Foto: Børstemarken er en kjemosymbiotisk art. Det vil si at den ikke har tarmsystem, og er avhengig av et samarbeid med mikrober som kan omdanne metan til næringsstoffer. Foto: Emmelie Åström/CAGE. Frontfoto (klikk på bildet for fullt format): En flyndre hviler i en eng av børstemark som trives nært metankilder. Foto: CAGE
Av Maja Sojtaric, CAGE
Kalde utslippssteder er steder hvor hydrokarboner, hovedsakelig metan, siver ut fra havbunnen. Væsker og bobler som siver ut fra disse er ikke varmere enn det omkringliggende sjøvannet, derav navnet. På motsatt ende av skalaen har vi hydrotermale skorsteiner som slipper ut lignende materiale som er opp til 400°C varmt.
Men i likhet med de hydrotermale skorsteinene, kan kalde utslippssteder livnære spesialiserte livsformer gjennom en prosess som kalles kjemosyntese.
Illustrasjon M. Sojtaric/CAGE
Kalde utslippssteder kan dramatisk påvirke mange aspekter av havbunnens samfunnet, selv i iskalde og mørke Polhavet, viser en ny studie publisert i Marin Ecology Progress Series.
— For første gang har vi dokumentert at metanutslipp tydelig påvirker fauna på bunnen av havet i de høyarktiske områdene rundt Svalbard, sier CAGE stipendiaten Emmelie Åström, som er hovedforfatter av studien. Blant forfatterne finner vi også Michael L. Carrol og JoLynn Carrol som arbeider ved Akvaplan-niva på Framsenteret.
Mye, men ikke mangfoldig liv.
Mange utslippssteder har nylig blitt oppdaget og kartlagt på den arktiske sokkelen av Vest Svalbard og Barentshavet. Disse er koblet til smelting av metanhydrat, en is-lignende substans som dannes, og er stabil, under havbunnen i kalde temperaturer og under høyt trykk.
Gasshydrater er også kjent som is som brenner da det inneholder store mengder energi i form av metangass. Photo: CAGE
Åström og kolleger observerte i studien at metankilder har en sterk lokal innflytelse på overfloden og mangfoldet av bunndyr. Den totale biomassen var betydelig høyere rundt de kalde utslippssteder sammenlignet med områder i nærheten der metan ikke sivet ut.
— Men selv om det var mye liv rundt utslipp, besto det meste av noen få arter som er svært tolerante til de vanskelige forhold i metanrike miljøer, eller er spesielt tilpasset til å leve på metan som energikilde. Dette førte til en vesentlig lavere artsmangfold, sier Åström.
Kjemosyntese – en vellykket livsstrategi
Åström og kolleger oppdaget noe som lignet på enger av børstemark rundt metankildene. De såkalte siboglinidene er søskenbarn til de dramatiske og store markene som man kan finne rundt hydrotermale ventiler.
Siboglinidene er kjemosymbiotiske. Det vil si at de i stedet for tarm huser en koloni av mikrober som omdanner metan til næringsstoffer for marken ved en kjemisk reaksjon. Denne måten for samarbeid er veldig suksessfult for utviklingen av livsformer på mørke steder hvor fotosyntese ikke er mulig.
— Vår studie viser at effekten av disse arktiske metankilder på livet på havbunnen kan være sterk, men er veldig lokalisert og fokusert til metanutslippssteder, påpeker Emmelie Åström.
Kalde metanutslippssteder kan være vanskelige for forskere å få øye på, i motsetning til hydrotermale ventiler som ofte ser ut som skorsteiner som spyr ut svart røyk. Men observasjoner av spesialiserte livsformer på havbunnen kan gi forskere en indikasjon på hvor metan slipper ut, og hvor mye gass det er snakk om.
— Denne studien gir oss nøkkelobservasjoner i en høyarktisk beliggenhet som med stor sannsynlighet vil bli sterkt påvirket av varmere havtemperaturer. Dette kan i sin tur føre til økte metanutslipp fra de smeltende gasshydratene under havbunnen. Derfor er måten biologiske samfunn reagerer på, og forbruker, denne klimagassen ekstremt viktig å undersøke, avslutter Åström.
Referanse:
Åström EKL, Carroll ML, Ambrose WG Jr, Carroll J (2016) Arctic cold seeps in marine methane hydrate environments: impacts on shelf macrobenthic community structure offshore Svalbard. Mar Ecol Prog Ser 552:1-18
CAGE:
Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima (CAGE) studerer gasshydrater i de arktiske områdene for å kartlegge effektene det kan ha på havmiljøet og fremtidens globale klima.
CAGE ble etablert ved Institutt for geologi, UiT Norges arktiske universitet, i nært samarbeid med Norges geologiske undersøkelse (NGU).
Senteret har status som Senter for fremragende forskning (SFF) og er lokalisert ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø