Smarttelefonene i roteskuffene våre er en gullgruve
Publisert: 19. desember 2019
– Det er jo ikke noe vi går rundt og tenker på i det daglige, men en smarttelefon kan faktisk inneholde over 40 ulike metaller, sier forsker Golnoush Abbasi fra NILUs avdeling for miljøeffekter og bærekraft, med arbeidssted Framsenteret
Praseo-hvafornoe?
Noen av metallene som finnes i smarttelefoner er såkalte sjeldne jordartsmetaller, blant dem neodym, dysprosium og praseodym. Det er jordartsmetallene som gjør at mobilen din kan vibrere, at skjermen er trykkfølsom og at fargene er sterke og klare.
– At jordartsmetallene kalles sjeldne er egentlig ikke fordi det er så lite av dem, forklarer seniorforsker Hilde Uggerud fra avdeling for miljøkjemi. – Vi sier de er sjeldne fordi de ikke forekommer i årer slik som sølv og gull gjør. I stedet er de spredd i små mengder vidt utover i jordskorpa, så det er svært ressurskrevende å finne økonomisk drivverdige områder for utvinning av dem.
Per i dag er det bare Kina som utvinner sjeldne jordartsmetaller i stor skala, og det gjør de på bekostning av både miljø og menneskers helse. Dermed har de verdensmonopol på råvarer vi har gjort oss ganske avhengige av i vår hverdag – og i det grønne skiftet. For de sjeldne jordartsmetallene brukes også i elbilbatterier, vindmølledrivverk, avanserte lasere, TV- og dataskjermer, jetmotorer, harddisker, røntgenrør, kontrastvæske, kraftige magneter og mye, mye mer.
Utfordrende med «urban mining»
Sjeldne jordartsmetaller kommer altså i hovedsak fra Kina, men både norske og internasjonale industriaktører vil gjerne finne alternative kilder til disse metallene.
– Det mest nærliggende er faktisk alle de gamle mobilene i roteskuffene der ute, sier Golnoush. – Om vi hadde resirkulert alt e-avfallet vårt på sikkert vis, og samlet det i en stor haug, ville forekomsten av sjeldne jordartsmetaller i den haugen vært langt høyere enn ute i naturen. Og å utvinne jordartsmetallene derfra ville dessuten gjort at vi unngikk noe av miljøbelastningen gruvedrift fører til.
Å gjenvinne ressurser fra gjenstander som er levert inn til resirkulering kalles ofte for «urban mining», urban gruvedrift. Men gamle mobiltelefoner, nettbrett og liknende har en tendens til å ikke havne i gjenvinningsbokser. I stedet ligger de i skuffer og skap over det ganske land – og det ønsker Golnoush, Hilde og de andre kollegaene deres å finne ut mer om. Hvorfor resirkulerer vi ikke slike gjenstander? Og hvor mange av dem har vi faktisk?
– Vi antar at hovedårsaken har med sikkerhet å gjøre, sier Hilde. – Folk er redde for å levere fra seg gjenstander som potensielt kan inneholde privat informasjon. De er ikke sikre på hvordan de sletter innholdet i den gamle mobilen, så i stedet blir den bare liggende i skuffen.
Først kartlegge, så dissekere
– Det første vi har gjort er å utføre en spørreundersøkelse, forteller Golnoush. – Denne høsten har Norstat sendt en undersøkelse via e-post til et tilfeldig utvalg mennesker i hele Norge. Den inneholder spørsmål om hvorvidt respondentene har gamle eller ødelagte mobiltelefoner og nettbrett liggende hjemme, hvor mange det er, og ca hvor gamle de er. Basert på dette kan vi gjøre et overslag over mengden tapte ressurser som befinner seg i skap og skuffer der ute.
Neste steg i prosjektet er å samle inn gamle smarttelefoner og «dissekere» dem.
– Alle typer smarttelefoner er interessante her, skyter Hilde inn. – Vi skal plukke dem fra hverandre og se hva vi finner inni de ulike typene. Hvilke sjeldne jordartsmetaller og andre viktige ressurser inneholder de, og hvor mye er det av hvert stoff? Nøyaktig hvor i den enkelte smarttelefon befinner hvilket metall seg?
NILU-forskerne skal også kartlegge om mengde og type metaller som brukes i smarttelefonene endrer seg over tid. Disse opplysningene kan bidra til mer kunnskap om både teknologiutviklingen, forbruket vårt og «trendene» i markedet for sjeldne jordartsmetaller.
– Hovedmålet vårt er å bygge opp en database for metallene som brukes i ulike typer telefoner, avslutter Golnoush. – Den informasjonen er helt nødvendig for å få til en mer effektiv gjenvinning av de sjeldne jordartsmetallene.