Kart: Kartverket. Frontfoto: Hannes Grobe/Wikipedia
Av Alf Håkon Hoel, Fiskeriråd
Fredskonferansen i Versailles etter første verdenskrig vurderte hvordan Svalbard skulle styres. Én modell var at Norge skulle bestyre området på vegne av det internasjonale samfunnet, en annen var at Norge skulle få suvereniteten over øygruppen. Den siste løsningen ble valgt og nedfelt i Svalbardtraktaten av 1920 og gjennomført i Svalbardloven av 1925.
Svalbardtraktaten slår fast at partene til traktaten anerkjenner Norges “fulle og uindskrenkede høihetsret” over øygruppen, på vilkår fastslått i traktaten. Borgere fra traktatspartene skal bl.a. ha lik rett til jakt og fiske. Dette legger, på samme måte som forpliktelser i andre traktater, føringer på hvordan Norge kan utøve sin suverenitet. Traktaten fastslår at bestemmelsene om likebehandling gjelder landområdene og til dels i territorialfarvannet. Bestemmelsene om likebehandling gjelder altså ikke utenfor territorialfarvannet.
Siden 1920-tallet har havretten utviklet seg betydelig og gitt kyststatene nye rettigheter og plikter. Med FNs tredje havrettskonferanse 1974-1982 kom en nyvinning: 200 mils økonomiske soner der kyststatene har suverene rettigheter over ressursene i vannmassene. På havbunnen strekker kyststatenes suverene rettigheter seg ut til kontinentalsokkelens yttergrense, også der denne er utenfor 200 nautiske mil. Mens kyststaten må proklamere 200 mils sonen, har den uten videre rett til kontinentalsokkel. Utover 200 nautiske mil må sokkelens utstrekning dokumenteres.
Norge etablerte en økonomisk sone i 1977, en fiskevernsone ved Svalbard i 1978, og en fiskerisone ved Jan Mayen i 1980. Avgrensningen av Norges havområder i nord er fastlagt gjennom avtaler med Danmark/Grønland (2006) og Russland (2010). I 2009 ga Kontinentalsokkelkommisjonen en anbefaling om utstrekningen av norsk sokkel i nord. Den slår fast at det er én sammenhengende sokkel fra kysten av Fastlands-Norge opp til og forbi Svalbard.
At en i 1978 ikke etablerte en økonomisk sone ved Svalbard skyldtes den sikkerhetspolitiske situasjonen: Den kalde krigen var på sitt kaldeste. Videre var ikke ordningen med 200 mils soner sikker folkerett – Havrettskonvensjonen trådte ikke i kraft før i 1994. Hovedhensikten med fiskevernsonen var å sikre bærekraftig forvaltning av fiskeressursene. Fiskeri- og fiskevernsone er ikke noe unikt for Norge. En rekke kyststater ved Middelhavet har opprettet slike soner heller enn fulle økonomiske soner.
De største fiskebestandene i Barentshavet er spredt over store områder. I lys av utviklingen mot 200 mils soner opprettet Norge og Sovjetunionen i 1975 en fiskerikommisjon for samarbeid om forvaltningen av de felles fiskebestandene i Barentshavet. Året etter inngikk de en avtale om gjensidige fiskeriforbindelser. Kommisjonen møtes årlig og fastsetter totalkvoter for fellesbestandene. Videre fordeler kommisjonen kvotene, herunder en andel til tredjeland. Det settes av en egen andel av totalkvoten til tredjeland i Fiskevernsonen. Dette utgjør ca 4% av TAC for torsk, tilsvarende den historiske andelen av landenes fiske.
Over tid har arbeidet i Fiskerikommisjonen utviklet seg betydelig og gitt gode resultater ved at de store bestandene generelt er i god forfatning. Denne utviklingen skyldes dels solid forskningsmessig fundamentet for forvaltningen, dels høstingsregler som gir langsiktighet i reguleringen av uttak fra bestandene, og dels at de to kyststatene har styrket kontrollen med fiskeriaktiviteten i sine havområder.
Mens fisk reguleres av havrettens regler for ressurser i vannmassene, er snøkrabbe en sedentær art og faller under reglene for kontinentalsokkelen. Havbunnen i Smutthullet er i sin helhet kontinentalsokkel hvor kyststatene, Norge og Russland, har suverene rettigheter til å utnytte ressursene. Fisket etter sedentære arter som snøkrabbe kan derfor ikke skje uten samtykke fra kyststaten. Til nå har forekomstene av snøkrabbe hovedsakelig vært på russisk side av delelinjen, men siden bestanden vokser, forventer en at den i økende grad også vil være å finne på norsk side. I regi av Fiskerikommisjonen foregår det et forskningssamarbeid på kongekrabbe og snøkrabbe, og på kommisjonsmøtet nylig besluttet de to statene å gi hverandre gjensidig adgang til fangst av snøkrabbe i Smutthullet.
Både opprettelsen av Fiskevernsonen og norske myndigheters gjennomføring av reguleringstiltak og håndheving av disse med grunnlag i norsk sone- og fiskerilovgivning har medført episoder hvor andre land eller deres fartøyer ikke uten videre har akseptert de norske tiltakene. Det siste tiåret har det imidlertid ikke vært alvorlige episoder. Det er nærliggende å se dette i sammenheng med at både det overordnete forvaltingsregimet i nord og ordningen i Fiskevernsonen gjør at ressursene forvaltes på en bærekraftig måte, noe alle i siste instans tjener på.
Første gang publisert i FiskeribladetFiskaren
