Vortekjeks. Foto: Erling Svendsen
Av Professor Jørgen Berge, Universitetet i Tromsø og Universitetssenteret på Svalbard
Nå er det ikke en djevel dette arbeidet omhandler, snarere en liten fisk ved navn Eumicrotremus spinosus eller vortekjeks på norsk. Men den sitter på bunnen nede i det mørke havet, og for spesielt en annen art – svartåta – er den en liten djevel.
Vortekjeksen er en liten, men relativt vanlig fisk rundt Svalbard. De som har vært så heldige å dykke i havområdene rundt Svalbard, har med stor sannsynlighet hatt gleden av å møte denne lille, rare fisken – den sitter ofte ganske urørlig på tang og tare. Den blir sjelden større en 10-12 cm, og den er en ekstremt dårlig svømmer. Når man som dykker ser en vortekjeks, kan man enkelt løfte den opp og la den sitte håndflaten. Dersom den prøver å svømme sin vei, er det også meget enkelt å dytte den forsiktig ned i håndflaten igjen. Den svømmer rett og slett utrolig tregt!
Oppsiktsvekkende funn
På et tokt med Universitetssenteret på Svalbard høsten 2012, fant vi mer enn 250 individer av vortekjeks i ett tråltrekk. Etter mer enn ti år med feltarbeid i fjordene rundt Svalbard, er dette noe jeg aldri tidligere har opplevd. Vi bestemte oss derfor for å se nærmere på denne uvanlige ansamlingen av en ellers vanlig med allikevel dårlig kjent fisk. For å illustrere hvor lite man faktisk vet om denne fisken og dens nærmeste slektninger (rundt Svalbard finnes det to arter – vortekjeks og svartkjeks), trodde man inntil ganske nylig at det var flere arter. Genetiske studier viste derimot at det ikke var forskjellige arter, men hanner og hunner av vortekjeks! Uansett, vi benyttet anledningen vi hadde til å se nærmere på vortekjeksen, for om mulig finne mer ut om dens biologi. Mest interessant av det vi observerte var det vi fant i magene på denne fisken. Samtlige fisk som hadde mat i magen, hadde store mengder svartåte. Og mer enn 90% av alle individene hadde utelukkende svartåte i magen.
Store svermer
Hva er det så som er så spesielt med dette? Vel, svartåta er en art som lever frittlevende i vannmassene, og som er kjent for å svømme lange avstander hver dag. Det er tidligere vist at svartåta gjennomfører døgnmigrasjoner der de svømmer fra store dyp opp til overflaten om natten og ned igjen i dypet om dagen. Hver dag. Hele året. Ofte kan man observere store svermer av denne arten i tilknytning til drivisen ute i polhavet i områder som er flere tusen meter dypt. Det er med andre ord en art som er meget flink til å svømme, og som med letthet burde være i stand til å unngå en treg og lite kamuflert vortekjeks? Ikke bare hadde vortekjeksen masse svartåte i magen, alle vortekjeksene hadde åpenbart spist på omtrent samme tidspunkt, for alle hadde samme grad av nedbrytning (ja, det kan være litt ”CSI” over en biologs arbeidshverdag…). På to påfølgende tokt i områdene rundt Svalbard har vi også kommet over noen individer av vortekjeks. Begge gangene gjorde vi undersøkelser for å se om resultatene fra høsten var en tilfeldighet eller ikke, og begge gangene fikk vi resultater som var omtrent identiske.
Jørgen Berge i tareskogen ved Svalbard. Foto: Geir Johnsen, NTNU/UNIS
Spiser svartåte
Historien kunne i og for seg ha sluttet her. Vi vet nå at vortekjeksen på Svalbard spiser svartåte. Mye svartåte. Men det er her teksten i sangen kommer inn – det faktum at vi finner så mye svartåte i magen på vortekjeksen, samt at alle vortekjeksene hadde spist omtrent samtidig, gir nemlig verdifull informasjon om biologien ikke bare til vortekjeksen, men også om svartåta! Eneste muligheten den trege vortekjeksen har til å fange den mye raskere svartåta, må nemlig være at den kan sitte nede på bunnen i det mørke havet å vente på at maten kommer ned. Svartåta er som sagt en av de organismene vi vet gjennomfører store døgnmigrasjoner gjennom hele året, inklusive den mørke polarnatten. Denne døgnmigrasjonen er i store trekk en enorm biologisk karbon-pumpe der dyr spiser oppe i de øvre vannlagene om natten for så å svømme ned i dypet om dagen der de fordøyer maten. På denne måten bringer de med seg organisk bundet karbon ned i havet der den frigjøres gjennom respirasjon og fordøyelse som CO2, og er med andre ord et viktig bidrag til for å trekke klimagassen CO2 ned i havdypet og ut av atmosfæren.
Og i denne sammenhengen spiller det faktisk en stor rolle om migrasjonen stanser midt i vannsøylen eller om den går helt ned til bunnen. Takket være vortekjeksen, djevelen nede på bunnen i det mørke hav, vet vi nå at svartåta migrerer helt ned til bunnen, og at den dermed er en sterk og positiv bidragsyter til norske politikeres ambisjon om å redusere klimagassen CO2. Den spiller også en viktig økologisk rolle i å knytte de to ellers relativt adskilte næringsnettene i de frie vannmasser og på bunnen sammen.
Månen
Til slutt, dersom vi ser nærmere etter i sangteksten, finner vi litt lenger nede en strofe som sier at ”det er til månen vi må forholde oss”. Dette er faktisk det svartåta gjør i polarnatten, når den bruker månelyset som utgangspunkt for sine døgnmigrasjoner! Dette er noe vi gjennom prosjektet Circa (se www.mare-incognitum.no) skal studere nøye kommende vinter. Mer om de spennende resultatene fra våre undersøkelser av vortekjeksen finnes her (http://www.degruyter.com/view/j/popore.2013.34.issue-3/issue-files/popore.2013.34.issue-3.xml)