
I løpet av de tyve årene som har gått siden miljøvernstrategien ble vedtatt, har vi for det første fått økt vår kunnskap: vi vet nå mye om miljø og samfunn i nord som vi ikke visste før, skriver artikkelforfatteren. Her fra et av Havforskningsinstituttets forskningstokt i Barentshavet. Foto: Havforskningsinstituttet.
Av Alf Håkon Hoel, Regiondirektør, Havforskningsinstituttet
Avslutningen av den kalde krigen og murens fall gjorde økt internasjonalt samarbeid i Arktis mulig. De åtte arktiske landene (Canada, Danmark [for Grønland og Færøyene], Finland, Island, Sverige, Norge og USA) vedtok Den arktiske miljøvernstrategien i 1991. Formålet var å styrke det sirkumpolare samarbeidet om vern av det arktiske miljøet, blant annet gjennom opprettelse av overvåkningsprogrammer. Med miljøvernstrategien som grunnlag, etablerte de samme landene i 1996 Arktisk råd.
Arktisk råd
Opprettelsen av Arktisk råd innebar mer struktur på samarbeidet, og satte også bærekraftig bruk av miljøet på dagsordenen. En har i dag permanete arbeidsgrupper for blant annet beskyttelse av det marine miljøet, overvåking av miljøtilstanden i nord, bevaring av biologisk mangfold, bærekraftig utvikling, og forebyggende arbeid og respons i forhold til mulige miljøkatastrofer. Arbeidet gjøres av et stort antall forvaltere og forskere fra de arktiske landene, og styres gjennom ministermøter (utenriksministrene) som holdes annet hvert år.
I regi av Arktisk råd har det vært gjennomført omfattende, vitenskapelig baserte vurderinger av bl.a. klimaendringer i Arktis, forurensingssituasjonen på ulike områder, olje- og gassvirksomhet og skipsfart. Dette har gjort at vi i dag vet svært mye mer om miljøtilstand og perspektiver for økonomiske aktiviteter enn før.
En annen dimensjon ved samarbeidet er at det bidrar til utvikling av gjensidig forståelse og felles standarder for hvordan en skal møte felles utfordringer. Ministermøtet i Tromsø i 2009 ga for ekssempel støtet til utarbeidelse av en internasjonal avtale om søk og redning til havs. Den ferdigforhandlede avtalen vil bli undertegnet på det neste ministermøtet i Nuuk i mai i år. Et annet eksempel er vedtak av retningslinjer for offshore olje- og gassvirksomhet.
Arktis har blitt større
Nok et aspekt ved virksomheten til Arktisk råd er at det brukes en annen forståelse av Arktis enn den tradisjonelle norske forståelsen. Her til lands er “Arktis” gjerne forbundet med områder nord for fastlandet. I arbeidet innenfor Arktisk råd omfattes bl.a. det meste av Nord-Norge, Island og Færøyene. I dette perspektivet er regionen rundt 30 millioner km2, eller ca. 3 ganger større enn Europa.
Denne vide forståelsen av hva som er Arktis er den man møter ute i verden. Den innebærer at regionen blir mer politisk og økonomisk interessant enn i en forståelse som begrenser Arktis til områder med permafrost og is.
Internasjonal dagsorden
Den internasjonale oppmerksomheten rundt Arktis har økt sterkt de siste årene, blant annet på grunn av den store reduksjonen av is i Polhavet og spekulasjoner om økt tilgang til naturressurser. Dette gjør at ikke bare de arktiske landene, men også andre i økende grad ser mot nord.
Arktisk råd fremstår derfor som en viktigere arena for internasjonalt samarbeid i nord enn for bare noen få år siden. Dette reiser spørsmål om den nåværende organiseringen av samarbeidet er tilpasset de nye realitetene: Mange flere, deriblant Kina, Japan og EU, ønsker å delta og søker permanent observatørstatus. Sekretariatet til Arktisk råd, som foreløpig er lokalisert til Tromsø i perioden 2008 – 2013, har mye å gjøre og trenger flere ressurser og permanent lokalisering. Det er også behov for å gjennomføre nye vurderinger av status for ulike sider av miljøet i Arktis. Alt dette krever ressurser.
I den videre utviklingen av samarbeidet som Den arktiske miljøvernstrategien ga støtet til, er det også viktig å se på hva Arktisk råd gjør og hva som er ivaretatt i annet internasjonalt samarbeid. Klimaspørsmålet, f.eks., håndteres i de globale klimaforhandlingene. Skipsfart er regulert gjennom en rekke avtaler under Den internasjonale maritime organisasjonen. Det eksisterer et stort antall internasjonale avtaler og samarbeidsordninger som regulerer ulike saksfelt i Arktis. I forhold til slike etablerte systemer bidrar Arktis råd med kunnskap om situasjonen i Arktis og er pådriver for en utvikling som tjener interessene der.
Hva har miljøvernstrategien betydd?
I løpet av de tyve årene som har gått siden miljøvernstrategien ble vedtatt, har vi for det første fått økt vår kunnskap: vi vet nå mye om miljø og samfunn i nord som vi ikke visste før. Denne kunnskapen er også satt inn i et arktisk perspektiv, som gir andre innsikter enn f.eks. et nasjonalt. For det andre er det etablert et omfattende apparat til støtte for praktisk samarbeid på en rekke områder. Gjennom det har den gjensidige forståelsen mellom landene i nord økt. Og for det tredje er Arktis råd etablert som et politisk forum for politikkutvikling i nord, med en stadig viktigere rolle å spille.
Framsenterets kronikkserie:
19. januar 2011: Morten Ruud og Jan-Gunnar Winther: Forbilder og formgivere
18. januar 2011: John Richard Hansen og Kim Holmén: Klimaendringer på Svalbard
16. desember 2010: Alf Håkon Hoel og Jan-Gunnar Winther: Fra marinebase til marin base?
8. desember 2010: Jan-Gunnar Winther: Hva gjør FNs klimapanel nå?
29. november 2010: Anne Jørgensen: Jorda er spinnvill
5. november 2010: Kjetil Sagerup og Geir Wing Gabrielsen: Er det trygt å spise fisk?
2. november 2010: Eva Fuglei: Fjellreven og fjellrypa – om et flaggskip og en skarv(e)rype
27. oktober 2010: Bjørn Fossli Johansen og Jan-Gunnar Winther: Mot et grønnere Russland?
27. september 2010: Mariann Mathisen og Harald Dag Jølle: Ishavsfangst og polarforskning
15. september 2010: Jan–Gunnar Winther: Polarnasjonen Kina
27, august 2010: Reinhold Fieler: Et moderne kappløp rundt Nordpolen
25. juni 2010: Jan Gunnar Winther: Når det umulige skjer
15. mai 2010: Jan-Gunnar Winther: Klima-strutser
30. april 2010: Helge M. Markusson: Viktig forskningssamling i nord
23. april 2010: Godfroid Jacques: Nytt senter gir unik mulighet til å bidra
14. april 2010: Arvid Hallén: Nordområdeforskningen i endring
6. april 2010: Jan-Gunnar Winther: Nansen-Amundsenåret 2010
8. mars 2010: Gunnar Jordfald og Inge Jan Henjesand: Kan hente hjem mer EU-forskning
4. mars 2010, Lars Fause: Svalbardtraktaten – 90 år og like aktuell
1. februar 2010, Helga Pedersen og Arne L. Haugen: Steinrike nordområder
27. januar 2010, Nalan Koc og Jan-Gunnar Winther: Klima, vi er på rett spor
22. januar 2010, Salve Dahle og Reinhold Fieler: Navet i nordområdepolitikken
20. januar 2010, Jan Gunnar Winther: Blått polhav?