Fant krykkjenes vinterhjem

Sigrid Engen og Josefin Johansson, Norsk Polarinstitutt, fanger inn krykkjer på Bjørnøya. Foto: Halvard Strøm, Norsk Polarinstiutt.

Det gir viktig informasjon om hvilke områder som har betydning for levedyktigheten til denne rødlistearten.

Siden 2008 har et internasjonalt nettverk av forskere sett nærmere på bevegelsesmønsteret og livet til krykkja, en liten måkefugl kjent fra de store fuglefjellene. Men i fuglefjellet har de røde lysene lyst lenge.

-På fastlandet har vi registrert en nedgang på 85 prosent siden 1980, og arten sliter også mange andre steder. Enkelte krykkjekolonier er forsvunnet, og arten har fått status som sterkt truet i Norge, sier Børge Moe ved Norsk institutt for naturforsknings (NINA) avdeling i Framsenteret.

NINA-Forsker Børge Moe slipper løs en loggmerker krykkje. Foto: : Victor Garcia Matarranz.

SEAPOP

Han er en av åtte forskere fra NINA, Norsk Polarinstitutt og Tromsø Museum som gjennom det norske sjøfuglprogrammet SEAPOP og et stort internasjonalt forskningssamarbeid for første gang har klart å identifisere vinterområdene til en sjøfuglart over hele dens utbredelse i et verdenshav.

-Hvor overvintrer krykkjene i Atlanterhavet? Har krykkjene fra Norge, Russland, Svalbard, Grønland, Canada, Island, Færøyene, Storbritannia og Danmark de samme eller helt ulike vinterområder? Dette var spørsmål vi stilte oss. Med den negative bestandsutviklingen som bakteppe, var det viktig å finne ut hvilke områder som er viktige for artens levedyktighet, sier den norske prosjektlederen Tycho Anker-Nilssen som har base ved NINAs hovedkontor i Trondheim.

Se bildeserie om loggmerking av krykkja

Brikke

Ny teknologi hjalp forskerne til å finne fakta. Et stort antall krykkjer fra 19 kolonier ble i 2008 og 2009 merket med såkalte lys-loggere. Det er dataloggere som veier mindre enn 2 gram og som registrerer lysintensitet hvert 10. minutt. Etter ett eller to år ble fuglene gjenfanget og dataene lastet ned fra loggerne. Lysdataene avslørte tidspunkt for soloppgang og solnedgang, og med klassiske nautiske navigasjonsprinsipper beregnet de fuglenes daglige posisjoner.

Sårbar

Resultatene viste at de fleste krykkjene «klumpet» seg sammen i et åpent havområde nordvest i Atlanterhavet, mellom Newfoundland og den midtatlantiske ryggen.

-80 prosent av Atlanterhavets 4,5 millioner voksne krykkjer trekker hit, sier Moe.

-Vi vet nå at 25 prosent av krykkjene i dette området er fra norske kolonier. Det er det store omfanget av studiet, med instrumentering av krykkjer fra så mange kolonier, som har gjort det mulig å beregne dette. Denne kunnskapen er svært nyttig for miljøforvaltningen, både nasjonalt og internasjonalt, og metoden kan også brukes for å fremskaffe tilsvarende kunnskap om andre arter.

Figuren viser hvor krykkja befant seg i desember 2009. (Winter distribution (December 2009) of instrumented kittiwakes from 19 study colonies in the North Atlantic). Figurene trykkes med tillatelse fra John Wiley & Sons Ltd.

Publisert

Resultatene fra prosjektet er nylig publisert i det velrennomerte tidsskriftet «Diversity and Distributions». At en så stor andel av krykkjebestanden befinner seg i samme område, viser at arten er sårbar for negative påvirkninger i dette området. Klimaendringer, overbeskatning av fiskestammer og forurensning kan være noen av faktorene.

-Krykkjenes bestandsutvikling og levedyktighet er avhengig av høy vinteroverlevelse, sier Anker-Nilssen. Det gjenstår å avdekke om fuglene bruker de samme områdene hver vinter, eller om de er fleksible og bytter områder.

-Vi må også forstå mer av miljøforholdene rundt koloniene i hekketiden, som påvirker krykkjenes reproduksjon, og ungfuglenes vandringer bør også kartlegges med den nye teknologien. For å kunne forklare den bekymringsfulle bestandsutviklingen før det er for sent, må vi forstå hvilke hovedfaktorer som styrer fuglenes overlevelse og reproduksjon, sier de to NINA-forskerne.

Beregnet antall krykkjer som overvintret i 2009 i hvert av de store marine økosystemene. (The estimated number of adult kittiwakes wintering (December 2009) in each large marine ecosystem (LME, as defined by UNEP) and offshore block, indicated by symbol size, and their distribution by breeding origin (LME), indicated by colour shading as shown).Figurene trykkes med tillatelse fra John Wiley & Sons Ltd.

Refereanse:

Frederiksen, M, B Moe, F Daunt, RA Phillips, RT Barrett, MI Bogdanova, T Boulinier, JW Chardine, O Chastel, LS Chivers, S Christensen-Dalsgaard, C Clément-Chastel, K Colhoun, R Freeman, AJ Gaston, J González-Solis, A Goutte, D Grémillet, T Guilford, GH Jensen, Y Krasnov, S-H Lorentsen, ML Mallory, M Newell, B Olsen, D Shaw, H Steen, H Strøm, GH Systad, TL Thorarinsson and T Anker-Nilssen (2011) Multicolony tracking reveals the winter distribution of a pelagic seabird on an ocean basin scale. Diversity and Distributions, DOI: 10.1111/j.1472-4642.2011.00864.x