Levende blåskjell fra bykaia i Longyearbyen. Selv om de alle ser ut til å være like, viser nye studier at dette sannsynligvis er individer med arvestoff fra to eller tre forskjellige arter. Frontfoto: Blåskjellene på Svalbard er som regel meget godt gjemt mellom alger, hydrozoer og mosdyr. Dette gjør at de svært ofte er veldig vanskelige å oppdage! Foto: Peter Leopold /UiT.
Av professor Jørgen Berge, (UiT Norges arktiske universitet og Universitetssenteret på Svalbard)
De fleste innvandrerne kommer helt i det stille fra sør, finner sin plass i nærområdet og blir værende der oppe i nord uten å skape noe oppstyr. Riktignok ikke i Longyearbyen, men langs kaikanten og andre steder i Isfjorden. Jeg snakker om innvandring fra Middelhavet – den varmekjære og sørlige Mytilus galloprovincialis eller Middelhavs-blåskjell.
Det marine økosystemet her nord utsettes konstant for en naturlig innvandring fra sør. Dette skjer først og fremst ved at den nordlige delen av Golfstrøm-systemet trenger inn i våre farvann og holder Svalbards fjorder varme og isfrie gjennom en lang kald vinter. Sammen med dette varme vannet kommer det også levende organismer fra sør. Dette er noe vi har visst om siden de første marinbiologene begynte å undersøke havområdene våre, men at noen skulle komme fra så langt sør som Middelhavet kom som en stor overraskelse på oss.
Golfstrømmen
Blåskjell dukket for første gang opp på Svalbard i 2004. Den første observasjonen av levende blåskjell ble gjort på Sagaskjæret ytterst i Isfjorden, og vi har senere funnet blåskjell flere steder i både Isfjorden og Kongsfjorden. Allerede første gang vi observerte blåskjell på Sagaskjæret antok vi at dette var et resultat av at små larver var blitt transportert nordover og inn i Isfjorden via Golfstrøm-systemet. Da antok vi at de alle kom kortest vei, noe som betyr området rundt Lofoten. Genetiske studier indikerte den gangen at det var det vanlige blåskjellet Mytilus edulis som hadde spredd seg nordover fra Nord-Norge. Men vi hadde et for lite datagrunnlag til å trekke skikkelige konklusjoner. Nå, drøyt ti år senere, har nye funn av blåskjell endelig gitt oss mulighet til å gjøre et skikkelig studie av dette. Ved hjelp av et bedre datagrunnlag og nye genetiske metoder, kan vi nå svare på hvor blåskjellene på Svalbard faktisk kommer fra og ikke minst få avkreftet / bekreftet at det dreier seg om det vanlig blåskjellet Mytilus edulis.
Prosjekt i Framsenteret
Oversikt over artssammensetning av forskjellige arter blåskjell på Grønland, Svalbard, Island, Nord-Norge og Russland.
De siste årene er det ikke bare på Svalbard at blåskjell har etablert seg – dette gjelder også vestkysten av Grønland. I samarbeid med kolleger fra både Grønland og Russland har vi nylig gjennomført et prosjekt, støttet av Framsenteret i Tromsø gjennom Flaggskipet Fjord og Kyst, med det mål for øyet å kartlegge de arktiske populasjonene av blåskjell. Det har nemlig blitt lansert flere hypoteser i tillegg til ”Golfstrøm”-hypotesen. Noen forskere har hevdet at funn av blåskjell i Arktis først og fremst dreier seg om svært gamle, men ikke oppdagede populasjoner av blåskjell fra Nord-Amerika – nærmere bestemt arten Mytilus trossulus. Med andre ord at de har levd på Svalbard sammenhengende siden forrige istid, uten at vi har oppdaget dem. Andre igjen har hevdet at det slett ikke dreier seg om en naturlig spredning, men snarere organismer spredt via skipstrafikk. Vi samlet derfor inn materiale fra så mange områder i Arktis som mulig, inkludert Grønland, Nord-Norge, Svalbard og Kvitsjøen. Selv om de tre aktuelle artene blåskjell er ekstremt like på utsiden og i praksis umulig å skille fra hverandre dersom de lever på samme sted, har de genetiske markører som gjør at vi relativt lett kan skille dem ved hjelp av DNA. Bruk av genetiske markører vil også kunne fortelle oss om det er hybrider, altså en blanding av arter til stede. Resultatet av dette arbeidet ble nylig publisert i en vitenskapelig artikkel, og resultatet var ikke mindre enn sensasjonelt!
Sammenblanding av arvestoff
For det første viste dataen våre at forekomst av blåskjell på Svalbard ikke dreier seg om gamle populasjoner av den nord-amerikanske arten, men hovedsakelig arvestoff fra det vanlige nord-atlantiske blåskjellet Mytilus edulis. Den nord-amerikanske arten var først og fremst vanlig langs vestkysten av Grønland, noe som stemmer godt overens med de antagelsene vi tidligere har gjort. Blåskjell var en ny art på Svalbard da den ble oppdaget i 2004. Men, det var også et betydelig innslag av arvestoff fra Middelhavet i samtlige populasjoner undersøkt på Svalbard. Kun de populasjonene som ble undersøkt fra de mer isolerte områdene i Kvitsjøen og langs Grønland hadde en struktur der en av de tre artene var helt dominerende. Alle de andre bestod av en mikstur av arter, og – som sagt – med viktige innslag fra Middelhavet. Et viktig poeng her er at vi ikke bare snakker om en blanding adskilte arter, men en blanding av arvestoff; hybrider eller krysninger av de tre artene. Dette betyr i klartekst at vi ikke snakker om en situasjon der adskilte arter kommer drivende inn med havstrømmer separat, men at de mest sannsynlig har trukket nordover gradvis og på en måte som tillater sammenblanding av arvestoff.
Viktige spørsmål om forvaltingsregime
Isolert sett er dette funnet spennende for oss som driver med denne forskningen, men det har også noen viktige implikasjoner. For det første åpner dette opp for viktige spørsmål vedrørende et forvaltningsregime av Svalbard som tar utgangspunkt i å konservere eller bevare naturen i sin ”naturlige” tilstand. Hva er egentlig naturlig når vi så åpenbart ikke en gang vet hva slags arter som lever i mer eller mindre urørte områder av Arktis? Hvordan forvalter vi et havområde som i vår levealder gjennomgår enorme endringer, både naturlige og menneskeskapte? For det andre indikerer resultatet at det umulig kan dreie seg om spredning via skipstrafikk – den genetiske sammensetningen er fundamentalt lik mellom adskilte populasjoner i forskjellige fjorder på Svalbard, noe som igjen betyr at blåskjell ikke har kommet sporadisk med noen få skip. Sist men ikke minst så peker det på en meget viktig sannhet vi litt for sjelden tar inn over oss; det er fryktelig vanskelig å trekke klare grenser i naturen. En politisk definert ulvesone gir like lite mening for en ulv på vandring som for en stakkars blåskjell-larve fanget i en havstrøm på vei nordover, uavhengig av om den bærer med seg arvestoff fra langt sørlige breddegrader eller ikke. Svalbard er, har alltid vært og vil alltid være en lapskaus av organismer med forskjellig bakgrunn, og etter hvert som temperatur, is eller andre viktige faktorer endres, så vil også det marine systemet respondere mer eller mindre umiddelbart. Det finnes ingen mur under vann som skiller Svalbard fra de omkringliggende havområdene, like lite som det burde være en mur mellom to land.
Artikkelforfatteren med fossile skjell fra Rijpfjorden på Svalbard. Blåskjell levde på Svalbard i varme perioder etter siste istid, men hvilke arter bodde her den gangen? DNA fra disse fossilene har ikke latt seg isolere. Foto: Colin Griffiths /SAMS
Referanse:
Mathiesen SM, Thyrring J, Hemmer-Hansen J, Berge J, Sukothin A, Leopold P, Bekaert M, Sejr MK, Nielsen EE (2016). Genetic diversity and connectivity within Mytilus spp in the subarctic and Arctic. Evolutionary Applications, DOI 10.1111/eva.12415.