser vil skje oftere og oftere i en varmere verden. Uvær slik vi opplevde på Filippinene i forfjor kommer tilbake og sannsynligvis voldsommere. Katrina og Sandy vil besøke oss igjen. Her ligger også kimen til en verden hvor forskjellene mellom rike fattige land kan bli større. Nederlands ingeniører vil takle havnivåøkningen, mens man i Bangladesh må flytte folk og infrastruktur bort fra dagens kystområder.

Tilgodesett enn så lenge

Konsekvensene av klimaendringene kjenner ingen landegrenser. I en stadig mer globalisert verden vil knapphet på vann, mat og naturressurser, miljøproblemer, klimaflyktninger og sosial ustabilitet til syvende og sist ramme alle. Både moralsk og direkte. Det er derfor i vår egeninteresse å bekjempe global oppvarming slik vi gjør gjennom klima- og skogprosjektet. Norge må ta høyde for at verdens klimaproblemer rykker nærmere. Dagens klimaluksus kan komme til å forvitre.

Norsk spisskompetansen innen skipsfart, vannkraft, havkraft og havbruk bør brukes til å utvikle klimavennlige løsninger innen transport, energi og matproduksjon. For å oppnå teknologiske nyvinninger som kan inngå i et nasjonal grønt skifte må det satses langsiktig på forskning og innovasjon. Det bør være en målsetting å utvikle løsninger som både kan brukes på hjemmebane og eksporteres til et globalt marked. Suksess ute vil i sin tur gi nasjonal uttelling. For alt henger jo som kjent sammen. Oppskrift: politisk vilje, dristighet og utholdenhet. 

Framsenterets kronikkserie