Utlyste blokker i 23. konsesjonsrunde, SVO-er identifisert i St. Meld. nr. 8 (2005–2006) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten og Meld. St. 10 (2010–2011) Oppdatering av forvaltningsplanen for det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten og maksimal isutbredelse i april og september i 30-årsperioden 1984–2013.Figur: Norsk Polarinstitutt
Fronfoto: Ismåken er en høyarktisk art som oppholder seg i isfylte farvann hele året. På grunn av artens sterke tilknytning til drivisen, og rolle som åtselfugl, kan ismåkene være sårbare for endringer i forekomst og utbredelse av havis, og for å akkumulere høye nivåer av miljøgifter. Foto: Haakon Hop/Norsk Polarinstitutt
Av Dag Vongraven, seniorrådgiver, Norsk Polarinstitutt
Norsk Polarinstitutt er faglig rådgiver for forvaltningen i miljøspørsmål, og har som mandat å «utforske og overvåke det marine miljøet i Barentshavet». Dette betyr at instituttet må inneha kompetanse om marine økosystemer i Arktis, og ikke minst havis.Instituttet må som rådgiver sørge for at iskantsonen ikke bare beskrives som en fysisk størrelse, men også som et område med høy biologisk produksjon, med forhøyet sårbarhet for påvirkning.
Finnes iskanten?
Når vi snakker om iskanten ute i havet ser kanskje mange for seg en klart avgrenset og varig kant av is som strekker seg som en tydelig, hvit strek gjennom havet. En slik iskant finner vi imidlertid kun unntaksvis i Barentshavet. I realiteten er iskanten en del av et svært dynamisk, skiftende havissystem og er en isfylt sone i overgangen mellom åpent vann og heldekkende havis. Det er derfor mer korrekt å omtale den som en iskantsone.
Hvor er iskantsonen?
Det finnes altså ikke en iskant som holder seg på samme sted hele tiden, men snarere en iskantsone av varierende utstrekning og plassering. Avhengig av vær og vind kan den gå fra å være en forholdsvis smal og definert iskant, til en flere kilometer bred sone av isflak med varierende konsentrasjon. I tillegg flytter den seg også nordover eller sørover med årstidene og er i stadig bevegelse.
Et god angivelse av hvor iskantsonen befinner seg over tid er grensen for maksimal isutbredelse sammen med det vi kaller isfrekvens, begge angitt månedsvis. Maksimal isutbredelse gir en grense for hvor det befinner seg is i et tidsrom, dvs utenfor denne linjen finnes det aldri is. Isfrekvens gir prosentandelen av dager det har vært is i et gitt område med utgangspunkt i daglige ismålinger de siste 30 år. Isfrekvens sier på denne måten noe om sannsynligheten for is.
Hva skjer i iskantsonen?
Iskantsonen er først og fremst et sted hvor det foregår en intens og forholdsvis kortvarig primærproduksjon av planteplankton om våren. Planteplankton må ha lys for at de skal trives og bli fler. De kan ikke bevege seg og er derfor helt avhengig av at vannmassene holder dem i ro der det er lys. Issmelting sørger for at det dannes et stabilt øvre lag som sørger for at planteplanktonet holdes i ro. På grunn av ei lav sol trenger ikke lyset ned i dypet.
Isalger under isen starter produksjonen enda tidligere enn planteplanktonet, så snart det er tilstrekkelig lys om våren, og bidrar derfor til at sesongen i iskantsonen blir lengre. Den økte primærproduksjonen utgjør i sin tur et stort matfat for dyreplankton som igjen blir mat for større dyr som sjøfugl, polartorsk og lodde.
Kombinasjonen av lys, gode næringsforhold og samfunn av isalger og planteplankton gjør iskantsonen til en ”blomstrende hage” som kan dekke store arealer noen korte og intense uker om våren.
Hvorfor er iskantsonen viktig?
Iskantsonen er, fra den ytre grensen for isutbredelse og i hele det arealet hvor lys slipper gjennom isdekket, et område med forhøyet økologisk sårbarhet. Avhengig av hvilke sårbare miljø- og naturressursverdier det er snakk om, er det forhøyet sårbarhet fra grensen for maksimal isutbredelse (sjøfugl og sjøpattedyr), inn under isen (plankton og isalger) og innenfor grensen for tett drivis eller fastis (hvor isbjørn opptrer i spesielt stor tetthet i et belte mot arealer med lavere isdekke).
Iskantsonen er ikke det eneste stedet i havet hvor det er primærproduksjon. Slik produksjon skjer over store deler av havet i nord. Men ingen steder så kort og intenst som i iskantsonen. Iskantsonen er et mer forutsigbart og rikt matfat enn det som finnes i åpent hav, noe som gjør den svært attraktiv og betydningsfull for mange arter, som f.eks. ismåke, ringsel, isbjørn, narhval, hvithval og grønlandshval. Disse artene er alle svært knyttet til iskantsonen og avhengige av den maten de finner der i deler av året. Her finner man også viktige leve- og næringsområde for nøkkelarter i det arktiske økosystemet som lodde og polartorsk – viktige byttedyr for andre arter sjøfugl og sjøpattedyr.
Iskantsonen er også et viktig stoppested for mange trekkende arter av sjøfugl og sjøpattedyr på grunn av denne konsentrerte rikdommen av mat. De bidrar alle til at det i noen uker hver vår er en stor mengde miljøverdier samlet i iskantsonen – på sett og viss en formidabel biologisk «hot spot».
Iskantsonen – en forvaltningsutfordring
Mange miljøverdier varierer i likhet med iskantsonen i tid og rom. Å kunne forvalte slike dynamiske miljøverdier på en god og kunnskapsbasert måte for framtida er en stor utfordring. Norsk Polarinstitutt har gjennom å stedfeste iskantsonen over tid og beskrive iskantsonens sårbarhet forsøkt å legge til rette for en en balansert og kunnskapsbasert forvaltning av en av de mest sårbare miljøverdiene i nordlige havområder.
Kronikken er også publisert i Nordlys.