I 25 år har Eldbjørg Sofie Heimstad vært den fremste forkjemperen for samarbeid på Framsenteret. Og hun går langt for å berge laget.

 

– ­­Jeg må bare si én ting før vi begynner.

Eldbjørg Sofie Heimstad har akkurat vist vei opp gjennom etasjene på Fram 2, via tomme fellesrom og koronastille korridorer – og fram til kontoret i enden av gangen. Her står bøkene sirlig plassert i hyllene, de få papirene på skrivepulten er sortert i pene bunker. Det lille møtebordet er pyntet med friske blomster og en skål med godteri, men Eldbjørg selv rekker ikke engang sette seg ned før hun framfører sitt ærend:

– Altså, jeg skjønner virkelig ikke hvorfor jeg skal bli intervjuet. Det er så utrolig mange dyktige forskere og ledere på senteret, men likevel er det tydeligvis noen som har funnet ut at akkurat jeg skal bli trukket fram her.

Eldbjørg smiler og rister på hodet.

– Men jeg gjør jo som regel som jeg får beskjed om, så det får vel bare stå til.

Mange lederroller

Å berettige et intervju med Eldbjørg er imidlertid en usedvanlig smal sak. Helt fra hun kom til  NILU (Norsk institutt for luftforskning) i 1996, har hun vært en høyt verdsatt medarbeider og involvert i utallige prosjekter og programmer. Først som forsker, deretter som seniorforsker – og i 2010, omtrent samtidig som Polarmiljøsenteret skiftet navn til Framsenteret, ble Eldbjørg ansatt som forskningsdirektør i NILU. Her er en av hennes viktigste oppgaver å lede «Miljøgifter – effekter på økosystemer og helse», flaggskipet som de siste årene har skaffet og formidlet unik kunnskap om tilstanden i de arktiske økosystemene.

I 2019 tok Eldbjørg over sjefsansvaret for Forskningsledergruppen (FLG), Framsenterets øverste organ for forskningsledelse – og i fjor sommer ble hun også valgt som FLGs representant inn i senterets nyetablerte styringsgruppe.

– I grunnen er det et paradoks at jeg har endt opp i så mange lederposisjoner. Slike roller krever jo at jeg tidvis må både høres og synes, men egentlig trives jeg best når jeg får jobbe bak i kulissene. Samtidig synes jeg det er så viktig at våre svært dyktige forskere får tid og anledning til å blomstre. Da kan jeg bidra ved å ta på meg lederansvaret, og sørge for å koordinere samarbeidet i Framsenteret, sier Eldbjørg, og legger til: Faktisk ser jeg på det som en ære å få arbeide for felleskapet her.

Hardt møte med Lofoten

Eldbjørg ble født for ganske nøyaktig 60 år siden i Mosjøen. Som attpåklatt i en familie som, i tillegg til henne selv, besto av mamma Sofie, pappa Erling, storesøster Oddbjørg og storebror Torbjørn. I løpet av barndommen Eldbjørg også adresse i Korgen, Hattfjelldal, Mo i Rana, Skjomen og til slutt Leknes.

– Pappa jobba i NVE, og arbeidet innebar at familien stadig måtte flytte. Da jeg var lita gjorde det egentlig ikke så mye for meg, men da jeg som 14-åring måtte være med på lasset til Leknes var det ikke like lett. Mange av de eldre ungdommene der råna rundt i sentrum, tullekjørte, bråbremsa og stimet sammen utenfor bensinstasjonen. Jeg syntes det var skikkelig teit, og ga klar beskjed til foreldrene mine om at jeg ville flytte til søsteren min i Trondheim.

Oddbjørg er 11 år eldre enn Eldbjørg, og søstrene har alltid hatt et veldig nært og godt forhold. Og da sommeren kom reiste Eldbjørg til trønderhovedstaden. Planen var å ta de to siste årene av ungdomsskolen og etter hvert også videregående der.

Selv om jeg var veldig glad i tanteungene så tenkte jeg at det kunne innebære for mye styr og bråk, Så da foreldrene mine kom nedover på ferie noen uker seinere, ble det til at jeg ble med dem hjem igjen.

Tidlig interesse for naturfag

Broren Torbjørn var 15 år eldre enn Eldbjørg. «En annerledes bror», som hun selv sier. Først i voksen alder ble han diagnostisert med Williams syndrom – en tilstand som kjennetegnes med et alveaktig utseende, lettere utviklingshemning og en del medisinske følgetilstander.

– Det var en enorm sorg for oss alle da han døde i 1994, rett før 48-årsdagen sin, etter en hjerteoperasjon.

– Torbjørn ga oss noe helt spesielt med sitt gode humør. Han var lidenskapelig opptatt av havnevesenet, orkaner og Dracula, men oppveksten på 50-tallet var nok ikke så enkel for han. Skolen og lærerne var ganske sikkert mye mindre inkluderende enn hva som ville vært tilfellet i dag.

Om Eldbjørg ikke hadde blitt med foreldrene fra Trondheim og tilbake til Lofoten som tenåring, er det slett ikke sikkert at hun ville endt opp med å studere kjemi. Interessen for naturfagene ble nemlig vekket til livet av en svært dedikert lærer på ungdomsskolen på Leknes.

– Svein Erik Odden, het han. Sett i ettertid var han nok han helt avgjørende for veien min videre.

Takket nei til NTH

Etter at både ungdomsskole og videregående var unnagjort dumpet det et brev ned i postkassen på Leknes: Eldbjørg hadde kommet inn på kjemistudiet på NTH. Jubelen sto i taket i det heimstadske hjem, og særlig pappa Erling var full av begeistring.

– Faren min hadde selv alltid drømt om å kunne ta høyere ingeniørutdanning, men han hadde ikke råd til å finansiere studiene på 50-tallet. Så da jeg endte opp med å takke nei til plassen ved NTH falt det nok pappa ganske tungt for brystet, sier Eldbjørg, og forteller at hun og kjæresten Nils sammen bestemte seg for å velge bort NTH til fordel for det den gang relativt nyetablerte universitetet i Tromsø.

Etter studier i matematikk, kjemi og geografi, tok Eldbjørg doktorgrad innen fysikalsk kjemi. Bare kort tid etter disputasen fikk hun en telefon fra den daværende forskningsdirektøren på NILU. De hadde en ledig stilling, og han håpet at Eldbjørg ville søke.

– Egentlig hadde jeg planer om å ta en postdoc, men da denne muligheten kom valgte jeg å gripe den. Selv hadde jeg ikke tenkt på NILU som et alternativ for meg. Jeg hadde jo ikke publisert noe innen klima og miljø, og hadde en mer teoretisk utdannelse enn de fleste andre her. Men nettopp det at jeg kom inn med en annen innfallsvinkel gjorde at jeg alltid har syntes at det har vært veldig spennende å få til samarbeid i senteret. Det er skikkelig artig å få kjemikere, biologer og økologer, matematikere og statistikere til å jobbe sammen i større prosjekter.

Aktiv i naturen

Den tidligere omtalte kjæresten Nils ble etter hvert til ektemannen Nils. Og far til parets to voksne sønner, Torje og Erling. I dag er han ansatt som professor i molekylære biosystemer og bioinformatikk ved UiT.

Krevende jobber til tross, de er begge god til å nyte fritiden. Paret har hytte på Ringvassøya, og nylig har de kjøpt et kjøpt et gammelt hus i Bergsdalen i Lofoten. Med dette fulgte et vaklevorent fjøs, ei verneverdig smie – og mange timer renoveringsarbeid.

– Jeg har alltid vært veldig glad i å være i aktivitet og å være ute i naturen. Jeg styrer unna de mest luftige fjelltoppene, men ellers trives jeg stort sett overalt ute i det fri. Det er viktig for både helsa og humøret. Sjel og kropp hører sammen.

Gjennom hele sensommeren og høsten sanker Eldbjørg og Nils sopp og bær, og hjemme på Tomasjord harde to frysere fylt til randen med skogens godsaker.

– Av og til sier både jeg og gubben at vi har plukket nok, men det blir nesten som et instinkt dette med sankinga. Det er noe jeg har gjort sammen med foreldrene mine helt fra jeg var lita jente. Vi har en nabo som pleier å si at vi ikke gir oss før vi har støvsugd skogen, og han har vel kanskje rett i det, ler Eldbjørg.

 

– Men for å være helt ærlig så har jeg faktisk blitt ganske lei av kantareller, så nå deler jeg ut til alle på jobben.

Håndballjente

Også aktivitet i form av organisert idrett har alltid stått Eldbjørgs hjerte nært. I ungdommen var hun en habil strekspiller på håndballaget på Leknes.

– Vi hadde kanskje ikke så mye teknikk, men tok det igjen på rå styrke, sier hun, og forteller at hun også har en kort karriere på bedriftsidrettslaget bak seg.

– Det var et herrelag her på senteret en gang for sikkert 20 år siden, og noen av oss damene fikk etter hvert lov til å være med. Det var ikke så mye trening, og vi ble mer eller mindre kasta rett ut i kamp. Flere av disse mannfolkene vi spilte mot var jo ikke noen små spirrevipper sånn som meg, og til tross for at det var lenge siden jeg hadde vært i nærheten av en håndball trodde nok hodet mitt at fremdeles at jeg var rå på taklinger. Så da en kar på 1.90 kom mot meg da jeg sto i forsvar, gikk jeg rett i takling. Av en eller annen grunn var plutselig hendene mine rundt nakken på han, sier Eldbjørg.

–  Og der ble jeg hengende!

Dommeren viste rødt kort, og Eldbjørg måtte forlate banen.

– Jeg er egentlig ikke så redd for å dumme meg ut, men akkurat denne episoden synes jeg var så pinlig at jeg faktisk valgte å slutte på laget.

Kappløp med industrien

I dag består Eldbjørgs viktigste kamp i å ta vare på kloden vår. Og å gjøre sitt for at ikke den kjemiske industrien skal spurte fra forskningen.

– Her på senteret ser vi på hva vi finner i miljøet i nord. Siden det stadig utvikles nye stoffer – som gjerne har litt andre egenskaper enn de forrige, gjør det at vi hele tiden er i etterkant av industrien. Det bekymrer meg at vi ikke klarer å pålegge industrien å tenke bærekraftig. Jeg tror nok det er slik at myndighetene må tilby virkemidler som gjør at det lønner seg for industrien å produsere grønnere. Om det er penger eller noe annet, det vet jeg ikke. Jeg mener ikke at vi skal tilbake til steinalderen, til en verden helt uten alle de syntetiske kjemikaliene. Men det er viktig at vi faktisk bruker den kunnskapen som vi har samla opp over så mange tiår. Vi vet at vi skulle snudd for lengst. Nå håper jeg verden vil komme fornuft, sier Eldbjørg.

De som kjenner henne, vil nok ikke overraskes over hva hun selv mener må til for å lykkes:

–Vi må dra lasset sammen. Samarbeid, samarbeid, samarbeid!

 

lignende nyheter