Informasjonskakofonien i massemediene i klimaspørsmål gjør det ikke enkelt å skille rett fra galt. Jeg oppfordrer derfor interesserte borgere om å sette seg inn i denne alvorlige samfunnsutfordringen utover dekningen i massemediene, skriver Jan-Gunnar Winther i denne kronikken. Foto: Ole Magnus Rapp/Aftenposten.
Denne vinteren har klimaskeptikere sådd sterk tvil om vi opplever menneskeskapte klimaendringer. Gjengangeren i budskapet er enkelteksempler som skal ”bevise” at klimaendringene ikke finner sted. Dette blir feil fordi all kunnskap må brukes hvis man skal trekke konklusjoner om klimautviklingen. Globale endringer over lang tid må legges til grunn når man skal finne trender og den sannsynlige utviklingen framover.
Klimaet varierer ulike steder på jorda, og det er først når man setter alle lokale og regionale endringer i sammenheng at man kan avgjøre om det skjer globale klimaendringer. Det bli helt galt å argumentere for at en uvanlig kald januar måned i Norge beviser at menneskeskapte klimaendringer er oppspinn. For januar måned i år var samtidig den varmeste vi noensinne har målt globalt.
Sier ikke alt
Kunnskapen om klima hos klimaskeptikerne er utvilsomt høy. Mange av innleggene viser en god forståelse for komplekse problemstillinger. Gjengangeren er imidlertid at selv om mesteparten av det som skrives er sant, så kommer ikke sannheten fram. Man gjør selektive utvalg for å understreke sine poeng og utelater de mange fakta som peker mot at vi med svært stor sannsynlighet i dag opplever menneskeskapte klimaendringer.
For det er riktig når det hevdes at det også tidligere har vært åpent vann ved Nordpolen. Men hvorfor sier man ikke i samme åndedrett at målinger krystallklart viser at isen i Polhavet smelter raskt? Klimaskeptikerne kommer også stadig tilbake til at oppvarmingen har flatet ut det siste tiåret og at noen år har vært kaldere enn det foregående. Også riktig. Men hvorfor sier man ikke at det siste tiåret har vært det varmeste siden temperaturmålingene startet i 1850, at solaktiviteten har vært unormal lav i det siste – noe som skulle tilsi kaldere forhold – og at åtte av de siste ti årene har vært blant de varmeste ti? Og lagt til at de to andre årene blant de varmeste er 1997 og 1998.
Noen feil er gjort
FNs klimapanel har gjort noen alvorlige feil i sin siste rapport. Den mest kjente er uttalelsen om at isbreene i Himalaya skal smelte bort innen 2035. Det finnes ikke forskningsfaglig hold for dette. Denne og noen få andre faglige feil er selvfølgelig ikke akseptable. Klimapanelet går nå grundig gjennom sine rutiner for kvalitetssikring for å kunne unngå dette i framtiden. Men skrittet fra noen feil i en 3000 siders lang rapport til å frata klimapanelet all troverdighet henger ikke på greip. Det må skilles mellom utilsiktede feil på den ene siden og systematisk feilinformasjon på den andre siden. I samfunnet for øvrig er det innebygd en toleranse for at man kan gjøre noen få feil, selv om de er uakseptable, uten at tilliten forsvinner. Dette finner vi blant annet i skoleverket og i trafikken.
Det er når prikkene blir mange at troverdigheten settes på prøve. Der er ikke FNs klimapanel. Angrepene i vinter har vært tendensiøse, overdrevne og gitt inntrykk av et manipulerende panel med egen politisk agenda. De som kjenner klimapanelets arbeid kjenner seg overhodet ikke igjen.
Urovekkende
Forskere forklarer ikke klimaendringer bare med utslipp av klimagasser. Naturlige endringer er alltid en del av forklaringen. Men nå viser undersøkelser at opinionen har blitt mer i tvil om klimaendringene i det hele tatt påvirkes av utslipp av klimagasser. Det er urovekkende fordi det setter grunnlaget for utviklingen av en klimapolitikk, som hviler på en balansert og helhetlig kunnskapsbase, i fare.
I det offentlige rom ser det ut som om ytringer langt på vei tillegges lik vekt. Det skal være åpen meningsutveksling, men det er samtidig et grunnleggende problem hvis ikke all den sprikende informasjonen sorteres. Det er direkte galt hvis ivrige klimaentusiaster skal få like stor betydning for framtidig politikkutforming som klimaforskere som dag etter dag gjennom et helt liv jobber med problemstillingen. Selv har jeg stor respekt for andre fagfolk og synes det ville være dumdristig av meg å stille spørsmålstegn med ekspertvurderingene til kirurgen, snekkeren, elektrikeren eller bilmekanikeren. De kan også gjøre feil, men ingen gjør jobben bedre enn dem. Hvorfor har ikke da klimaforskerne den samme troverdigheten?
Må tenke miljø – uansett
Informasjonskakofonien i massemediene i klimaspørsmål gjør det ikke enkelt å skille rett fra galt. Jeg oppfordrer derfor interesserte borgere om å sette seg inn i denne alvorlige samfunnsutfordringen utover dekningen i massemediene. Skulle verdens klimaforskere mot alle odds ta feil, vil klimatiltak i en verden hvor befolkningsveksten er i sterk vekst uansett være tjent med miljøvennlige løsninger. I 2050 forventes det at åtte av jordens ni milliarder innbyggere bor i u-land. Vi er garantert ikke tjent med strutsens taktikk – å stikke hodet i sanden. Da ser man som kjent ikke horisonten.
Tidligere kronikker:
30. april 2010: Helge M. Markusson: Viktig forskningssamling i nord
23. april 2010: Godfroid Jacques: Nytt senter gir unik mulighet til å bidra
14. april 2010: Arvid Hallén: Nordområdeforskningen i endring
6. april 2010: Jan-Gunnar Winther: Nansen-Amundsenåret 2010
8. mars 2010: Gunnar Jordfald og Inge Jan Henjesand: Kan hente hjem mer EU-forskning
4. mars 2010, Lars Fause: Svalbardtraktaten – 90 år og like aktuell
1. februar 2010, Helga Pedersen og Arne L. Haugen: Steinrike nordområder
27. januar 2010, Nalan Koc og Jan-Gunnar Winther: Klima, vi er på rett spor
22. januar 2010, Salve Dahle og Reinhold Fieler: Navet i nordområdepolitikken