Øyvor og Malin var polarforskere i ett år

Ungdommene gikk til topps i en skolekonkurranse, og vant tur til Svalbard, for å jakte etter plast.

Sommeren 2021 kunne Øyvor Gjerde og Malin Kvaal Bergland endelig mønstre på forskningsskipet Kronprins Haakon, ett år etter at toktet opprinnelig skulle ha foregått. Koronapandemien gjorde at toktet ble utsatt, men hell i uhell; det ble et helt år med forberedelser, i stedet for et par måneder.

Den tida brukte skoleelevene godt. De fikk hele tre turer til Svalbard – for å lære om plast i havet, om klimaendringer og om hvilke konsekvenser endringene får for naturmiljøet i nord.

— Vi har fått oppleve og lært mye mer enn det som egentlig var planlagt, slik sett slo koronaen positivt ut for oss, sier Øyvor Gjerde.

I forskernes fotspor

Øyvor og Malin kjente ikke hverandre fra før da de våren 2020 deltok i en konkurranse for elever i niende trinn i Tromsø. I søknaden argumenterte skoleelevene hvorfor akkurat de burde vinne, de lagde hver sine filmsnutter og delte egne tanker rundt forurensning, som plast jo er. Da Øyvor og Malin ble valgt ut som vinnerne, fikk de «jobben» som polarrekrutter. Det betyr at de skulle følge forskerne i tida før, og under og litt etter plasttoktet, og slik få innsyn i hvordan en polarforsker arbeider – og ta lærdom av dette.

— Målet med polarrekrutt-prosjektet var å skape engasjement for polarforskning hos de unge – og forståelse for at denne forskninga er viktig for miljøet og klima. Vi ville samtidig at ungdom skulle se at polarforskning kan være et yrkesvalg, og en mulighet for å selv gjøre noe for egen framtid og klimautfordringene, sier prosjektleder Harald Dag Jølle.

Han arbeider som historiker ved Norsk Polarinstitutt som arrangerte polarrekrutt-prosjektet.

Livsviktig

At det var plast-problemet polarrekruttene skulle fordype seg i, var ikke tilfeldig valgt. Og årsaken er alvorlig: Hvert år havner flere millioner tonn plast i havet, mye av dette føres med strøm og vind nordover til Arktis, der Svalbard befinner seg.

I havet lager plasten mange problemer. Dyr kan sette seg fast, skades, pines og dø av plast. Noen dyr spiser plast fordi de tror det er mat. Og det er ikke bra, hverken for dyr eller mennesker, mener forskerne – selv om de ikke vet nok  om hvordan plast påvirker oss og dyrene.

Mye av plasten i havet blir til slutt til mikroplast og nanoplast. Dette er forskerne ved polarinstituttet spesielt opptatt av å studere. Mikroplasten er plastbiter på mindre enn 5 mm og nanoplast er så små at de kun synes gjennom mikroskop. Nanoplast finnes i noen produkter som tannkrem, hudkrem, sminke og andre hygieneartikler.

— Vi er interessert i å vite om nano- og mikroplast påvirker organismene som lever i havet, for eksempel plankton og fisk. Vi mennesker spiser fisk, og om fisken har plast i seg, får vi det også i oss, og det er derfor viktig å vite hvor stort problemet er og hva vi kan gjøre for å hindre plastforurensning, sier forsker Geir Wing Gabrielsen fra Norsk Polarinstitutt.

Det er mennesker som er årsaken til at plasten havner i naturen, det skjer ved at vi blant annet kaster plast rett i havet, skyller det ned i do eller ikke har gode nok søppelfyllinger som forhindrer plasten fra å blåse derifra og til sjøs.

Plukket søppel

Geir møtte polarrekruttene flere ganger gjennom skoleåret, og han var også med på plasttoktet. Polarrekruttene var blant annet med å hente opp vannprøver under toktet, som senere skal undersøkes for plast og etter hvert kommer resultatene fra forskningen ut som vitenskapelige artikler.

Før polarrekruttene gikk om bord på forskningsskipet, var de en uke på Svalbard for å forberede seg. Her øvde de på å bruke overlevingsdrakt, i oppløpet til båtturer og tokt, og de trente på å skyte, i tilfelle de trengte forsvare seg mot isbjørn.

De samlet også plastbiter på flere strender, som skal analyseres i laboratorier, for å finne ut hvor plasten stammer fra.

Teltet i isbjørn-land

De besøkte også den gamle fangsthytta Fredheim i Tempelfjorden på Svalbard, sammen med en gruppe fra polarinstituttet og NRK, sistnevnte for å lage reportasje om polarrekruttene.

I nærområdet gikk til tur til fuglefjellet Fjordnibba, for å se nærmere på sjøfuglene havhest og lundefugl. Havhest er den sjøfuglen på Svalbard som har mest plast i kroppen, viser undersøkelser. Lundefuglen er ganske ny på Svalbard, den har flyttet nordover på grunn av at det er blitt varmere klima i Arktis, og da trives denne fuglen ekstra godt.

Det er historisk sus over Fredheim. Her overvintret fangstmannen Hilmar Nøis med kone og barn, i første del av 1900-tallet. Isbjørn var et viktig bytte for familien, og Hilmar skjøt trolig så mange som 300 isbjørn under sine 35 vintrer på Svalbard.

Isbjørn hadde knust hyttevinduet

Polarrekruttene og følget sov i telt i to netter på Fredheim. De delte seg inn i små grupper for å være isbjørnvakt gjennom natta. Tre uker tidligere hadde en isbjørn prøvd å bryte seg inn i hytta på Fredheim, og et vindu ble knust.

Det var med skrekkblandet fryd polarrekruttene gikk inn som isbjørnvakt, sammen med en voksen.

— Å være isbjørnvakt var noe av det jeg syntes var mest spennende og minneverdig med hele turen, sier Øyvor.

Men det dukket ikke opp noen isbjørn denne gangen på Fredheim.

Polarrekruttene fikk derimot se isbjørn da de besøkte Ny-Ålesund. Ny-Ålesund er et lite sted på vestkysten av Svalbard hvor forskere fra mange land studerer naturen –  alt fra livet i havet til dyrelivet på land, i tillegg til havis, isbreer og atmosfæren.

Ble mer miljøbevisste

Våren 2021 reiste polarrekruttene til Svalbard for å være med rypeforsker Eva Fuglei på rypetelling. Det har vært drevet jakt på svalbardrype i flere hundre år, uten at det har eksistert informasjon om hvor mange ryper som faktisk finnes på øyriket. Det er derfor viktig oppgave for forskerne å finne ut hvor stor bestanden er, og undersøke hvordan det går med fuglen.

— Rypetellinga var en av mine favoritter, av alt jeg deltok på som polarrekrutt, sier Malin.

Polarrekrutt-perioden er nå på hell, og Malin og Øyvor er begynt på videregående skoler i Tromsø. De mener de har lært mye av å følge i forskernes hverdag. Kunnskap som de tar med seg videre i livet.

— Det har vært helt fantastisk og lærerikt å være polarrekrutt. Jeg kunne godt tenkt meg å bli polarforsker, selv om det ennå er for tidlig å si noe sikkert om det, sier Øyvor. Vi har lært at klimaendringer faktisk er mye mer ekte, enn hva vi kanskje har tenkt tidligere. Nå fikk vi oppleve naturen og være med forskerne i arbeid, det gjorde inntrykk, sier Malin.

Tida som polarrekrutt har kanskje også endret noen av vanene til ungdommene.

—  Jeg er blitt mer opptatt av å spare miljøet, for eksempel er jeg er nøye nå med å sortere søppel og jeg liker ikke unødvendig bilkjøring, sier Malin.

—  Ja, og så er jeg mer bevisst nå om at vi ikke trenger å gjøre så mye før det skal virke, som å plukke plast fra strender, det koster ikke mye, men betyr masse for naturen, sier Øyvor.