Pelagiske komplikasjoner

Bestandene er spredt over flere kyststaters soner og i «Smutthavet» utenfor 200 mils grensene. På grunn av endringer i klima, mattilgang og beskatning varierer utbredelsen av ressursene i disse områdene over tid. Det har derfor vist seg vanskelig å komme frem til en varig fordeling av fiskekvoter mellom Norge, EU, Russland, Island, Færøyene og Grønland. Som følge av det har nivået for bærekraftig uttak anbefalt av Det internasjonale rådet for havforskning (ICES) oftest blitt overskredet.

Dette er et problem når det gjelder langsiktig bærekraft i bestandene. Det er et omdømmeproblem for de involverte kyststatene. Det er også en markedsutfordring, da manglende avtaler om fordeling av fiskekvoter medfører suspensjon av miljømerking. Endelig undergraver det tilliten til at regionalt samarbeid kan sikre bærekraftige fiskerier.

Denne situasjonen reiser to spørsmål: Hvorfor er det så vanskelig å komme til enighet om fordeling av disse bestandene? Og finnes det noen vei ut av uføret?

Hva har man vært enige om?

De årlige meldingene til Stortinget om Norges internasjonale fiskerisamarbeid gir tilsammen et bilde av hvem som har vært enige om hva siden 1990-tallet. Det er periodevise enigheter mellom grupper av stater/EU om totalkvoter og fordelingen av dem. Men slike enigheter er ikke varige, involverer ikke alle bestander og heller ikke alle parter.

Situasjonen for inneværende år er komplisert. Mens det er avtaler om totalkvoter, er det ikke enighet om fordeling av disse. Enighet om alt dette har man ikke hatt siden tidlig på 2000-tallet.

Hva sier havretten?

Havretten har bestemmelser om fordeling av fiskeressurser. Kyststater har suverene rettigheter over ressursene i sine 200 mils soner. Utenfor sonene, på åpent hav, har alle stater i utgangspunktet rett til å la sine fartøy fiske, forutsatt at man tar hensyn til andre og de forpliktelser man ellers har. FN-avtalen om fiske på det åpne hav gir anvisninger for forvaltningen av fiskebestander som befinner seg både i kyststaters soner og i områdene utenfor. Den vektlegger blant annet sonetilhørighet som kriterium for fordeling av ressurser og at de som fisker på det åpne hav ikke skal undergrave kyststatenes bestrebelser på bærekraftig forvaltning.

Havretten innebærer også forpliktelser til regionalt samarbeid om forvaltningen av ressurser som befinner seg på det åpne hav, enten direkte eller gjennom regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner (RFMOer), i dette tilfellet Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC).

Hvorfor dette er vanskelig?

De tre bestandene representerer som nevnt store verdier. Når seks aktører skal komme til enighet om fordeling av verdifulle ressurser som til dels befinner seg i områdene utenfor nasjonal jurisdiksjon, er det mange skjær i sjøen. Noen av aktørene har en stor andel av ressursene i sine 200 mils soner over tid, andre ikke. Sistnevnte er bare tid- og delvis kyststater og fisker ellers i internasjonalt farvann.

Havretten ikke gir presise anvisninger på fordeling av ressurser i områdene utenfor 200-milsgrensene. Mens sonetilhørighet er et viktig utgangspunkt for fordeling, er det mange varianter av prinsippet som kan påberopes. Summen av ulike varianter overstiger gjerne kvotenivåene som er anbefalt av ICES.

Det er helle ikke krise. Temperaturøkningene har gitt gunstige forhold for mange fiskebestander. Årets pelagiske tokt i Norskehavet – som dekket et område større enn Middelhavet – viste at både makrell- og sildebestandene er i god forfatning.

Det hører også med at Brexit gjør at Storbritannia blir en aktør her fra 2021 av. Dette bidrar ikke til å gjøre tingene enklere.

Utsikter til løsning?

En grunnleggende forutsetning for å komme videre er på plass: det er samarbeid om forskning og overvåkning, med årlige felles tokt som dekker store deler av Norskehavet. Materialet fra toktene vurderes i ICES som gir anbefalinger om forsvarlig uttak. Det er også et poeng at det er krefter som ivrer for mer global styring og mindre vekt på regionale mekanismer. Et effektivt regionalt samarbeid om de pelagiske bestandene vil styrke argumentasjonen for regionale løsninger – noe som alle aktørene her er tjent med.

Men det er også viktig at løsninger ikke undergraver sentrale prinsipper, blant annet når det gjelder hvordan sonetilhørighet skal forstås og gjennomføres i praksis. Så lenge det ikke er krise for bestandene og noen aktører ser seg tjent med å stå utenfor et felles regime for forvaltning og fordeling, er veien fremover vanskelig å få øye på.