På vei inn og ut av Rijpfjorden

Når kaptein Albertsen fra Tromsø, om bord i Blåsel, sakte gled innover Rijpfjorden 3 September 1945 for å plukke opp de siste bevæpnede tyske soldatene i Europa, hadde han nok liten ide om hva som ventet han. Fjorden var kanskje full av oppsprukken og halvsmeltet drivis der han hadde kursen rett sør innover mot den indre delen av Rijpfjorden. På ett tidspunkt må han ha kommet ned mot Bluffvarden. Bak den ville han kunne se lenger inn i fjorden og ned til stedet der Haudegen ligger. Omtrent slik så det i alle fall ut for meg første gangen jeg var i Rijpfjorden i September 2004. Og lite ante jeg den gangen om hvor viktig Rijpfjorden ville vise seg å bli for meg, både som forsker og privatperson.

Eventyr

På vei inn i Rijpfjorden for første gang i 2004 var jeg strengt tatt først og fremst på et personlig lite eventyr. Jeg hadde aldri vært der før, samtidig visste jeg at vi skulle gjøre spennende studier av Torskevannet og ikke minst den marine faunaen i Rijpfjorden. Men jeg hadde ingen ide om at nettopp dette stedet skulle bli vårt klimalaboratorium, og at vi nettopp i denne fjorden skulle gjøre noen av våre viktigste studier i de neste 15 årene. Det var for eksempel med utsettingen av havobservatoriet i 2006 at våre første oppdagelser rundt biologisk aktivitet i polarnatten begynte.

Gjennom forskningsprosjektet Cleopatra (ett at Norges offisielle IPY prosjekter i 2007-8) ble jeg kjent med noen av mine nærmeste kolleger og beste venner, og gjennom det samme prosjekt gjorde vi noen meget viktige studier av hvordan ishavsåta er spesielt tilpasset en algeoppblomstring som i stor grad er styrt av tilgjengelig lys. Mengden tilgjengelig lys er igjen styrt av is og snødekke på fjorden. Og min første doktorgradsstudent tok sin grad på data samlet inn i Rijpfjorden.

Hva er viktig

Men hva er det som er så viktig med Rijpfjorden? Hva er det som gjør at vi som har jobbet der har blitt så knyttet til og fasinert av stedet? En ting er den mektige naturopplevelsen det faktisk er å gå utover sjøisen om vinteren, med polhavet liggende rett i nord som nærmeste nabo. En annen at vi kan studere marine systemer som bare i liten grad er påvirket av oss mennesker.

Det er allikevel muligheten for å kunne bruke en fjord så dominert av kalde Arktiske vannmasser i et sammenliknende studie med Kongsfjorden, på sin side dominert av relativt varme vannmasser fra Golfstrømsystemet, som gjør den så unik og viktig.

Ser inn i framtiden

De siste 12 årene har vi har mulighet til å gjøre målinger, ta prøver og ikke minst studere prosesser i to svært forskjellige systemer – det ene et slags bilde på hva Arktis kan bli i fremtiden om klimaet forsetter å bli varmere, det andre et slags kaldt referansepunkt for hvordan et islagt Arktis fungerer. Selv om vi har fått mye ny og viktig viten fra de studiene som er gjort i disse fjordene de siste 12 årene, er det fortsatt svært mye som gjenstår. Det er rett og slett mange ting vi ikke vet om det arktiske marine systemet, om hvordan prosesser om vår, sommer og høst har forgreninger til polarnatt og vinter, eller hvordan det biologiske mangfoldet muligens vil endres i fremtiden.

Dette er kunnskap som utelukkende kan fremskaffes ved at vi har målestasjoner, feltstasjoner og ekspedisjoner i området, og at det brukes aktivt for innhenting av ny kunnskap.

Når forvaltningsplanen for Nordaust-Svalbard naturreservat ble opprettet, var det et viktig prinsipp at reservatet skulle være et referanse-punkt i forskning på miljøendringer i Arktis.

Må brukes

For å lykkes med det, må det aktivt brukes i forskningsøyemed. Dessverre ser det ut til at Nordaust-Svalbard naturreservat i stadig økende grad skal vernes for aktivitet. Og det er da lett å trekke en parallell til værstasjonen Haudegen som ligger i Rijpfjorden. Den er nærmest et teoretisk kulturminne, da den er så beskyttet at ingen har mulighet til å oppleve eller se dette kulturminnet. Jeg håper ikke Rijpfjorden skal lide samme skjebne, og bli til et slags teoretisk referansepunkt som ingen kan dra nytte av? At den skal ligge der som katten i Erwin Schrödingers berømte tanke-eksperiment – lever den eller ikke?

Uten at jeg skal trekke sammenlikningen for langt, tror jeg kanskje jeg følte litt av det samme når vi forlot Rijpfjorden om bord i Helmer Hanssen nå i August, som det kaptein Albertsen må ha følt når han stevnet ut av fjorden med 11 tyske soldater i sin varetekt den 6. September 1945: «Jeg har vært med på noe viktig!»