PÅ TYNN IS: Langtidsovervåking av sjøis i Kongsfjorden på Svalbard. Foto: Sebastian Gerland, Norsk Polarinstitutt.
Av Jan-Gunnar Winther, Direktør Norsk Polarinstitutt
Selvfølgelig vet ingen om smeltingen av isen i Polhavet vil fortsette i det tempoet vi har sett de siste årene. Naturlige klimaendringer kan føre til at smeltingen bremser opp. Men det er dessverre ikke det mest sannsynlige.
Ser vi på smeltingen de siste 30 årene, og spesielt de siste fem årene hvor smeltingen har skutt fart, og de antatte temperaturøkningene framover er følgende konklusjon snublende nær: Polhavet vil bli delvis isfritt sommerstid, og dermed seilbart, i dette århundret. Når dette inntreffer strides de lærde om, men flere og flere forskere mener at det vil skje i god tid før midten av dette århundret. Noen antyder at det kan skje i løpet av de nærmeste 5-10 årene.
Noen iskalde fakta. Siden 1979, da vi fikk pålitelige satellittmålinger, har isutbredelsen på årsbasis avtatt med 4,1 prosent per tiår. Sommerstid har utviklingen gått mye raskere, for september måned er isutbredelsen redusert med 11,2 prosent per tiår i samme periode.
Disse tallene viser en utvetydig tendens, isen i Polhavet smelter og endringene er størst om sommeren. Urovekkende nok. Men det som virkelig har fått isforskere verden over til å rive seg i håret av forundring er det som har skjedd de siste fem årene.
De fem siste årene har isutbredelsen vært mindre enn noen andre år etter 1979. I rekordåret 2007 dekket havisen i september måned 4,2 millioner km2 mens det var 7,8 millioner km2 i 1980. Forskjellen tilsvarer et areal likt 1/3 av USA eller litt mer enn India i størrelse. Samtidig som utbredelsen av is har gått tilbake, har den gamle, tykke isen nesten forsvunnet. Det er nå mindre enn 10 % is som er eldre enn to år i Polhavet.
Det vi vet er at issmeltingen har overgått selv de mest radikale spådommer som ble gjort for kun noen år siden. Det vi også vet er at den tynne isskorpa som dekker Polhavet er veldig utsatt for temperaturøkninger i luft og hav. Det vi videre vet er at temperaturen kommer til å stige, sannsynligvis minst 1,5 grader Celsius på grunn av historiske utslipp av drivhusgasser, selv om verdenssamfunnet skulle finne fram til en forpliktende klimaavtale i Mexico neste år. Ingen kan garantere for et delvis isfritt Polhav i løpet av 10-15 år, men sannsynligheten er etter min mening så stor at norske myndigheter må forberede seg på en slik situasjon. Hvorfor? Ikke fordi det vil være mulig å padle kajakk i Polhavet om ti år. I noen grad fordi cruiseturismen vil blomstre i Arktis. Mer fordi fiskeriene vil flytte seg til nye områder. Og absolutt fordi store områder blir tilgjengelige for olje- og gassvirksomhet. Naturligvis på grunn av perspektivene med transpolar shipping. Og sist men ikke minst, fordi tilgjengeligheten i Polhavet har en svært viktig geopolitisk side ved seg.
Det tyske rederiet Beluga som seilte sine båter gjennom Nordøstpassasjen sommeren 2009, sparte 300.000 US dollar per skip på manøveren. Russland ser store kommersielle muligheter i økt internasjonal skipstrafikk gjennom Nordøstpassasjen, og nå ønsker russerne å smi mens jernet er varmt og markedet fortsatt er der. Etter hvert som isen fortsetter å smelte, vil det bli mindre behov for isbrytere og tjenester for utenlandske båter ved havnene i Sibir. Guvernøren i Arkhangelsk fylke, Ilja Mikhailtsjuk, ga nylig uttrykk for at Russland må legge forholdene til rette nå, mens deres egne kystnære farvann fortsatt er attraktive seilingsleder. Det må snarest legges bedre til rette for navigasjon, bunkers-, utstyrs- og proviantservice, havnekapasitet og isbryterassistanse, sa guvernøren.
Rederienes regnestykker handler nå om hva slags skip de skal bygge til hvilke formål. Det er lite lønnsomt å bygge spesialfartøy som kan gå i isen bare noen få måneder i året og som ellers er uøkonomiske til bruk i åpen sjø. Et konvensjonelt skipsskrog er ikke egnet for å ta seg fram i isen, og et spesialbygd isbryterskrog gir dårlig driftsøkonomi i åpent farvann.
Skipsfartsnæringen har derfor begynt å se på nye konsepter som for eksempel double acting skrog. Dette er båter som fungerer som en isbryter når de går akterover, mens de har et konvensjonelt forskip optimert for god driftsøkonomi ved gange forover i åpent farvann. Det er kanskje slike fartøyer som kan gjøre trafikken i Polhavet lønnsom. Et annet alternativ er å la spesialbygde isforsterkede fartøy trafikkere Polhavet, mens man etablerer omlastningshavner i begge ender, dvs i Beringstredet og på europeisk side. I et slikt konsept ligger Svalbard nærmest perfekt plassert som omlastningsområde.
Risiko er sannsynlighet ganger konsekvens. Sannsynligheten for et delvis isfritt Polhav om sommeren i løpet at 10-15 år er absolutt til stede. Konsekvensene av det vil være enorme. Derfor kan Norge simpelt hen ikke løpe risikoen med å la være å forberede seg på en slik situasjon. Nå.