Av Jan-Gunnar Winther, direktør Norsk Polarinstitutt
Det kom et lenge etterlengtet gjennombrudd i de internasjonale klimaforhandlingene i Paris før jul. Verdenssamfunnet har avgitt en sterk viljeserklæring om at klimakrisen skal bekjempes. Nå blir utfordringen å følge opp avtalen med konkret innhold. Norges bidrag er 40 prosent kutt i CO2-utslippene innen 2030. Veien inn i lavutslippssamfunnet er brolagt med en rekke tiltak. Ett av dem kan være en revitalisering av norsk vannkraft.
Klimaforskerne mener vi får et våtere Norge. Sannsynligvis blir nedbørsøkningen rundt 10 prosent innen 2050, mest om vinteren og mest i nord. Mer vann er en fornybar energigave fra himmelen til heldiglandet Norge. Mer nedbør gir mer penger i kassa. På grunn av økte temperaturer vil fordelingen av nedbør over året også endre seg. Den perioden hvor vannkraften er bundet som snø vil avta fordi snøen legger seg senere på høsten og smelter tidligere om våren. Vannkraften kan disponeres friere enn før – kontoen er ikke sperret gjennom en lang vinter.
Når avtalen i Paris skal implementeres må fornybar energi fases inn. Vi vil antagelig se et Europa som tar i bruk mer sol og vind. Produksjon fra disse energikildene svinger kraftig, og lagring av overskuddsenergi på slike nivå vi her snakker om, er fortsatt urasjonelt. Her står vannkraften i særstilling, godt egnet som den er til å balansere sol og vind. Vann er en balansekraft som kan aktiviseres når de andre energikildene produserer lite. Norge, som den fremste vannkraftnasjonen i Europa, bør posisjonere seg til å bli Europas grønne batteri i et fornybart energimarked.
Det vil kreve samordning med EUs energipolitikk og nye investeringer innen utbygging av nett, kabler og kraftstasjoner. Investeringer i fleksibel utvidelse av vannkraft kommer gunstig ut sammenlignet med fleksibel gasskraft på kontinentet. Årsakene skyldes først og fremst lang levetid, lave driftskostnader og høy virkningsgrad.
Total kapasitet fra norsk vannkraft ligger i overkant av 30 000 MW. Flere av de eldre anleggene står ovenfor modernisering som vil øke effekten uten ytterligere naturinngrep. Ved å øke pumpekraftkapasiteten blir mer kraft er tilgjengelig når den trengs, samtidig som vi tar vare på overskuddskraften. Denne fleksibiliteten har en salgsverdi i et energihungrig og fornybart Europa. En langt vanskeligere problemstilling er om vi skal bygge ut nye anlegg. Da vil klassisk naturvern bli utfordret av behovet for å nå våre klimamål, som jo også er en miljøsak. Denne prinsipielle diskusjonen har blitt reist i forbindelse med off-shore vindkraft og trekkruter for fugl i Nordsjøen. Kanskje ønsker vi ikke å regulere flere vassdrag, men problemstillingen bør diskuteres og vurderes.
Mer vannkraft gir oss også et annet trumfkort. Et som er av nasjonal, strategisk karakter – muligheten til å bruke overskuddskraften til å utvikle flere grønne løsninger. Det gir oss drahjelp fra klimaendringene til å gjennomføre det grønne skiftet. Elektrifisering av transportsektoren er en attraktiv kandidat. Innen 2030 bør en betydelig del av båt- og biltrafikken over på el Den videre ambisjonen bør være å elektrifisere all togtrafikk (fra dagens 80 prosent). Mer tilgjengelig kraft kan også gi den tradisjonelle, kraftkrevende industrien nye utviklingsmuligheter.
Mer nedbør har også en nedside. Det vil føre til en økning i hyppighet og omfanget av flommer, noe vi nylig har fått urovekkende forvarsler om. Forsikringsselskap melder at vi bruker ti ganger mer på reparasjon enn forebygging av klimaendringer. Norge må derfor iverksette tiltak for klimatilpasning for å redusere skadeomfanget ved naturskader. Så lenge kostnadene ved skade overgår kostnadene med å forebygge dem, slår tilpasningen ut samfunnsøkonomisk positivt. Dette høres tilforlatelig opplagt ut, men vi har fortsatt en lang vei å gå når det gjelder å tilpasse infrastruktur til forventede klimaendringer.
Norges velutbygde vannkraftsystem kan også spille en rolle som forebyggende og skadereduserende klimatilpasning. Intelligent styring av fyllingsgraden i magasinene avstemt mot avanserte vær- og klimamodeller, og statistiske verktøy, kan benyttes for å redusere risiko for flom i regulerte vassdrag.
Tiden er moden for en grundig gjennomgang av norsk vannkraftpolitikk i lys av omstillingen mot fornybar energi i Europa. Nye muligheter bør også ses i lys av gjennomføringen av det grønne skiftet i Norge. Balansen mellom de to er i seg selv et interessant tema.
Publisert i Dagens Næringsliv