Av Jan-Gunnar Winther, direktør Norsk Polarinstitutt
I gamle dager ble kanarifuglen brukt for å varsle at det var fare på ferde i kullgruvene. Ble innholdet av giftgasser for høyt, tok kanarifuglen kvelden. Da hastet det for gruvearbeiderne å ta seg ut av gruvesjaktene. Kulldriften på Svalbard går som kjent mot slutten, men kanarifuglen ser ikke ut til å bli arbeidsledig av den grunn. Nå varsler den igjen om at ikke alt er som det skal være. For på Svalbard har klimaet kommet skikkelig i ulage. Temperaturene ligger skyhøyt over normalen, spesielt om vinteren. Hva er det som egentlig skjer?
Variasjoner
Det er godt kjent at klimaendringene rammer Arktis hardest. I tillegg er det variasjoner i klimautviklingen i ulike deler av Arktis. Både dagens situasjon og sannsynlig klimautvikling basert på modellscenarier tyder på at Barentshavet, Svalbard og områdene øst og nord for Svalbard vil få en betydelig sterkere oppvarming enn resten av Arktis. Norsk del av Arktis er en «varm flekk» i et Arktis som allerede omtales som en klimatisk «hot spot». Den enkle forklaringen er at havisen som tidligere omsluttet Svalbard gjennom lange vintre, stort sett glimrer med sitt fravær. Havisen ligger ikke lengre som et isolerende lokk som hindrer energien fra havet å varme opp luftmassene. Det forklarer hvorfor oppvarmingen har vært størst på vinteren. De siste vintrene har temperaturene ligget både 5 og 10 grader over normalen.
Konsekvenser
Klimaforskere har vært oppmerksom på disse raske endringene på Svalbard og studert hvordan isbreer har trukket seg tilbake og marine arter har ekspandert nordover. Det er ingen tvil om at endringene har store konsekvenser for natur og dyreliv på øygruppa, men nå har et helt nytt problem for alvor meldt seg. Infrastruktur og samfunn påvirkes. Longyearbyens befolkning er hardt rammet. Det har vært flere evakueringer fra skredutsatte områder det siste året. Det vurderes nå om ny bygningsmasse må reises til erstatning for den som ikke lengre vurderes som trygg å bo i. Alvorlighetsgraden av klimaendringene har plutselig inntatt en ny dimensjon.
Skred
Det er verdt å studere Meteorologisk institutt sin klimastatistikk for målestasjonen på Svalbard lufthavn (finnes på yr.no). Den illustrerer godt hvorfor man har hatt problemer med snøskred, jordras, erosjon og tinende permafrost. Temperaturøkningen på Svalbard har ført til store økninger i nedbørsmengdene. I oktober og desember 2015 – før det fatale snøskredet i Longyearbyen – kom det store snømengder. I begge disse månedene falt det tre ganger mer nedbør enn normalt og nedbøren kom stort sett som snø. I fjor var det også store nedbørsmengder på høsten, ca. fem ganger over normalen både i oktober og november. Forskjellen fra året før var imidlertid at mye av dette kom som regn. Hele høsten hadde vært mild og vannmassene fikk enkelt spillerom siden bakken knapt var frosset når uværet satte inn i november.
Permafrosten i fare
At det øverste jordsmonnet ikke var frosset førte også til at bølger fikk fritt spillerom til å erodere kyststripa ved flyplassen i Longyearbyen. Resultatet ble store skader på veien langs strandsonen. Men det er ikke bare ved ekstremvær at tinende permafrost volder problem for samfunnet i Longyearbyen. Det blir stadig lengre ned til laget med permafrost fordi jordmassene stadig tiner dypere når somrene blir lengre og varmere. Det betyr at man må pæle dypere for fundamentering av hus og annen infrastruktur. Det er verdt å merke seg at årsmiddeltemperaturen på Svalbard lufthavn i 2016 var minus 0,1 grader Celsius. Fortsetter oppvarmingen vil middeltemperaturen over året tippe over på pluss-siden og da har permafrosten fått sin dødsdom.
Overraskende
Effektene av klimaendringene på Svalbard har kommet overraskende på ekspertene. Endringene er raskere enn noe vi kan sammenligne med og det øker usikkerheten i våre risikovurderinger. Snøskredene i februar i år og desember 2015 ble klassifisert som minst 100 års skred av NVE. Problemet er at slike risikoberegninger baserer seg på det ”gamle klimaet” som ikke er representativt for klimasituasjonen i dag. Fortsetter klimaendringene – noe som er svært sannsynlig – vil heller ikke dagens klima være et godt grunnlag for risikoberegninger av naturkreftene i framtida. Vi står med andre ord i et svært vanskelig dilemma. Hvilket grunnlag skal vi bruke når vi beregner risiko for etablering av infrastruktur, f. eks. når bygningsmassen i Longyearbyen skal flyttes? Hvis sikkerhetsmarginene må økes – hvordan fastsetter vi dem?
Nye spørsmål
Dette reiser spørsmål om dagens klimaforskningen i stor nok grad er rettet mot studier av samfunnsmessige konsekvenser i en situasjon med raske og uforutsigbare klimaendringer. Effektforskning på samfunn, hvor flere ulike og langsiktige klimascenarier legges til grunn, kunne med fordel styrkes. Det gjelder selvfølgelig også på fastlands-Norge. Forstår vi de langsiktige effektene av klimaendringer, kan vi ta kloke valg i dag. Risikovurderinger hvor det er lav sannsynlighet men store konsekvenser må vurderes opp mot beregnet skadeomfang. Det er ikke god samfunnsøkonomi å reparere framfor å forebygge. Å håndtere klimaendringer reaktivt gir store omkostninger. Det er det siste hardt prøvde kommuneøkonomier trenger.
Må tas på alvor
Klimaendringer må tas på dypt alvor i enhver planleggingsprosess, slik som når vi bygger i strandsonen, anlegger veier i skred- og rasutsatte områder, bygger kraftmaster, dimensjonerer bygninger, planlegger arealbruk langs kysten knyttet til akvakultur, bygger alpinanlegg etc. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap gir gode retningslinjer basert på dagens kunnskap. De må selvsagt brukes i all planlegging. I tillegg vil bli viktig å revidere kunnskapsgrunnlaget slik at risikovurderingene er mest mulig realistisk. Vi lever i en endringstime og kanarifuglen på Svalbard har gitt et forvarsel på at mer er i vente.
Publisert i Nordlys.