Av Professor Jørgen Berge (UiT Norges arktiske universitet og Universitetssenteret på Svalbard) og Professor Paul E Renaud (Akvaplan-niva AS og Universitetssenteret på Svalbard)
![Polhavseksp studenter_650x433[1].jpeg](/../filearchive/Polhavsekspstudenter_650x4335B15D.jpeg)
Studenter og forskere på UNIS-kurset Arctic marine benthos med representanter fra alle de Arktiske kyststatene og til sammen 16 nasjoner. Foto: E Halsnes, matros om bord på Helmer Hanssen.
Russland leverte tidligere i år inn krav om eierskap i polhavet, og de andre arktiske kyststatene forbereder eller har levert inn tilsvarende krav. Nordpolen og Polhavet nasjonaliseres, og tilgangen til enda ukjente og/eller urealiserte resurser står sentralt.Vil dette være til hinder for en felles utforskning og forståelse av det sentrale Polhav og de omkringliggende sokkelhavene som ett integrert system?
Professor Paul Wassmann ved UiT Norges arktiske universitet var blant de første til å påpeke behovet for å gjøre den arktiske marine forskningen mindre geografisk sektoriell og med et mer pan-arktisk perspektiv. I takt med at vår forståelse av hvordan de store havstrømmene former og regulerer livet i polhavet har økt, har også innsikten i det faktum at Arktis ikke kan forståes ut i fra sektorielle eller geografisk avgrensede områder ført til et større fokus på pan-Arktisk integrering. Dette gjelder ikke bare marin biologi og naturvitenskapene, men også samfunnsmessige, kulturelle og industrielle aspekter vedrørende Arktiske forhold. Polhavet har vært et internasjonalt område der naturen selv har satt de største begrensingene for aktivitet – kulde, en mørk polarnatt og et permanent isdekke er alle faktorer som i meget stor grad har begrenset vår aktivitet og tilgang i Polhavet.
Men det marine Arktis er ikke bare selve Polhavet. Omtrent halvparten av havområdene omfatter sokkelhavene rundt, og disse står i nær og direkte kontakt med det sentrale Polhavet. Men til forskjell fra Polhavet, der de naturgitte forholdene har vært det største hinderet, har nasjonale og sikkerhetspolitiske faktorer i vesentlig grad satt begrensninger på en åpen og integrert forskningsaktivitet i flere av sokkelhavene. Laptev- og Karahavet fremstår nesten som mytiske hav på en fremmed planet for mange vestlige forskere.
Etter hvert som de Arktiske kyststatene leverer inn sine krav om eierskap ikke bare til Nordpolen, men til hele Polhavet, står vi i fare for å få en sektoriell og geografisk oppdeling av et naturlig sammenhengende område. Russland har formelt levert deres krav på Nordpolen, og andre arktiske kyststater har enten levert foreløpige krav eller de er ventet å gjøre det samme. Med så mange viktige spørsmål som krever samarbeid, både innen forskning, politikk, utvikling av ressursgrunnlaget i nord og ikke minst miljøforvaltning, har behovet for samarbeid på tvers av landegrenser i nord aldri vært større.
Som forskere har vi derfor med bekymring sett på utviklingen rundt eierskap til Polhavet de siste årene. Ikke fordi territorielle krav skal medføre større spenninger sikkerhetspolitisk – forpliktende internasjonalt samarbeid gjennom bland annet Arktisk Råd spiller en viktig rolle for at det i dag er lite som tyder på at et økt sikkerhetspolitisk spenningsnivå er under oppseiling – men for at nasjonalisering av Polhavet skal legge de samme hindre i veien for en felles integrert forståelse slik vi til dels ser for sokkelhavene rundt. Det blir litt som i sangen til Maj-Britt Andersen om ballongen – du kan ikke stikke hull på bare den ene ballong-halvdelen!
Og i bunn og grunn, bokstavelig talt, for de territorielle kravene, står havbunnen i polhavet. Den nasjonen som ovenfor «Commission on the Limits of the Continental Shelf» i FN kan fremlegge de beste bevisene for at de store dyphavsryggene som går på tvers av polhavet er en naturlig forlenging av deres egen kontinentalsokkel, har en meget god sak når det gjelder å få definert eierskap til disse. Samtidig med at Arktis nasjonaliseres, drar en gruppe UNIS-studenter i disse dager ut på tokt inn mot polhavet for å studere livet på bunnen av polhavet. Uavhengig av hvilken nasjon som til syvende og siste vil være eier, finnes det her en meget lite studert, men desto mer spennende og interessant bunnfauna.
Og selv om vi ikke er i stand til å komme langt inn i Polhavet, utgjør Svalbard for oss på mange måter porten inn i det ukjente. De 17 studentene som er med representerer ikke mindre enn 11 nasjoner, inklusiv alle Arktiske kyststater. Med de 10 forskerne som også er med, er antall nasjoner representert oppe i 16. Samtlige nasjoner er land med historisk eller politisk interesse i Arktis. Og samtlige er samlet ombord på forskningsfartøyet Helmer Hanssen fra UiT Norges arktiske universitet. Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) står som arrangør av kurset, og er et naturlig samlingspunkt for mye av den forskningskompetansen rundt Polhavet som finnes i Norge. Spesielt er det tette bånd mellom UNIS og flere av de andre medlemsinstitusjoner i Framsenteret i Tromsø, med UiT Norges arktiske universitet, Akvaplan-niva, Norsk Polarinstitutt og Havforskningsinstituttet i spissen. Vårt håp er at en slik internasjonalisering av forskningsmiljøet, og med de kontakter som knyttes mellom morgendagens eksperter, skal være med på å forhindre en sektoriell avgrensning. I alle fall innen forskningsmiljøene. Polhavet og de omkringliggende sokkelhav er på en global skala relativt små, men de innehar meget store regionale forskjeller og karakteristikker.
Kun gjennom et helhetlig perspektiv er det mulig å legge til rette for en kunnskapsbasert forvaltning og en felles forståelse av kanskje det minst utforskede havområdet på vår planet – det dype og frem til nå islagte sentrale polhavet. I denne sammenhengen er samarbeid og felles aktivitet på tvers av landegrensene og fremtidige territorialkrav det viktigste virkemiddelet vi har, noe dette UNIS kurset er et godt eksempel på!