Jamal, det er der det skjer

Yamal_Megaproject_650x1070.jpg

Øverste kart: Infrastruktur på Jamal: Rørledning til Europa: gul linje: Jernbane: grønn linje.

Av Salve Dahle, direktør Akvaplan-niva

Jeg står på broen på det russiske forskningsskipet "Dalnie Zelentsy" og skuer mot land. Det er august 1993, og jeg kjenner en varm bris fra Sibir i ansiktet. Vi ser landet som ei grønn stripe 3-4 km unna. Ved siden av meg står to representanter fra det amerikanske oljeselskapet Amoco og studerer vestkysten av Jamal-halvøya i kikkert. Amoco kjøpte seismikkdata fra de statlige geologiske selskapene som brått ble uten finansiering og oppdrag da Sovjetsamveldet falt sammen, og amerikanerne vet at det skjuler seg gigantiske petroleumsfelt under permafrosten.

Jeg var der fordi Akvaplan-niva og russiske kollegaer gjennomførte en omfattende kartlegging av miljøsituasjonen og biologisk mangfold i disse russiske havområdene på 1990-tallet. 20 år seinere blir de enorme ressursene av petroleum på Jamal-halvøya og i Karahavet utviklet i en rasende fart. Det er i all hovedsak gass og gasskondensat (blanding av gass og olje), og Putin har satt statsselskapene Gasprom og Rosneft i førersetet på henholdsvis land og offshore. Utviklinga foregår i et tempo som få i Vesten er klar over. Industrialiseringa av denne delen av Sibir vil føre til fullstendig endring av dette nesten paddeflate området som hittil kun den nomadiske Jamal-nenetsiske urbefolkninga har kunnet utnytte med sine reinsdyr. Og Norge, som vokter inngangen til den nordlige sjørute, vil se en stadig flom av skip og utstyr forbi våre kyster og til nye industrianlegg på Jamal.

Gass i rør til Europa

Rørtransport av gass fra Jamal-området til Europa kom i gang i 2012. Dette inkluderer det gigantiske Bovanenkovo feltet som Amoco kun fikk se i kikkert. Og de hadde helt rett i: Det er enorme ressurser her. I henhold til produksjonsplanen vil gassproduksjon i 2017 fra dette ene feltet være like stor som den samlede årlige norske gassproduksjonen! Gassen føres nærmere 1000 km over russisk territorium til Finskebukta. Derfra på bunnen av Østersjøen til Tyskland i verdens lengste undersjøiske rørledning. Denne satsinga er så stor at det bygges egen jernbane innover tundralandskapet på Jamal.

Russisk eierskap, internasjonale penger

Det satses også på transport av flytende naturgass (LNG) til globale markeder. Gasprom og det uavhengige russiske gasselskapet Novatek bygger ut i et område som har flere felt av Stockman størrelse. For å få det til, trengs det internasjonale partnere. Novatek har gått i kompaniskap med den franske giganten Total, og nyss ble det kjent at det kinesiske statlige oljeselskapet CNPC også har kjøpt seg inn i Jamal LNG, som nå eies 60 prosent av Novatek, og resten delt likt mellom Total og CNPC. Totalt anslås at nærmere 80 prosent av de enorme utbyggingskostnadene i Jamal og Karahavet kommer fra internasjonale kilder. Disse gigantinvesteringene er verdt å merke seg når man vet at både Statoil, ConocoPhillips og BP har redusert sin Russlandssatsning til nesten null i løpet av de seneste årene.  Interessant er det også at Russland har endret både sin lovgivning for dumping av masser på sjøbunnen, og sitt skatteregime, for at utbyggingen på Jamal ikke skulle bli hindret.

Jamal LNG blir betydelig større enn Statoils anlegg i Hammerfest. Og det bygges på et av de mest krevende steder i verden: med permafrost, ingen faste bosetninger og fullstendig uten annen infrastruktur. Nesten alt må fraktes inn med skip gjennom Barentshavet. Det bygges ny havn og ny flyplass for å ta i mot utstyr og folk.

Offshore utbygging i isfylte farvann

Ute i selve Karahavet har verdens største oljeselskap, ExxonMobile, gått i kompaniskap med det selskapet som har verdens størst bokførte oljeressurser i bakken, det russiske statsselskapet Rosneft. I en gigantavtale for to år siden ble de to selskapene enig om å samarbeide om utforsking og produksjon på den sibirske kontinentalsokkelen. I fjor ble skutt seismikk i Karahavet, i år skal det bores. Flere norske offshore-selskap har fått kontrakter.

Dette er isfylte farvann. I de siste 20 årene har det vært stort sett isfritt i det vestlige Karahavet fra juni til oktober. Slik var det også på 1930-tallet, og på 1870-tallet da modige fangstfolk fra Balsfjord som de første kartla Karahavet. Men i periodene mellom har det vært mye is. I det området som det skal bores til sommeren kan man regne med et isfritt vindu på 2-4 måneder i 2014. Dette stiller enorme krav til utstyr og til sikkerhetsrutiner. Det er ingen grunn til å tro at ikke selskapene tar dette alvorlig. Men er de forberedt godt nok på det uventede? Hva med søk og redning og beredskap i et område hvor ingenting finnes fra før?

Hva hvis noe skulle gå galt?

Flodene Ob og Jenisei drenerer halve Sibir. Vannmassene flyter gjennom Karahavet, trenger inn i Polhavet og blir transportert inn i Barentshavet fra nord.  Eventuelle oljesøl vil følge med hav og is på samme måte som sibirtømmeret. Til Barentshavet.

Studiene i 1993 var de første slike undersøkelser foretatt med vestlig metodikk i Karahavet. Allerede den gang var det snakk om utbygging og legging av rørledninger, og de miljødata vi samlet inn er nå verdifulle grunnlagsdata. For 20 år siden var det bare store ambisjoner og tom tundra der. I dag er dette et av verdens mest aktive områder. Ingen vet hvordan det vil se ut om 20 år, men vi gjør vi lurt i å følge med.

Første gang publisert i Nordlys.

Framsenterets kronikkserie

Stikkord: