Et sentralt anliggende i internasjonal miljøpolitikk er etablering av flere og større marine verneområder. Mange land har sluttet seg til en ambisjon om 30% vern på globalt nivå innen 2030.

Også tiltak i fiskeriforvaltningen bidrar til bevaring av natur og skal telle med når måloppnåelsen vurderes. Det kan reises spørsmål rundt hensiktsmessigheten av slike prosentmål.

Arealbaserte bevaringstiltak

Det finnes over 18.000 marine verneområder i verden, der graden av vern varierer fra mild til streng. I Norge har vi nå 15 slike, der hovedformålet er å bevare et utvalg av naturtyper. Som regel kan eksisterende næringsvirksomhet i disse områdene fortsette så lenge den ikke er strid med verneformålet. En nylig stortingsmelding angir en plan for etablering av flere nye marine verneområder til 36 totalt.

Også andre forvaltningstiltak bidrar til beskyttelse av økosystemene og bevaring av biologisk mangfold. Vi har lange tradisjoner med arealbaserte reguleringer i fiskeriforvaltningen. Havressursloven sier at fiske med trål ikke er tillatt innenfor territorialgrensen, med visse unntak. Loven krever også at forvaltningstiltak vurderes mhp virkninger for biologisk mangfold, og den hjemler opprettelse av marine beskyttede områder.

Internasjonale initiativer

Den internasjonale debatten rundt marine verneområder har versert i årtier. De såkalte Aichi-målene sier – litt enkelt sagt – at innen 2020 er 10% av kyst- og havområdene bevart gjennom vernede områder og andre effektive områdebaserte bevaringstiltak. Nå drøftes nye mål for perioden frem mot 2030, med en ambisjon om 30% bevaring av verdenshavene. Hva som ligger i «vern» i denne sammenhengen er uklart. Mange verneområder er papirparker uten særlig reelt innhold. Det er også et poeng at slike mål er politisk ambisjoner og ikke rettslige forpliktelser for statene.

Målene gjelder også på globalt nivå. Det pågår forhandlinger om en gjennomføringsavtale under Havrettskonvensjonen om bevaring og bruk av biologisk mangfold utenfor 200 mils grensene. Her står spørsmål rundt arealbaserte forvaltningstiltak sentralt. I regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner har en lenge arbeidet med vern av «sårbare marine områder» utenfor 200 mils grensene. Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) har etablert en rekke slike områder som er rettslig bindende for medlemsstatene.

Andre effektive arealbaserte tiltak

Aichi-målet kan også nås gjennom «andre effektive arealbaserte tiltak». Dette er en erkjennelse av at næringer som bruker havet må engasjeres og at virkemidlene i forvaltningen av dem er viktige i bevaringsøyemed.

I Norge er omlag 4% av havområdene under norsk jurisdiksjon definert som marine verneområder – et område nesten dobbelt så stort som Danmark. Når det gjelder andre effektive arealbaserte tiltak, er en rekke fiskerireguleringer relevante for oppnåelsen av Aichi-målet og et eventuelt 30% mål. Eksempelvis ble det arealbaserte vernet ved Svalbard utvidet i 2019 og over 400.000 km2 ble stengt for vanlig fiske. Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet vurderte i 2020 at rundt 44% av norske havområder er beskyttet gjennom arealbaserte fiskerireguleringer. Slik sett er rundt halvparten av norske havområder i dag underlagt arealbasert vern.

Prosentmål en god idé?

Rundt 8% av havområdene i verden er nå marine verneområder. Effekten av disse er usikker fordi mange ikke er gjennomført i praksis. Det er også uklart hva slags tilleggsverdi marine verneområder gir der en allerede har fungerende og effektiv forvalting av havene. Statene har generelt stor handlefrihet i hvordan de gjennomfører forvaltningen.

Prosentmål er attraktivt fordi det er lett forståelig, medievennlig og gir et skinn av presisjon. Men det kan spørres om det er hensiktmessig at verneområdene blir et mål i seg selv snarere enn et forvaltningsverktøy. En annen tilnærming er å vurdere hva slags reelt behov for beskyttelse eller vern som finnes i ulike områder, basert på vitenskapelige kriterier, og forvalte deretter. Når man skal vurdere effekten forvaltningstiltak har for bevaring av natur, må man se på hele bredden av reguleringer og ikke bare arealbaserte tiltak.

Bruk og vern – to sider av samme sak

Noen av de viktigste truslene mot det biologiske mangfoldet i havene ligger på land. Det er utslipp fra aktiviteter på land som bringer de største truslene for det marine miljøet.

I fremtiden må vi øke bruken av havet, blant annet til mat- og energiproduksjon og transportveier. Fiske og akvakultur er matproduksjon med mindre fotavtrykk i miljøet enn matproduksjon på land.

Da er det bærekraftig forvaltning av de enkelte havnæringene – blant annet gjennom arealbaserte tiltak – og avveining av ulike hensyn gjennom helhetlige forvaltningsplaner som gir resultater.

lignende nyheter